"En av hensiktene med resolusjonen "En fremtid med rot i fortiden" er å etablere en historiebeskrivelse av FrPs nære historie som for enkelte er hensiktsmessig.
Undertegnede kjenner seg ikke igjen i historiebeskrivelsen i den nevnte resolusjon.
I perioden 1986 – 1989 sto FrP imot alle forsøk på å selge standpunkter av taktiske årsaker:
1) Willochregjeringen ga opp å føre borgerlig politikk i 1986, og ville heve bensinavgiften. FrP sto på sin politikk
2) H, KrF og SP forsøkte å gjenvinne makt på å øke overføringene til landbruket, men FrP sto på sin egen politikk
3) På landsmøtet 1988 kombinerte FrP på en mesterlig måte systemkritikk med markedsføring av egne radikale løsninger
4) Kritikken av Folketrygden viste en vilje til å ta et oppgjør med etablerte myter og sannheter i norsk politikk, uansett hvor upopulært det måtte være
5) FrP kritiserte uvettig bruk av skattebetalernes penger i forbindelse med flyktninge- , asyl- og inn vandringspolitikken, og tvang de andre partiene til å endre politikk
6) Som en følge av oppslutningen i 1987, 1988 og 1989 viste FrP vilje til ansvar og utviklet en strategi for vilje til makt og innflydelse, ikke bare en uforpliktende rolle som kritiker på sidelinjen. Byrådsmakten i Oslo i 1990 var et uttrykk for den nye strategien.
Det fremstår som helt uforståelig at man kan hevde, som det gjøres i resolusjonen "En fremtid med rot i fortiden", at FrP i en periode apellerte til intellektuelle akademokere. FrP har tvert imot kritisert det norske akademiske miljøet for å være for ensidige, og lite opptatt av å ta inn over seg trender i internasjonale akademiske miljøer.
Min konklusjon er at ovenstående virkelighetsbeskrivelse står i skarp kontrast til virkelighetsbeskrivelsen i nevnte resolusjon. Når en så selektiv historieskrivning som i nevnte resolusjon velges, så kan ikke forklaringen være annet enn behovet for visse premisser for å oppnå ønskede konklusjoner. Det er dette partiformannens resolusjon inneholder."
Fortsettelse følger..