Idag, 28.juli er nasjonaldagen i republikken Peru – som ligger på stillehavssiden av Syd-Amerika. Det var José de San Martin som erklærte uavhengighet fra Spania på denne dagen.

Peru fikk muligheten til å erklære selvstendighet av samme grunn som Norge fikk sin grunnlov (med innebygget selvstendighet) 7 år tidligere: Napoleonskrigene.

Hele Syd- og Mellom-Amerika opp til USAs grense, med unntak av Brasil, var kolonier for Spania (Brasil tilhørte Portugal). Da Napoleons Frankrike invaderte Spania forble koloniene lojale mot den spanske kongen. I 1812 fikk Spania en liberal grunnlov – men Napoleons fall førte til at den reaksjonære spanske kongefamilien kom til makten igjen. Årene moderlandet var under Napoleons imperium (eller sloss mot det) beviste at koloniene kunne styre seg selv. Dette sparket igang kampen for selvstendighet. Simon Bolivar, José de San Martin, José de Sucre, og Bernardo O’Higgins var blant dem som sto i spissen for denne kampen.

 I august 1820, fra Chile, begynte San Martin kampen for å frigjøre Peru. I juli 1821 møtte han visekongen av Peru - og foreslo et konstitusjonelt monarki efter europeisk mønster (som var konsekvensen av den franske revolusjon og Napoleons keiserlige kampanje for å utbre revolusjonens idealer over Europa. Europa efter Napoleon vendte ikke tilbake til eneveldet, men til monarkiet rammet inn av konstitusjoner).

Perus hovedstad Lima ble av San Martin befridd fra spanske styrker 12.juli 1821, og uavhengighet erklært 28.juli. San Martin ble utnevnt til "protector" (beskytter).  

Nesten ett år efter uavhengigheten, 26.juli 1822, møtte San Martin det nordlige Syd-Amerikas befrier Simon Bolivar i Guayaquil i Ecuador. Lite var kjent i samtiden fra dette private møtet – som endte med at San Martin trakk seg tilbake til sin eiendom i Argentina. To år senere emigrerte han til Europa, efter at hans kone døde. San Martin døde i det nordlige Frankrike i 1850.

Det var først med slaget i Ayacucho i desember 1824 at de Sucre fullførte selvstendighetskampen.

Som andre latin-amerikanske land er Perus historie full av diktatur, kupp, og militærstyre. Blant annet i store deler av efterkrigstiden (1948 – 1979).

Det venstreorienterte populisteiske partiet APRA styrte Peru i 2.halvdel av 1980-tallet, og det endte i økonomisk katastrofe. På 1990-tallet styrte Alberto Fujimori, sønn av japanske immigranter. Han ryddet opp i økonomien (gjennom bl.a storstilet liberalisering) og bekjempet en kommunistisk maoist-inspirert geriljagruppe (Sendero Luminoso, Lysende Sti), men rømte landet efter et rigget og grunnlovsstridig gjenvalg i 2000). Alejandro Toledo ledet kampen mot Fujimori, og vant valget i 2001. Hans femårsperiode sørget for at demokratiet overlevet og økonomien gjenvant sin styrke. Likevel har landet store utfordringer. Ifjor vant katastrofepresidenten fra 1980-tallet, Alan Garcia valget mot nasjonalisten Ollanta Humala (støttet av Hugo Chavez og Evo Morales).

Skifte av president foregår nettopp på nasjonaldagen 28.juli. På grunn av sommerens debatt her hjemme om stemmerett kan nevnes at i Peru er det obligatorisk å stemme.

Peru har over 28 millioner innbyggere, og er det 4.mest folkerike i Syd-Amerika. Med over halvparten av innbyggerne regnet som fattige eller ekstremt fattige har enhver regjering i Peru store oppgaver å løse. Noe av det siste Toledo gjorde, var å signere en frihandelsavtale – som mange håper skal styrke økonomien i landet ytterligere.

Selv om oppgjøret med Fujimoris autoritære regime, der synderegisteret inkluderer forsvinninger og drap på opposisjonelle og helt uskyldige, foregår for fullt, er mange utålmodige efter å se den tidligere presidenten utlevert fra Chile – der han er i husarrest. Nå er han imidlertid kandidat ved det nært forestående valget i Japan.

Selv om jeg har vært i Peru flere ganger siden 1998 har jeg aldri vært så heldig å få være vitne til feiringen av selvstendigheten 28.juli.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Annen valgomgang i presidentvalget i Peru finner sted søndag 04.juni. Den kjente forfatteren Mario Vargas Llosa uttalte seg nylig om hvilken kandidat som er minst ille.

TV-kanalen Frecuencia Latina gjengav på sin nettside en nyhetsmelding fra det spanske nyhetsbyrået EFE, i forbindelse med en pressekonferanse der Vargas Llosa kommenterte sin siste bok "En slem jentes spillopper".

Som kjent står valget i 2.runde mellom ex-presidenten og venstrepopulisten Alan Garcia, og ex-offiseren og venstrenasjonalisten Ollanta Humala.

Mario Vargas Llosa var selv presidentkandidat i 1990, da Peru befant seg i totalt kaos som følge av den katastrofale politikken til Alan Garcia, som selv rømte utenlands. Vargas Llosa ledet lenge valget dengang, men hans nyliberale sjokkterapi skremte velgerne. Som istedet stemte på den ukjente Alberto Fujimori. Peru er fortsatt ikke ferdig med efterdønningene av hans tiårsperiode ved makten.

Vargas Llosa sa at ingen av kandidatene i 2.runde ville vært hans valg. Man spiller med det demokratiet Peru har, med alle dets feil, om demokratiet skal overleve eller bli borte en gang til, hvis vi får en nasjonalistisk militær fører – og det er hva Peru får med hr. Humala.

Efter Vargas Llosas mening, er Alan Garcia i denne situasjon den "minst ille", og han fortsatte med å si at man må stemme på den "minst ille" hvis demokratiet skal overleve.

Efter vinneren av Cervantes-prisens mening, vil demokratiet overleve med Alan Garcia, fordi hans presidentperiode (1985 – 90) var veldig dårlig, men demokratiet overlevet.

Han gjentok hvor viktig det er for han at demokratiet overlever, selv om det blir dårlig behandlet. Fordi selv om det kan virke dårlig, er det bedre enn om det kommer et "demagogisk diktatur" blandet med militarisme og nasjonalisme.

Han ble også spurt om fremtiden for Latin-Amerika, og da sa han at det ikke er riktig å si at Latin-Amerika har bestemt seg for populisme, eller at venstresidens autoritære styre etablerer seg. Efter hans mening er det forskjell.

Vargas Llosa sa at han ikke kan spå om fremtiden, fordi det er vanskelig å vite hva som skal skje med et kontinent som forandrer seg raskt, og noen ganger i retninger som er uventet.

Han gav uttrykk for at han tror Latin-Amerika ikke vil gå tilbake til tiden med militærstyre og diktatur, og de mange ødeleggelsene som har skjedd gjennom hele historien.

Vi venter, i tillegg, at populismen som også har skapt mange ødeleggelser -fremfor alt for de latin-amerikanske økonomiene – ikke gjenoppstår og ikke skaper mer fattigdom i de landene som allerede er veldig fattige.

Vargas llosa sa at selv om mange ting allerede har begynt å gå dårlig i Latin-Amerika, er det fortsatt ingen grunn til å bli fortvilet. I tillegg sa han at den store majoritet av de latin-amerikanske landene beholder demokratier (som ikke er perfekte) og det synes ikke som om de vil overgi seg en masse hverken til populisme eller autoritært militærstyre, som er på moten i noen land.

Min visjon er ikke pessimistisk, skjønt bekymrmet og urolig for det som skjer eller kan skje i regionen, konkluderte Mario Vargas Llosa.

Mario Vargas Llosa er den mest kjente nålevende peruanske forfatter, men har bodd mange år i Spania.

Jeg har forøvrig også skrevet om både presidentvalget og om Peru i disse bloggpostene: Sært om Peru på antropologibloggen, Fujimori alene på tiltalebenken?

På Liberaleren har jeg skrevet Peru: Pest eller kolera i presidentvalget? (om resultatet av 1.runde), og Venstrevind i Peru? (kommentar til en selektiv artikkel i Dagbladet om utviklingen i Syd-Amerika).

Tips oss hvis dette innlegget er upassende