Dagbladet har startet et forsøk med gjesteredaktører for sitt flaggskip Dagbladet Magasinet. Først ut var Anne Cath Hærland, og Kåre Willoch sist lørdag.
Jeg vet ikke hvor mye av innholdet gjesteredaktøren faktisk styrer, men Willoch var veldig forutsigbar; reportasjer om palestinernes levekår under okkupasjonen, og unge gravide og mødres dårlige (økonomiske) kår i Norge, samt intervju med senioren Ingeborg Moreus Hansen (tidligere kinodirektør i Oslo).
Om også intervjuet med Mikhail Gorbatsjov var på Willochs forlangende, vet jeg ikke, men det var ihvertfall forstemmende lesning.
Mannen som skjønte at noe måtte gjøres, men ikke hadde en plan for hvor det skulle ende, sutrer fortastt.
Åpenhet og reformer var tvingende nødvendig om ikke det sovjetiske samfunnet skulle kollapse. Men det kollapset likevel – ikke nødvendigvis på grunn av åpenheten og reformene, men kanskje mer på grunn av betongkommunisters iherdige forsøk på å bremse reformene.
For når folk får smaken på frihet (til ytre seg), kan man regne med at kritikken kommer. Både over samfunnets mangler, over at reformene går for sakte, er for lite vidttrekkende, og at resultatene ikke kommer fort nok.
Gorbatsjov klager over at han – i motsetning til USAs ekspresidenter – ikke får presidentlønn, fra et land som ikke eksisterer lenger.
Han er bitter på Jeltsin, som reddet ham ut av kuppmakernes klør ved å mobilisere folkelig motstand og ved å vise et stort personlig mot.
Han driver en internasjonal stiftelse, men må ta reklameoppdrag for Pizza Hut og franske veskeprodusenter.
Som en bra kontrast til intervjuet viste svensk TV2 et program om "den syngende revolusjonen" – det sovjetokkuperte Latvias kamp for frigjøring på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet.
Et utrolig lærerikt program, om en ikkevoldelig frigjøringskamp, der Latvias rike kulturarv og tradisjon for å komme sammen og synge var starten og basisen for frigjøringsbevegelsen.
En bevegelse som ble holdt oppe under de politisk bunnfrosne årene fra 2.verdenskrigs slutt og frem til nettopp Gorbatsjovs glasnost gav rom for større dristighet i ytringene.
Også Latvia hadde sine dramatiske situasjoner; under kuppet mot Gorbatsjov i august 1991 ble den sovjetiske hæren sendt inn i Latvia, og mot TV-tårnet. To politifolk holdt stand, og folket mobiliserte som levende skjold. De seiret.
Men de sovjetiske soldatene ble også sendt mot parlamentet. Samtidig som en stor demonstrasjon blant etniske russere endte med forsøk på å okkupere parlamentet. Denne gruppen hadde økt fra 8% av befolkningen i 1945, til 40% på slutten av 1980-tallet. Sovjetunionen gjorde akkurat det samme forsøk på etnisk og kulturell fortrengning av de baltiske landene som China gjør i Tibet. Parlamentspresidenten gikk ut i media og mobiliserte til folkelig forsvar av parlamentet. Og lyktes.
I krisesituasjonen med sovjetiske soldater underveis, og kommunistisk kupp i Moskva, ble parlamentet og kommunistpartiets øverste ledelse for første gang samlet – og vedtok enstemmig en uavhengighetserklæring.
Hvorfor kan ikke Dagbladet eller VG lage noen reportasjer om Baltikums vei til frigjøring?
Programmet som ble vist søndag bør snarest vises på NRK eller TV2.
Så kan Gorbatsjov lage så mange reklamefilmer han vil.
Historiens tog har plassert ham på et sidespor.