var tonen en helt annen enn dagens RV-ekko "penga fins!". Artikkelen oppsummerer denne delen av FrPs historie.
FrP gikk inn for å redusere omfanget av offentlig sektor kraftig, gi folk tilbake styringsreten over eget liv – ved å redusere skatter og avgifter, og fjerne lover og forskrifter. Og gjennom privatisering (fjerne det offentlige ansvaret for ulike oppgaver). De oppgaver det offentlige fortsatt skulle ha ansvaret for skulle effektiviseres ved å fjerne offentlige monopoler og innføre konkurranse mellom ulike tilbydere. Byråkratiet skulle reduseres ved å gi blant annet elever, pasienter og eldre adgang til selv å velge tjenesteprodusent.
I 1984 valgte FpU Pål Atle Skjervengen til formann, og liberalismen preget FrPs partiprogram. I FrP var det betydelig motstand mot stykkprisfinansiering av skoler og sykehus..
I 1985 programfestet også FrP liberalismen som ideologisk forankring, og fikk et helt annerledes partiprogram – både i oppbygging og innhold. I det forrige programmet (1981 – 85) var standpunktene alfabetisk ordnet (!) fra abort til øl. Ved stortingsvalget dette året havnet FrP med 2 på tinget i vippeposisjon mellom Willochregjeringens 78 representanter og AP/SVs 77. Valgkampen hadde vært mellom to klare regjeringsalternativer, og FrP havnet i skyggen. Kardinalfeilen FrP gjorde var å love aldri å felle en borgerlig regjering. Så hvorfor skulle velgerne bruke stemmen på FrP når de kunne stemme direkte på Høyre? Partiets tilbakegang var liten, og marginal i de to fylkene de mistet mandat (Akershus og Rogaland). I desember inngikk FrP sitt første budsjettforlik med en regjering, og sikret mer penger til politi, forsvar og helsevesen. Beløpene var imidlertid småpenger i forhold til hva opposisjonen har klart å flytte på de siste årene..
Våren 1986 sank oljeinntektene dramatisk, og Willochregjeringen lanserte en "påskepakke" med økonomiske innstramningstiltak. Det viktigste var å øke offentlige inntekter, og stramme inn privat forbruk – heller enn å redusere offentlig forbruk. Blant virkemidlene i påskepakken var en økning i bensinavgiften. For et parti som var stiftet med formål om sterk nedsettelse av skatter og avgifter var det umulig å støtte dette tiltaket. FrP kom med en rekke forslag til hva Wiloch kunne gjøre isteden – men talte for døve ører. Den sosialistiske opposisjonen så muligheten for "en politisk situasjon" – spesielt da Willoch stilte kabinettspørsmål. Dette innebærer at regjeringen forlanger at Stortinget føyer seg – ellers går regjeringen av. FrP nektet å bøye seg – og Ap og SV valgte også å stemme imot. Dermed måtte Willoch gå av. Gro dannet sin 2.regjering – og fremmet det samme forslaget om øket bensinavgift..
Våren 1987 samlet de tidligere regjeringspartiene Høyre, KrF og SP seg om et mistillitsforslag mot Ap-regjeringen – basert på hva de mente var et for dårlig jordbruksoppgjør (bøndene får som kjent sine inntekter fra staten). Efter Willochs avgang året før var FrP gjentatte ganger konfrontert med sitt løfte om ikke å felle en borgerlig regjering. FrPs svar var at det ikke var noen vits i å holde liv i en borgerlig regjering som likevel førte sosialistisk politikk.. Denne gangen valgte partiet å sende spørsmålet om FrP skulle slå følge med Høyre, KrF og SP og felle Ap-regjeringen ut på høring i partiet. Landsstyret ble innkalt for å gi sitt råd til stortingsgruppen. I en direktesendt pressekonferanse i NRK-Dagsrevyen (dette var mens NRK fortsatt hadde monopol) kom svaret. Det ville være økonomisk uansvarlig å øke statens utgifter ved å gi bøndene økede overføringer. Rolf Presthus (Høyre) drøm om å innta regjeringskontorene var knust. Hagen ble rost for stor statsmannskunst – og veteranene Kåre Willoch og Jo Benkow ble endelig hørt (de hadde advart mot en krise bare SP kunne tjene på). Da mistillitsforslaget falt, valgte H, KrF og FrP å stemme for et generelt mistillitsforslag basert på Ap-regjeringens økonomiske politikk. Til grunn for mistillitsforslaget lå merknadene fra Høyre, KrF og SP i finanskomiteen. SP ble rasende – fordi partiet hele tiden hadde sagt at det ikke ville stemme for et generelt mistillitsforslag.. Gro kunne trygt regjere frem til 1989.
I 1987 ble sittende FpU-formann Pål Atle Skjervengen valgt til nestformann i FrP. Tor Mikkel Wara tok over FpU-roret. I lokalvalgkampen profilerte FrP seg med at ja-holdning skulle prege byråkratiet i de kommunene FrP fikk makt. Valget gav 12,3% og gjorde FrP til 3.største parti – men ikke på Stortinget. I Oslo fikk FrP vararordførervervet – som gikk til Peter N. Myhre (FpUs første formann). Oslo hadde siden 1986 hatt parlamentarisk styre – med en byregjering fra Høyre. Nå hadde H og FrP rent flertall, uten at FrP fikk plass i byrådet.
I 1988 hadde Høyre en uheldig hånd med partilederskiftet efter Presthus’ død, og klarte ikke å utnytte at NRK sendte direkte fra partienes landsmøter. Dé klarte FrP – takket være Jan Simonsen. Han foreslo å bruke den direktesendte politiske debatten efter formannens tale til å profilere partiets politikk på bred front -med et representativt utvalg av temaer og delegater. Unge snakket om eldrepolitikk, kvinner snakket mot kjønnskvotering etc. Carl I. Hagen holdt den beste talen som partiformann (i de landsmøtene jeg var på (19988 – 1994) – og viste at FrP både var det mest konsekvent systemkritiske partiet til den rådende sosialdemokratiske samfunnsorden – og at partiet hadde et helhetlig alternativt samfunnssyn. I Arbeiderbladet viste en gallup kort efter landsmøtet at FrP ble støttet av over 24%. Det nyttet å få fremføre sitt budskap uten å bli filtrert av fiendtlige journalister. Dagbladet lekte med tanken på FrP i regjering – og presenterte en tenkt "regjeringen Hagen".
FrP opprettet en tenketank (efter internasjonalt mønster) i 1988; Fremskrittspartiets Utredningsinstitutt (FUI), med Jan Arild Snoen som primus motor. FUI skulle komme med nye innspill i samfunnsdebatten, og gi bakgrunnsmateriell til støtte for FrPs politikk.
Aftenposten bestemte seg for å presentere FrPs kulturpolitikk, gjennom et intervju med Peter N. Myhre. Standpunktene skapte ramaskrik. FrPs kulturpolitikk er ved siden av bistandspolitikken den som er mest preget av liberalistiske holdninger.
Oslo FpU og FUI arrangerte i juni for første gang Oslo-konferansen, der Madsen Pirie fra Adam Smith Institute i London oppsummerte Thatchers år ved makten og hennes kraftige omlegning av britisk politikk. Ed Crane fra Cato Institute i USA var også gjest. FUI var i det hele tatt flinke til å bringe FrP i kontakt med liberalistiske miljøer og ideer i utlandet. Det hadde foregått et paradigmeskifte i internasjonal politikk og akademia fra slutten av 1970-tallet. FrP var på vei opp i Norge – og samtidig en del av en internasjonal trend med større fokus på markedsøkonomi og individuell frihet.
I 1989 ble valgkampen preget av at Ap utnevnte FrP til hovedmotstander – og ble et generaloppgjør om velferdsstaten. Carl I. møtte Gro til direktesendt debatt i NRK. Og innledet valgkampen i den gamle Ap-bastionen Røros. Ap klarte efterhvert å så såpass tvil om FrPs pensjonsmodell at partiet aldri kom på offensiven igjen. Partiet ble likvel 3.størst også på Stortinget, med 13%.
Syse-regjeringen (H, KrF, SP) tiltrådte som mindretallsregjering, og kunne veksle mellom Ap og FrP for å få flertall. FrP skapte flertall for statsbudsjettet for 1990.
FrPs strategi var å oppnå regjeringsmakt med Høyre og KrF, vel å merke ikke Bondeviks KrF. Som en konsekvens av størrelsen ved stortingsvalget fikk FrP nå en plass i Nobelkomiteen (som deler ut fredsprisen). Som et ledd i strategien med tilnærming til KrF fikk den tidligere KrF-lederen Kåre Kristiansen FrPs plass i komiteen.
Tor Mikkel Wara tok ikke gjenvalg som formann på FpUs landsmøte i februar 1990, og ble avløst av Jan Erik Fåne. FpU introduserte den verdiliberale høyresiden, og vedtok blant annet ja til partnerskapslov for homofile – og til fri innvandring uten sosiale rettigheter. Men sa foreløbig nei til republikk og legalisering av narkotika. FpUs vilje til å ta den helhetlige liberalismen på alvor skapte storm i FrP.
I Oslo var Høyre-byrådet på knærne efter år med håpløse økonomiske vedtak (sammen med Ap og mellompartiene). Dagbladet kjørte en artikkelserie under navnet "vår vanstyrte hovedstad". FrP var rede til å støtte et mistillitsforslag mot byrådet – som derved ville få flertall, da partiet ble invitert til forhandlinger om byrådsdeltagelse. I april 1990 ble et flertallsbyråd dannet av H, FrP og KrF. FrP fikk ansvaret for byens finanser og eldreomsorg. Partiet sentralt nedsatte et referanseorgan som nøye skulle følge utviklingen i Oslo, der FrP nå satt i politiske styringsposisjoner. I strategien for å oppnå makt og innflydelse var byrådsdeltagelsen i Oslo
På landsmøtet i april 1990 vedtok FrP å innføre en såkalt leninistisk partimodell, som går ut på at de folkevalgte gruppene er underordnet partiets styrende organer på samme nivå (blant annet ved tvil om tolkning av programmet). Modellen er vanlig blant sosialistiske partier, men at et parti på høyresiden skulle velge denne løsningen overrasket. Det ble pekt på behovet for å skape orden i rekkene – i et parti som var kjent for å dele seg i avstemninger i kommunestyrer og fylkesting, og foreta skittentøyvask i full offentlighet. På samme landsmøte vedtok partiet en resolusjon som sa ja til norsk EU-medlemskap, året efter at partiet vedtok en formulering i partiprogrammet om ikke å ha noe standpunkt.
1990-landsmøtet vedtok også en strategi for fremtiden, der målet var å erstatte den sosialdemokratiske samfunnsmodellen. For å oppnå dette skulle FrP fortsette med sin konsekvente systemkritikk, men samtidig forsøke å opptre forutsigbart i folkevalgte organer, med troverdige politiske løsninger, og dermed oppnå tillit til sin politikk, sine tillitsvalgte og folkevalgte – uttrykt av velgerne gjennom øket oppslutning i valgene. Tiden som protestparti var forbi.
Oslos legendariske ordfører Albert Nordengen (H) valgte å trekke seg høsten 1990, og FrP inntok ordførerkontoret i hovedstaden. Peter N. Myhre ble den yngste Oslo-ordføreren på mange år.
I november 1990 gikk Syse-regjeringen i oppløsning. Sp valgte å prioritere EU-kampen, og hadde større tiltro til Gro og Thorvald Stoltenberg i spissen for Norge – enn til Syse og Bondevik (som da var utenriksminister). Dermed havnet FrP i skyggenes dal på Stortinget – fordi den nye regjeringen kunne støtte seg på SP og KrF i noen saker, og på Høyre i såkalte struktursaker. Dette skjerpet også motsetningene internt i FrP (se over om FpU-landsmøtet i februar).
Liberalismen var fortsatt levende i partiet, og på 1991-landsmøtet ble det vedtatt et lokalpolitisk prinsipprogram som dokumenterte dette til fulle. Lokallag og fylkeslag skulle nå vedta egne programmer med basis i dette prinsipprogrammet. I en intern konkurranse vant fylkestingsprogrammet til Akershus FrP kåringen om beste program i sin kategori, og Ski FrP vant kategorien for kommunevalgprogram. Loen-landsmøtet ble ellers preget av kampen om å overta som nestformann. Tor Mikkel Wara var uten konkurranse om vervet som 1.nestformann efter Pål Atle Skjervengen, mens populisten Jan Simonsen konkurrerte med kristenkonservative John Alvheim om å overta efter Hroar Hansen. Kampen var bitter, og Hagen selv støttet Alvheim, som et ledd i strategien med tilnærming overfor KrF. Det ble Jan Simonsen som vant – fordi FpU’erne blant delegatene ikke fulgte FpU-sentralstyrets oppfordring om å velge Alvheim – og fordi Oslo FrP i all hemmelighet valgte å støtte Simonsen. Det hadde vært harde tak mellom Alvheim og FrP-byrådene i Oslo om byrådets eldrepolitikk.
FrP startet internskolering om EU, basert på et opplegg utarbeidet av FUI. Blant annet ble EU-skeptikere Brüggegruppens erfaringer fremhevet. Der var Margareth Thatcher ærsespresident.
Til tross for at Skjervengen gikk ut av partiets sentralstyre og varslet at han ikke ville ta gjenvalg til Stortinget 2 år senere, ledet han partiets valgkamputvalg. Det ble lagt opp en strategi for lokalvalgkampen i tråd med den langsiktige strategien 1990-landsmøtet vedtok, om å oppnå troverdighet og tillit basert på forutsigbarhet. Protestpartiets velgere var ikke forberedt på at partiet som protesterte mot politikerstyring nå skulle oppnå tillit til egne løsninger. FrP gjorde sitt nest beste fylkestingsvalg – men ble likevel halvert i forhold til oppslutningen ved valget i 1987.
Hagen var raskt ute og forlangte full kontroll – og partiets tillit til hans velkjente fingerspissfølelse for folkedypets bevegelser. Konstitueringen av de folkevalgte gruppene rundt om i landet skapte mye internt bråk – i velkjent stil eksponert i media.
Blant partiets smerteligste tap var byrådsposisjonen i Oslo. Ap og SV fikk rent flertall, og det ble venstresidens populister som skulle utøve makt for første gang (men det er en annen historie).
FpU-landsmøtet 1992 valgte Lars Erik Grønntun til ny formann efter Jan Erik Fåne, og fortsatte fokuseringen på verdiliberale standpunkter. Et forslag om republikk fikk støtte fra 1/3 av delegatene.
På 1992-landsmøtet ble EU-saken igjen hentet diskutert, og partiet sa klart ja til EU. Tor Mikkel Wara innledet for ja-siden, mens Fridjtjof Frank Gundersen innledet om nøytralt standpunkt. Ingen innledet for nei-siden, men nei-mannen Magne Kjos (som satt i sentralstyret) fikk oppslag på å melde seg ut – 09.april.. På samme landsmøte ble det valgt en programkomite for stortingsvalgprogrammet 1993 – 97 med et klart flertall av helhetlige liberalister. Komiteen skulle ledes av Tor Mikkel Wara.
Den nye FpU-formannen sørget våren 1992 for en voldsom medieeksponering, da ungdomsorganisasjonen lanserte kampanjen "Nasjonal Samling mot EF" – der SVs Erik Solheim og SPs Anne Enger Lahnstein ble satt i bås med innvandringsmotstanderen Arne Myrdal. Grønntun fikk kjeft av Ja-mannen Pål Atle Skjervengen for virkemiddelbruken, for plakaten var utformet med 1930-årenes formspråk og skriftspråk. Uttrykket Nasjonal Samling var valgt med omhu.
Grønntun sørget også for oppmerksomhet da SVs og SPs proteksjonisme ble brukt som eksempel på hva som leder til sultkatastrofer i u-land. Kampanjen het "Trade – not aid".
Høsten 1992 var det likevel Fridtjof Frank Gundersens gambling med EØS-avtalen som skapte de største overskriftene. Til tross for at FrPs ja til EØS var vedtatt både på landsmøtet og gjennom høring i organisasjonen, lanserte Gundersen et forslag om at FrP skulle stemme mot hele avtalen hvis det ikke ble gjennomført folkeavstemning om EØS. Tor Mikkel Wara, Pål Atle Skjervengen, Jan Erik Fåne, Petter Bjørheim i stortingsgruppen avviste forslaget – men Carl I. Hagen fant det besnærende. Saken ble sendt på høring i organisasjonen – som dømte Gundersens tankespinn nord og ned. I mellomtiden førte avisene oversikter over hvordan de 22 i stortingsgruppen stilte seg til forslaget – og de enkelte representantenes plassering varierte fra dag til dag. Efterhvert som stemningen i organisasjonen ble kjent blant de folkevalgte skydde de Gundersen som var han leprabefengt.
På landsstyremøtet senhøstes 1992 hevdet nestformann Jan Simonsen at han aldri hadde støttet Gundersen. Noe som fikk lederen i utredningsinstituttet (FUI), Jan Arild Snoen til å beskylde Simonsen for løgn. Snoen sa opp jobben – og FUI ble nedlagt.
Programkomiteen arbeidet ufortrødent videre, mens fylkene forberedte seg på nominasjon av stortingskandidater. Skjervengen og Wara takket for seg i Oslo, mens Jan Erik Fåne tok opp kampen med Fridtjof Frank Gundersen i Akershus og Petter Bjørheim gjorde det samme i Rogaland. I Hordaland takket Paal André Bjørnestad for seg (han var 1.vara, og hadde møtt ofte).
Tilslutt valgte Bjørheim å ikke stille til kampvotering mot Jan Simonsen, mens Jan Erik Fåne tapte kampen mot Fridtjof Frank Gundersen. Gundersen valgtale handlet om å ta avstand fra FpUs politikk og beskrive seg selv som nasjonalist. Stephen Bråthen ble nominert til 2.plassen i Akershus, mens Ellen Christine Christiansen fikk samme plassering i Oslo. Disse to var de fremste liberalistene som ble nominert høyt oppe på FrPs valglister foran 1993-valget.
Fridtjof Frank Gundersen lå ikke på latsiden efter EØS-nederlaget. Han foreslo å endre prinsipprogrammets pkt. 1. om at FrP er et liberalistisk parti. Han mente partiet burde begrense liberalismen til økonomi. FpUs verdiliberale offensiv hadde skremt ham. i sin formannsspalte i partiavisen Fremskritt avviste Carl I. Hagen forslaget.
I januar 1993 slapp Carl I. Hagen to politiske bomber – helt i innspurten av programbehandlingen. På årsmøtet i Sør-Trøndelag erklærte han at partiet burde si nei til EFs unionsplaner, og ja til et europeisk fellesskap basert på frihandel. Han oppsummerte standpunktet i slagordet "Ja til EF – nei til union". På årsmøtet i Vestfold tok Hagen til orde for en skjerping av partiets innvandrings- og integreringspolitikk (som allerede var den mest restriktive blant partiene på Stortinget). FrPs holdning om en restriktiv politikk var begrunnet i økonomiske støtteordninger de andre partiene hadde vedtatt opp gjennom årene. Men partiprogrammets kapittel om innvandring hadde helt siden 1985 vært innledet med ordene "FrP er på prinsipielt grunnlag for en friest mulig bevegelse av arbeiskraft over landegrensene". Dette var den ideologiske tilnærmingen. Helt siden tidlig på 1980-tallet hadde FrP med hell avvist alle andre begrunnelser enn de rent økonomiske, og avvist forsøk på infiltrering fra mer ekstreme fremmedfiendtlige krefter.
Egentlig var Hagen for sent ute. Det eneste som gjensto i programprosessen var for sentralstyret og landsstyret å ta stilling til innsendte endringsforslag. Fristen for nye forslag var ute. Sentralstyret valgte likevel å behandle Hagens forslag. Som tidligere nevnt var sentralstyrets sammensetning i perioden 1991 – 93 slik at Hagen ikke var garantert flertall. Han fikk gjennom halvparten av forslagene sine i sentralstyret – og resten i landsstyret. Som medlem av programkomiteen og landsstyret var jeg med på behandlingen. Da landsstyrets avstemning over de ulike endringsforslagene foregikk var det ikke vanskelig å bli klar over hvor landet lå. Men på et punkt var jeg overrasket over Hagens avstemning. Da vi kom tilbake fra lunch ba Hagen om ordet – og mente han hadde kommet til å stemme feil på et punkt. Han ba pent om å få ta voteringen på nytt. Det var narturligvis punktet der jeg ble overrasket over hans stemmegivning. Vet ny avstemning stemte Hagen riktig (for sin del) – og flertallet i landsstyret fulgte (igjen) hans stemmegivning…
1993-landsmøtet ble en overraskelse for flere. Som medlem av programkomiteen skulle jeg (og de andre) innlede om hvert sitt emne – i grupper. Ingen andre enn meg ville ha utenriks og forsvar. EU var naturligvis et viktig tema, et og et halvt år før folkeavstemningen. På gruppen var både Hagen selv, Pål Atle Skjervengen, og tidligere FUI-leder Jan Arild Snoen. Selv mente jeg at Hagens EU-standpunkt var det ideelle for et liberalistisk parti – hvis man ikke rett ut skulle si (liberalistisk) nei, og gi SP/SV og SME en skikkelig hodepine. Landsmøtets flertall sikret Ja til EF – nei til union.
Før landsmøtet skrev Aftenposten-kommentator Geir Salvesen at programutkastet inneholdt en grad av liberalisme som FrP sjelden eller aldri kommuniserte ut til velgerne. Partiet var langt mer liberalistisk enn man skulle tro.
Landsmøtet opprettholdt den ideologiske innledningen til kapittelet om innvandring, sa ja til skille av kirke og stat, og ja til et religionsnøytralt livssynsfag. Til tross for at John Alvheim flere ganger både i selve debatten og under avstemningen (!) entret talerstolen for å forklare folk hva de var iferd med å vedta.
Tor Mikkel Wara og Jan Simonsen ble takket av som nestledere, mens Ellen Wibe og Hans J. Røsjorde ble valgt til å efterfølge dem.
Efter landsmøtet forsøkte flere å bortforklare at landsmøtet var mer liberalt i sine vedtak enn debatten kunne tyde på før landsmøtet. Spesielt var Alvheim i harnisk over vedtaket om å fjerne kristendomsundervisningen.
Valgkampen ble en bedrøvelig affære. Velgerne lot seg ikke imponere av et parti som vasket skittentøyet offentlig, og ikke lot personlige kjepphester hvile efter at landsmøtet hadde vedtatt programmet.
Carl I. Hagens siste, desperate utspill ble foretatt på direkten i NRK radio en uke før valget. Han erklærte at partiet ville droppe skattelettelser hvis de andre partiene også ville droppe en hjertesak hver. Slik ødela Hagen den siste rest av troverdighet for partiet. Det hjalp lite at Wibe og flere stortingskandidater presiserte at det var programmet partiet gikk til valg på – ikke Hagens utsagn i et tilfeldig radioprogram. Ingen var informerte på forhånd – så partiet ble tatt fullstendig på sengen.
Valgresultatet endte med en drøy halvering av stortingsgruppen. Fra 22 til 10, hvorav 4 på utjevning.
Fremskrittspartiet sto foran et veivalg: Fortsatt liberalisme, forutsigbarhet og partibygging – eller populisme, formannsmakt og protestprofil.
Først ble gruppesekretærene (som idag kalles politiske rådgivere) for stortingsgruppen sagt opp, under dekke av dårlig økonomi. Så fulgte landsstyremøtet i oktober, der enn offensiv Hagen gikk ut og beskyldte dem som holdt på partiprogrammet for sabotasje av valgkampen (!). Han fikk svar på tiltale – og det lyktes ikke å skyve liberalistene ut av posisjoner (undertegnede ble blant annet gjenvalgt som landsstyrerepresentant i stortingsgruppen).
09.november (!) samlet Carl I. Hagen alle aktive stridende i FrPs borgerkrig til et stort slag for åpen scene – i TV2s Holmgang. I motsetning til vanlig tronet Hagen på podiet alene. På Dagbladets forside ønsket han Stutum velkommen tilbake (dvs. mer populisme).
Et forsøk på å samle landsstyret for en avklaring av striden lyktes ikke. Partiavisen Fremskritt flommet over av kronikker, innlegg og intervjuer der høy og lav gav til beste sine tolkninger av valgnederlaget – og hva som burde bestemme kursen videre. Idag er det bare selsomt å lese alle innleggene, og rapportene fra lokallagsårsmøter. Men ingen skal være i tvil om at debatten om partiets veivalg foregikk overalt der partifeller møttes.
Samtidig forberedte FpU seg mot 1994-landsmøtet. Ingen var i tvil om at Grønntun ville bli gjenvalgt for 2 nye år – men hvor langt skulle man gå politisk?
Efterhvert som striden i FrP tilspisset seg, valgte FpUs sentralstyre en mer forsiktig linje. Det ble holdt forsoningsmøter med FrP-ledelsen, og sentralstyret valgte å ta ut de mest omstridte delene av forslaget til ny politisk plattform. Grønntuns sentralstyre ble beskyldt for å være for myke overfor FrP (!) – og nestformann Rudolf Christoffersen valgte å trekke seg i protest, efter først å ha mistet jobben som gruppesekretær på Stortinget.
1994. Rett over nyttår lanserte Carl I. Hagen sitt resolusjonsforslag "Tilbake til fremtiden", som både inneholdt presiseringer og tolkninger av det nylig vedtatte partiprogrammet, men også utpreget selektiv historieskrivning om årsakene til oppturen på slutten av 1980-tallet så vel som til nedturen på begynnelsen av 1991-tallet. Resolusjonsforslaget skulle behandles på samtlige fylkesårsmøter i partiet. Januar og februar ble dermed ingen tid for forsoning og partibygging. Istedet ble borgerkrigen flyttet til nye arenaer. Efter visse problemer på årsmøtene i Oppland og Aust-Agder klarte Hagen å gjenvinne initiativet, og det viktigste temaet ble: Lojalitet til Hagen, ja eller nei?
Det var ikke mulig å få gehør for at en partiformann som hadde sittet i 16 år burde vurdere å gå av. Det var heller ikke mulig å peke på at programmet var vedtatt for under et år siden – og var partiets kontrakt med velgerne. På fylkesårsmøtene ble formenn som hadde tatt initiativ til et ekstraordinært landsstyremøte før jul, rensket ut. Såkalt lojale formenn og fylkesstyrer ble valgt. En oppsummering viste likevel at så mye som 1/3 av delegatene på fylkesårsmøtene ikke bøyet seg i støvet for Hagen og hans selvoppnevnte våpendragere.
I Hagens eget fylkeslag Oslo FrP var seieren så knapp som 2 – 3 stemmer. Han innrømmet også selv at kun tilfeldigheter i lokallagenes valg av delegater avgjorde resolusjonsforslagets skjebne.
I mitt eget fylkeslag Akershus vant Hagens resolusjon flertall – samtidig som jeg ble gjenvalgt som formann (for 3.gang – alltid på kampvotering). Romerikes blad skrev en leder med tittelen "Hagen blir ikke kvitt dem". Opposisjonen fikk forøvrig flertall med en stemmes overvekt ved at Tone Bråthen ble valgt som sekretær på loddtrekning. I 2 valgomganger fikk ikke noen av kandidatene 50% av stemmene.. Jeg tillot meg å uttale til en av regionsavisene at den interne partikrigen gjorde meg demotivert. Da fikk jeg brev med skjenn og moralpreken fra Formannen.
Forut for Bolkesjø-landsmøtet forsøkte opposisjonen seg på nytt, med resolusjonsforslaget "Gjenreis tilliten!". Som mottrekk ble Hagens resolusjon med det nye navnet "En fremtid med rot i fortiden" (nei, det er ikke Høyre jeg skriver om) også lagt på landsmøtets bord. Galgenhumoristiske tunger omdøpte den raskt til "frem og tilbake med skrot fra fortiden"..
De 4 programlojale stortingsrepresentantene som ikke ønsket å få programmet "tolket" eller "presisert" fikk ultimatumet om å bøye seg eller forsvinne.
Det endte med splittelse. 02.juli ble det liberalistiske FpU nedlagt.
Liberalismens epoke i FrP var over.