Ta Mok er død, 82 år gammel. Som sin allierte Pol Pot døde han fra galgen. Krigsforbrytertribunalet som efter mye om og men ble etablert nylig kom altså likevel for sent til å konfrontere Ta Mok med hans gjerninger da han var i ledelsen for "Den demokratiske republikken Kampuchea" - i våre dager kjent som Kambodsja.
Også Kronprinsen (som jeg omtalte igår) har vært i Kambodsja, der han blant annet besøkte det beryktede Tuol Sleng-fengselet (også kjent som S-21).
Ta Mok var en av lederne i Røde Khmer, som under sitt redselsregime 1975 – 79 massakrerte store deler av befolkningen i Kambodsja. En annen leder har tidligere kommet med en formell innrømmelse av skyld for regimets forbrytelser mot sine egne landsmenn. Ta Mok var den siste av de prominente Røde Khmer-lederne som ble tatt til fange av nåværende kambodsjanske myndigheter.
I Norge er Kambodsja et navn som vekker assosiasjoner, ikke bare til et regime de aller, aller fleste oppfatter som avskyelig (og som blant annet er skildret i filmen The killing fields – som omhandler dødsmarkene under Røde Khmer-regimet), men fordi et politisk parti i Norge som i mange sammenhenger dominerte i 1970-årene (til tross for sin mikroskopiske størrelse), faktisk hyllet morderregimet i varme ordelag, som et "interessant eksperiment".
Partiets navn er naturligvis AKP. For personer som i ungdommen (og for den del i voksen alder) som har hyllet diktaturer og folks om har begått forbrytelser mot menneskeheten er det naturligvis både smertefullt og vanskelig å innrømme noe slikt. Men noen har klart det, deriblant Martin Gunnar Knutsen (tidligere leder i NKP, 1975 – 82). Han forsvarte det meste som kom fra det nå fordums Sovjetunionen, men klarte tilslutt å innrømme at han tok feil.
Tron Øgrim, Pål Steigan og Sigurd Allern klarer ikke å innrømme noe som helst. Både Øgrim og Steigan var i Kambodsja for å hilse på de ideologisk allierte under redselsregimet. Førstnevnte har faktisk håndhilst på Pol Pot – billedbeviset finnes. Både i 2003 og 2001 var det store debatter om AKPs fortid – og om ovennevnte personer offentlig bør be om unnskyldning for sin støtte til et regime som begikk folkemord.
De nevnte herrer fortsetter å figurere i norsk offentlighet, uten at hverken de selv eller så mange andre synes plaget av deres fortid.
Jeg har også vært i Kambodsja (i november 1997), og besøkte Tuol Sleng og dødsmarkene. Jeg har forøvrig håndhilst på mannen som håndhilste på Pol Pot; Tron Øgrim. Det var under en debatt på et årsmøte i FRIdemokratene, der jeg var dirigent for et panel som blant annet bestod av Tron Øgrim og Per Olaf Lundteigen. Jeg vasker hendene regelmessig. Jeg har heldigvis ingen ideologisk referanseramme som gjør det naturlig å støtte diktaturer, folkemord eller forbrytelser mot menneskeheten.
Ideologiske meningsfeller av herrene Øgrim, Steigan og Allern søker fortsatt støtte for sine standpunkter i dagens Norge. Partier og organisasjoner som AKP, RV og RU eksisterer i beste velgående. Dessverre.