For tre uker siden var jeg én av 70 000 personer som deltok på et rent hyllestmøte for Maryam Rajavi. Med meg hjem fra Paris fikk jeg en paraply med teksten “Democracy in Iran. With Maryam Rajavi.” Møtet feiret en stor seier; Storbritannia hadde strøket hennes organisasjon fra listen over terrororganisasjoner.
Det var helt tilfeldig at jeg fikk muligheten til å dra til Paris og delta på denne årvisse massemønstringen. Langt fra sentrum, alt foregikk på farsi – men du kunne betale i dyre dommer for tolketjeneste. Jeg hadde hørt om Maryam Rajavi og hennes organisasjon People’s Mujahedin of Iran (PMOI, eller MEK), men benyttet anledningen til å lese meg opp. Hun har overtatt ledelsen av organisasjonen efter sin mann, som har vært forsvunnet siden Saddam Hussein ble styrtet av USA i 2003. Han er savnet, muligens død. Nokså sensasjonelt at en kvinne er leder for en eksilregjering med ambisjoner om å ta makten i et muslimsk land, går jeg ut fra. Men hun har bevisst flyttet kvinner inn i lederposisjoner på nær sagt alle nivåer i organisasjonen. Det bør vel være positivt. Likevel blir Rajavi kritisert, fordi organisasjonen mer enn å være et effektivt talerør for opposisjonen mot det religiøse diktaturet i Iran er blitt et rent støtteapparat for Rajavi selv.
Les mer om den iranske opposisjonen her.