Idag er det 12 år siden jeg gikk ut av FrP – efter å ha brukt all min tid på partiet siden 1989. Jeg meldte meg inn i 1985, og mens jeg avtjente førstegangstjenesten i 1987 ble jeg innvalgt i fylkestinget i Akershus. Vel ute av de uniformertes rekker ble jeg partiaktivist.
Jeg var aktiv både i FpU og FrP, som tillitsvalgt, folkevalgt og med korte perioder med lønnede engasjementer. Fra 1989 til 1993 tok FrP-arbeidet all min tid.
Jeg hørte til de helhetlige liberalistene – og hadde en visjon for arbeidet; at hver enkelt av oss skal ha frihet til å styre våre egne liv – og ta ansvar for de valgene vi foretar. Jeg ville redusere politikernes makt og innflydelse til et minimum. Med dette som utgangspunkt fikk jeg mye pepper – spesielt i fylkestinget.
Da jeg gikk ut av partiet efter å ha brukt så mye tid og krefter var det konsekvensen av at Dolkesjø-landsmøtet medio april 1994 hadde avklaret en sterk uenighet om hva som var grunnen til partiets vekst og suksess 1987 – 1990 – og nedgangen 1991 – 1993, og dermed hva som var den beste oppskriften til ny vekst og fremgang. Uenigheten handlet ikke bare om strategi og taktikk, men også om ideologi, standpunkter og markedsføring. Ikke minst handlet uenigheten om hvorvidt partiet faktisk hadde internt demokrati. Uenigheten gikk tvers gjennom partiets landsstyre, sentralstyre, stortingsgruppe og samtlige fylkeslag.
Uenigheten hadde vært der helt siden FpU-landsmøtet i februar 1990 sa ja til partnerskapslov for homofile, og fri innvandring uten sosiale rettigheter. Syse-regjeringens sammenbrudd i november 1990 sendte FrP inn i skyggenes dal, og da øket de interne motsetningene. Pål Atle Skjervengens avgang som nestleder (efter 6 år), og kampen mellom Jan Simonsen og John Alvheim om å overta på Loen-landsmøtet i mars 1991 skapte en holdning og tone internt som ikke sømmet seg mellom partifeller. Nederlaget i kommune-og fylkestingsvalget i september samme år skapte behov for syndebukker og granskning av årsakene til den voldsomme tilbakegangen.
Perioden 1991 – 93 er den eneste efter at Carl I. Hagen ble formann i 1978 hvor han ikke har hatt full kontroll med sentralstyret. Efter tilbakegangen i 1991-valget valgte Hagen selv å bryte med den langsiktige strategien 1990-landsmøtet valgte (fra protestparti til et konsekvent systemkritisk parti som også skulle tilby et helhetlig alternativ til det sosialdemokratiske regimet) – der partiet skulle opptre forutsigbart og på denne måten skulle skape troverdighet rundt partiets politikk og kandidater – og tillit til disse, gjennom valg. Han ville ha mer makt og frihet – til komme med "overraskende" utspill. Han lot Fridtjof Frank Gundersen spille hasard med FrPs holdning til EØS-avtalen – til tross for landsmøtevedtak om saken. Han unnlot seg ikke for stemple partifeller som var uenige med ham i politiske og strategiske veivalg som karrierejegere. Hagen initierte selv prosessen med å bryte partiets kontrakt med velgerne (partiprogrammet 1993 – 1997) – gjennom resolusjonen der programmet skulle "presiseres". Hvordan kan en person med et slikt rulleblad få seg til å påstå at andre opptrer udemokratisk?
Carl I. Hagen ledet og gjennomførte 1994-splittelsen selv, under mottoet "makt gir rett".
Efter valget i 1993 skrev jeg innlegget "Fornyelse, lagspill og lederskap" (partiavisen Fremskritt, 02.oktober 1993) - der jeg tok til orde for en debatt om det var riktig å gjenvelge en person som hadde vært partiformann i 16 år. Innlegget finnes ikke på nett – men det er mulig jeg legger det ut). Når han går av som formann søndag har han sittet i vervet i 28 år..
Carl I. Hagen er flink til å ta (og dele) æren når det går bra. Når det går dårlig er han enda flinkere til å legge skylden på andre. Takknemlighet er noe han ikke vet hva er (muligens utenom overfor Eli). Noen av dem som var allierte med ham under splittelsen i 1993/94 opplevet selv å bli kastet ut av partiet i 2000/01. Det gjaldt blant annet Fridtjof Frank Gundersen, Vidar Kleppe, Dag Danielsen og andre. Og efterhvert Jan Simonsen.
Da jeg forlot partiet denne dagen for 12 år siden, la jeg ned vervet som fylkesformann i Akershus FrP (på 3.året), gikk ut av landsstyret, ut av stortingsgruppen (der jeg var en av fem landsstyrevalgte representanter – med stemmerett), og fristilte meg i fylkestinget (der jeg var innvalgt på 7. året).
Jeg tok konsekvensen av at vi, opposisjonen i FrP, tapte "vinterkrigen" på fylkesårsmøtene i januar/februar og led fullstendig nederlag på Dolkesjø. Opposisjonen hadde likevel hver 3.delegat på landsmøtet – til tross for at fylkesårsmøtene gjorde iherdige forsøk på renske ut opposisjonen da man valgte landsmøtedelegater. Derfor fikk også Carl I. Hagen 54 blanke stemmer da han ble gjenvalgt som formann (ikke 90, som han selv påstår i en avis idag).
Den direkte foranledningen til at utmeldelsen kom akkurat 04.mai var at de 3 siste av FrPs 4 programlojale stortingsrepresentanter dagen før valgte å forlate partiet. Oscar D. Hillgaar (Vestfold) meldte seg ut allerede uken efter landsmøtet. 03.mai gjorde Stephen Bråthen (Akershus), Ellen Christine Christiansen (Oslo) og Roy N. Wetterstad (Buskerud) det samme.
Landsmøtet hadde vedtatt Carl I. Hagens resolusjon "En fremtid med rot i fortiden" (som opprinnelig het Tilbake til fremtiden). Resolusjonen "presiserte" programmet partiet gikk til valg på ved stortingsvalget i 1993. Presiseringen gikk ut på å fjerne standpunkter den konservative og populistiske delen av partiet tapte i avstemninger på 1993-landsmøtet.
Resolusjonen tolket også årsakene til partiets suksess 1987 – 1989, og til tilbakegangen 1991 – 1993. Denne historieskrivningen var på linje med den stadige omskrivningen av lærebøkene i Sovjetunionen under kommunismen. Fremfor å lete efter sannsylige årsaker skulle teksten passe inn som begrunnelse for ledelsens strategiske valg for fremtiden.
Opposisjonen i stortingsgruppen og resten av partiet anså det efter Dolkesjø lettere å jobbe for å realisere partiprogrammets innhold utenfor FrP enn innenfor.
Den siste dagen i partiet gikkk jeg først på gruppemøte i stortingsgruppen kl. 1600. Der satt de 6 gjenværende representanter og fordelte oppgaver med å "skygge" stortingskomiteer der de utmeldte represenantene satt (blant annet finans og utdannelse). Jan Simonsen var den eneste som forsøkte å bremse – ved å henvise til at også de utmeldte var innvalgte på FrPs program. Et program flertallet i gruppen og på landsmøtet nå hadde endret på flere punkter.
Kl. 1800 gikk jeg ned på Youngstorvet, for å lede et ekstraordinært styremøte i Akershus FrP. Jeg redegjorde for hvorfor det var uaktuelt å fortsette som medlem i FrP. I tillegg til meg selv valgte også politisk nestformann Helge Vaagan (Bærum), sekretær Tone Bråthen (Enebakk), styremedlemmene Stein Kristiansen (Asker) og Finn E. Thoresen (Oppegård) å slå følge. Vi vandret opp forbi LO-bygget og til den irske puben O’Malleys i Akersgaten. Der møtte vi stortingsrepresentant Stephen Bråthen og tidligere fylkessekretær Trond Vassbotn.
2 dager senere feiret Carl I. Hagen sin 50-årsdag, vel vitende om at han hadde full kontroll i partiet. 2 måneder senere valgte "den bosniske enklaven" (som daværende VG-kommentator Erling Bø kalte) FpU å legge ned seg selv som organisasjon. Lars Erik Grønntun og de andre var frigjort fra Carl I. Hagens enevelde. Imidlertid sørget kong Carl for at partiets landsstyre satt klare på telefon, og omgjorde vedtaket (takket være den beryktede Stalin-paragrafen i vedtektene – som gir FrPs landsstyre rett til å overprøve ethvert vedtak gjort av ungdomsorganisasjonen). En ny ungdomsorganisasjon ble opprettet – med Ulf Leirstein som formann. Han er idag finanspolitisk talsperson for FrPs stortingsgruppe..
Jeg var ikke alene om å fristille meg fra FrPs fylkestingsgruppe i Akershus. Også Liv Skrede fra Bærum gjorde det samme (hun endte senere i Høyre). Gruppelederen, Ingfrid Oddveig Tveit (Ullensaker) sørget for en "takk for sist"-hilsen, ved å melde meg til Folkeregisteret. Jeg var nemlig ikke bosatt i Akershus (det hadde jeg heller ikke vært siden 1989 – da jeg var student) – uten at det noensinne hadde vært noe problem for henne. Akkurat i 1994 jobbet jeg i Europabevegelsen. Hun fikk passet påskrevet, blant annet på lederplass i Romerikes blad. Selv hevdet Tveit at hun bare gjorde sin borgerplikt i henhold til norsk lov.
Efter en disputt med Folkeregisteret fikk jeg tilslutt medhold. Engasjementet i Europabevegelsen ville utløpe 30.november – og da var det tilbake til studiene.
Efter at jeg var ferdig med FrP var jeg med å stifte og bygge opp FRIdemokratene. Idag er jeg redaktør for Liberaleren, og styremedlem i Bauta Bøker – to av FRIdemokratenes utadrettede aktiviteter.
Dolkesjø er gått inn i norsk politisk historie som et begrep på linje med Røros (Venstres splittelseslandsmøte i 1972). Men ingen har forsøkt å beskrive prosessen i FrP i årene fra f.eks. 1985 til 1994. 10 år efter splittelsen i Venstre skrev journalist Olav Garvik i Bergens Tidende boken "Da Venstre sprakk" – om prosessene forut for splittelsen, konsekvensene av den – og om det kunne gått annerledes. En bok jeg forøvrig anbefaler.
Snart på tide at noen skriver om FrPs liberalistiske kapittel (1985 – 1994)?