Magasinet =Oslo vil nå få 500 000 kr efter at Stortingets finanskomite har behandlet regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett. Magasinet selges av Oslos fattige. De kjøper til 20 kr. Og selger til 40 kr. God kapitalistisk profitt, med andre ord. Her har de fattige en sjanse til å løfte seg efter håret, selv yte en innsats for å skaffe seg inntekter. Få smaken på arbeid – og på kapitalistiske prinsipper. Vel og bra. Men det er alltid et men.
=Oslo har fått god kritikk, men VamPus’s aktelse for ildsjelene sank betydelig, da redaktøren uttalte at hennes elskede magasin ikke skulle skitnes til av uestetiske ting som reklame og sponsorer. VamPus siterte også utsagn fra magasinets hjemmeside: "Erlik magasin vil være et non-profit magasin, det vil si at magasinet ikke har investorer eller gevinstkrevende eiere bak seg." Kapitalisme er altså OK på gateplan, men ikke med en mer langsiktig plan for å skaffe seg en finansiell base (sponsorer, reklame). Merkverdig.
Holdningen til redaktøren får være hennes sak. Men også hennes ansvar. Dette ansvaret blir redaktøren nå fritatt for. Av Stortinget.
Mitt spørsmål blir da: Er det helt greit at et firma, en organisasjon, stiftelse eller person som kan men ikke vil skaffe seg egne inntekter, skal leve på andres?
Det er et uttrykk sosialistene liker å bruke: "Yte efter evne og få efter behov" (vel, sosialistene sier etter, men ellers er innholdet likt). Eller som et sentralstyremedlem i NKP skrev: "Å yte etter evne og få etter behov er det beste av alle rettferdsprinsipp, og skriv seg frå ein annan av dei største filosofane som har levt, Karl Marx."
Når et magasin som =Oslo med viten og vilje og åpne øyne sier nei til sponsorer og reklameinntekter kan det ikke være andres oppgave å holde magasinet i live. Derfor burde KrF holdt seg for god til å foreslått å bruke 500 000 kr på offentlig støtte til magasinet.
Og naturligvis er det sosialdemokratiets iboende idioti (for å bruke VamPus eget og treffende uttrykk) at selgerne blir skattlagt. For det er naturligvis ikke slik i dette sosialdemokratiske samfunnet at bare de rike blir skattlagt. Det blir de fattige også.
Når nå Marx er sitert, skal jeg sørge for litt balanse ved å sitere den franske liberalisten Frederic Bastiat: "Staten er den fiksjon hvor alle lever på alle andres bekostning". Mer presist kan det ikke sies.
Eller for å vri på sosialistenes kritikk mot kapitalismen: Vi lever ikke av å klippe håret på hverandre, men av at politikerne konfiskerer alles penger og deler dem ut igjen – til alle.
En politikers suksess er gjort når han/hun kan definere en "svak gruppe", og sørge for at denne gruppen får en fast post på statsbudsjettet. Da har politikeren sikret seg en velgergruppe. Det er vel nærmest dette KrF og Hans Olav Syversen har gjort. Når Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (Ap) gir ros til KrF for forslaget, ergrer han seg vel over at ikke han kom på denne ideen. For slik er de. Politikerne.