Den som ofrer frihet for trygghet fortjener ingen av delene!
Som jeg nylig i all beskjedenhet nevnte, er jeg foreslått (uvisst av hvem) til å stå på Akershus Venstres valgliste ved stortingsvalget neste år.
Nå har nominasjonskomiteen, tro mot åpenhetstradisjonen i Venstre, offentliggjort listen over samtlige foreslåtte kandidater.
Det kan bli hard kamp om det tross alt begrensede antallet plasser på listen. Se bare her.
Hablog kritiserer oppslag i media om at Stortinget vil bli blendahvitt efter neste valg fordi ingen minoritetsrepresentanter ligger an til sikker plass på partienes valglister, og kritikken av en annonser der OL-utøverne takkes. Samtlige av barnene i annonsen er blendahvite. Et par av dem har ikke lyst hår.
Hablog spør retorisk om ikke minoriteter kan representeres både i sport og politikk av etnisk norske representanter.
Når det gjelder annonsen som sto i Dagsavisen er jeg enig i at den ikke speiler det norske samfunnet. Men jeg er også enig i at det blir feil når det fremstår som om utøveren Ruth Kasirye ikke er blitt takket for sin innsats gjennom annonsen, når det kun er blendahvite barn som er avbildet.
Men når det gjelder Stortinget? Som politisk aktiv, listekandidat og medlem av nominasjonskomiteer og valgkomiteer i over 20 år må jeg formidle en gammel lærdom: Valglister skal fremstå som representative for velgerkorpset. Det skal være unge og gamle, menn og kvinner, ulike geografiske områder, og yrker representert på listen. Et fleipete munnhell sier at når nominasjonskomiteer har ivaretatt alle disse hensynene ved oppsett av et listeforslag, kan man også om mulig ta hensyn til politiske kvalifikasjoner.
I et flerkulturelt samfunn burde også denne dimensjonen synes på valglistene. Dvs. kultur og etnisitet. Velgerne skal kunne identifisere seg med kandidatene. Som ung ville jeg gjerne ha ungdom høyt på listen, og jublet da det kom mange unge inn på Stortinget i 1989. Spesielt fordi fire liberalister fikk fast plass.
Det ville ikke hjelpe meg i mitt syn at SV fikk mange unge inn, men det ville bety at det norske Stortinget fikk flere med referanserammer fra vår moderne hverdag.
Også etniske minoriteter bør kunne finne noen å identifisere seg med. Ikke slik at ikke hvite representanter unnlater å fremme forslag eller ta opp problemstillinger som har med godkjennelse av utdannelse fra utlandet å gjøre, eller tiltak mot diskriminering.
Jeg blir ofte overrasket når mange med minoritetsbakgrunn stemmer på partier på venstresiden. Jeg tror ikke de mange små og mellomstore bedriftene eiet og drevet av folk med minoritetsbakgrunn er tjent med skattetrykket og byråkratiet som venstresiden representerer, eller den manglende forståelsen for hva som skal til for å få et velfungerende næringsliv. Men jeg tror at mange av disse stemmer med partier på venstresiden fordi disse har vært de dyktigste til å appellere til dem som velgergruppe. En velgergruppe som fremstilles som langt mer ensartet enn den er.
Nominasjonkomiteer bør ta hensyn til at Norge er et samfunn med etniske minoriteter. Men som med kvinner, unge og eldre: Det må være kvalifikasjonene som teller. Hverken alder, kjønn eller etnisk bakgrunn er noen kvalifikasjon i seg selv. Dog er det salgsfremmende for valglisten at den fremstår som representativ overfor velgerne som skal stemme på den.
Det finnes dem som mener at tidligere statsminister Kåre Willoch har beveget seg mye til venstre politisk. Har han nå konvertert til partiet Venstre? Ja – hvis man skal tro den såkalte Pappalisten.
Pappalisten er ikke et parti en et tverrpolitisk initiativ for å fremme fedres rettigheter i politikken.
Pappalisten stiller med det som ser ut som en tverrpolitisk liste ved neste års stortingsvalg; alle de øverste kandidatene er listet opp med sitt politiske parti utenfor navnet.
Så følger en rekke kjendismenn, som ifølge Nettavisen ikke virker spesielt fornøyde. De er nemlig ikke forespurt.
Men er Kåre Willoch med fordi han er kjendis eller fordi han er (var) politiker? Og hvor kommer Venstre inn i bildet i sammenheng med Willoch? Tja, si det.
