Dødsdommen mot Iraks avsatte diktator Saddam Hussein var forventet. Både på grunn av hans forbrytelser, og fordi en mildere straff ville vært en umulighet. Hva var alternativet?
Les svaret her.
saddam's Arkiv
OK at politikere sensurerer kunst?
Det er mulig at folk er litt på tå hev efter bråket om Muhammed-tegningene, men er dét en akseptabel grunn til at ordførere skal kunne sensurere kunstverk?
Dagbladet skriver at borgermesteren i byen Middlekerke i Belgia har sensurert et kunstverk som fremstiller Iraks eksdiktator Saddam Hussein som hai i en vanntank, fordi kunstverket kan fornærme muslimer (!).
Hvis man ikke kan fremstille diktatorer kunstnerisk, hvordan skal kunstnere da ta tak i den verden som omgir oss?
Hvis det er noen har grunn til å bli fornærmet, er det alle Saddams ofre. Den som fornærmer dem er den belgiske ordføreren Michel Landuyt.
Les mer om hans begrunnelse på BBC.
Individuelt ansvar – til å stille spørsmål
Liberalismen er en ideologi som setter individet i sentrum, og ustyrer individet med rettigheter alt fra fødselen av. Like sentralt, er individets ansvar.
Igår var det 60 år siden Nürnberg-rettssaken startet. Oppgjøret efter 2.verdenskrig var igang. Taperne satt på tiltalebenken, vinnerne var både anklager, dommer og jury. Blant anklagepunktene var både krigsforbrytelser og "forbrytelser mot menneskeheten".
Det kanskje mest grunnleggende Nürnbergdomstolen slo fast, var den enkeltes eget ansvar. Til ikke å adlyde ordre for enhver pris, men stille de viktige spørsmålene ved enhver ordre. Med andre ord: Man kan ikke bli frikjent for hverken krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten ved å unnskylde seg med at man bare "adlød ordre".
Ved en skjebnens tilfeldighet skal en mann i Nederland stilles for retten for folkemord, idag. Han solgte ingrediensene Saddam Husseins regime brukte til massakren i den kurdiske byen Halabja i 1988, der over 5.000 mennesker ble drept.
Kan han unndra seg sitt personlige ansvar for å ha solgt de dødbringende ingrediensene til et regime som Saddams?
Våpen er en lovlig vare, som likevel bringer død og fordervelse til folk verden over, og som opprettholder en rekke undertrykkende regimer.
Demokratiske regimer verden over selger våpen. Også til diktaturer. Private firmaer og enkeltpersoner driver også med våpenhandel. Når våpen er en lovlig vare, og diktaturer er medlem av FN med alle rettigheter, skal da privatpersoner ha moralske skrupler med å selge våpen til slike regimer?
Burde Frans van Anraat (63) stilt noen spørsmål før han solgte ingredienser som kan brukes i kjemiske våpen, til Saddams regime? Bør folk og firmaer som handler med våpen bry seg om den moralske kvaliteten på regimet de selger til? Menneskerettighetssituasjonen i landet? Hvordan minoriteter behandles?
Jeg vil hevde at svaret bør være ja. Men så ville jeg aldri solgt eller kjøpt våpen.
Vi kan markere 60-årsdagen for starten på Nürnbergprosessen, nettopp fordi det individuelle ansvaret ble slått klart fast. Men det er ingen grunn til å feire. For det er altfor mange som ikke blir stilt til ansvar. Og det er altfor mange som aldri stiller de viktige spørsmålene – når de får en ordre, eller før de kjøper eller selger en vare.
Som våpen.
Dessverre.