Kristoffer Joner har laget en parodi på Storebrands reklamefilmer om forsikring. Den er til eftertanke. Han mener ifølge VG at selskaper som selger forsikring sprer unødvendig frykt hos folk. Og han mener velferdsstaten fungerer bra.
Jeg har sett filmen, og den er helt grei. Men er det så enkelt at folk kan droppe private forsikringer og kun satse på staten? Nei, naturligvis ikke. Hvis folk skal stole kun på statlig uføretrygd, pensjoner etc. så kommer man dårlig ut. Det er rett og slett positivt å oppfordre folk til å ta mer ansvar for eget liv, egen helse og egen alderdom. Men bevares, ønsker du å strø pengene dine ut på forbruk dag ut og dag inn, fremfor å tenke litt lenger, både når det gjelder din og dine barns fremtid, så vel bekomme.
Det er kjent at bedrifter sørger for å forsikre medarbeidere, slik at de kan få nødvendig behandling og evt. operasjon ved behov. Hadde bedriftene stolt ensidig på det offentlige helsevesenet, ville disse ansatte ventet i helsekøer, og hevet sykepenger. Bedriftens produktivitet synker, den enkelte lider seg gjennom venteperioden, og fellesskapet må betale. Hvem gavner dette? Kun dem som har allergi mot private løsninger.
Var det eller to dager siden en av tabloidene hadde hele første siden som eksempel på hvordan omsorgsfulle og kjempende foreldre ikke slår seg til ro med det offentlige helse-Norges arroganse, men skaffer nødvendig (og helbredende) behandling til sitt barn utenlands – og sitter igjen med hele regningen selv? Hvor er Joners omsorgsfulle stat, da?
Alt er naturligvis ikke gull og grønne skoger hos forsikringsselskapene, heller. Som lesere av denne bloggen kjenner til, har jeg ønsket å ta ansvar for min egen helse. Men forsikringsselskapenes risikovilje har en grense, og derfor blir jeg hindret i bankbytte. Jeg kan naturligvis følge Joners underliggende oppfordring, og stole på det offentlige. Men jeg er litt for glad i mitt eget liv og min egen helse til å gamble med helsekøer, lave pensjoner og trygder.
Jeg ønsker bare at forsikringsselskapene skal ta litt større risiko, og la oss kunder som er villige til det betale litt ekstra for den tryggheten vi ønsker – og som vi ikke stoler på at staten kan gi oss.
Joner viser at han ikke har tillit til at folk kan tenke selv, se gjennom reklamens billige frierier – og heller på en saklig måte vurdere tilbudene som banker og forsikringsselskaper har.
Joner uttrykker med filmen at folk bør la være å ta mer ansvar for eget liv – og heller lene seg ukritisk på statens løsninger. Lenger unna mitt samfunns- og menneskesyn er det vanskelig å komme.
Jeg håper virkelig at Joner og hans næmeste slipper å bli ensidig avhengig av staten – men isåfall har han bedt om det selv.
Jeg trodde den naive troen på staten som monopolleverandør av omsorg, helse og pensjonstilværelse var passé – men jeg tok tydeligvis feil.