er egentlig ikke så mystisk; at han selv og de 5 andre gjenværende i partiets stortingsgruppe 1993 – 97 bevilget seg selv en haug med utenlandsturer, fester etc. på skattebetalernes regning. Spørsmålet er hvorfor.
Svaret er at det var en belønning til seg selv for å ha jaget 40% av gruppens medlemmer ut av partiet, sammen med alle andre programlojale medlemmer, tillitsvalgte og folkevalgte.
Som kjent gikk Carl I. Hagen, John Alvheim, Hans J. Røsjorde, Fridtjof Frank Gundersen, Jan Simonsen og Øystein Hedstrøm efter valget i 1993 inn for å endre partiprogrammet FrP gikk til valg på samme året. Måten å få gjennomslag for dette hos grunnplanet i FrP (fylkesårsmøtene) var å fremstille det som et spørsmål om lojalitet til Carl I. Hagen – eller til programmet. Det virket.
Før Hagen hadde klart å kvitte seg med 4 av 10 stortingsrepresentanter (våren 1994) sørget han allerede høsten 1993 for å kvitte seg med 2 av 3 ansatte politiske rådgivere (Rudolf Christoffersen, tidligere nestformann i FpU) og Lars William Saure (tidligere byrådssekretær for Ellen Christiansen 1990/91, og aktiv i Oslo FrPs partiapparat). Begrunnelsen var at gruppen efter et dårlig valg hadde for lite penger til å holde seg med 3 rådgivere. Da stortingsgruppen skulle debattere og vedta budsjettet var det umulig for de ansattes tillitsvalgte, sekretariatsleder Odd Magnar Brubæk å få fullstendig oversikt over gruppens økonomiske situasjon. Det endte med at også Brubæk sa opp – i solidaritet med de to andre.
De neste 3 årene var det ikke så nøye med å fremme alternative statsbudsjetter, salderte forslag etc. Da trengte man ikke ansatte til å gjøre grovarbeidet. Populismen skulle rendyrkes. Da er det ikke så rart at stortingsgruppen hadde penger til å reise utenlands med ektefeller.
Det skulle være helt unødvendig å påpeke den dobbeltmoral Carl I. Hagen utviser i denne saken, ved å ikke åpne for innsyn i hvordan FrP bruker skattebetalernes penger, samtidig som han stadig kritiserer andre. Nå mener visst ikke Hagen at de pengene stortingsgruppene får er konfiskert fra skattebetalerne.
At Hagen i presidentskapet stemte mot forslaget om at partigruppenes regnskaper skal være åpne, viser at Hagen vil ha en annen standard for seg selv enn for andre.
Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det gjerne; det burde være en selvfølge at Riksrevisjonen eftergår stortingsgruppenes regnskaper. FrP fikk allerede i 1999 vite at de bedrev en regelstridig praksis. Likevel har de fortsatt til idag. Hvis dette gjaldt alle andre, kan jeg levende forestille meg Carl I. Hagens harmdirrende stemme i moralsk indignasjon på vegne av folk flest.
Hagens holdning til hemmelighold av forhold som gjelder ham selv er ikke av ny dato; FrP hemmeligholdt Carl I. Hagens ekstralønn, inntil den ble avslørt i 1992.
Jeg har bare én oppfordring til Torbjørn Jagland og resten av Stortingets presidentskap; at Riksrevisjonen går gjennom regnskapene for årene fra 1993 og frem til idag.