Jostein Gaarder har fått mye kjeft de siste dagene. Og mye av det var fortjent. Men langtfra alt. Religion er vanskelig å debattere på en saklig og balansert måte. Blander man inn Israel, jødedommen og islam får man et heksebrygg de fleste burde holde seg unna. De færreste motstår likevel fristelsen til å blande seg inn. Inkludert meg selv.
Igår skrev jeg at nazistempelet taes frem altfor ofte i alle debatter som angår politikken dagens Israel fører overfor sine naboer, både stater og statsløse. Dette har Gaarder til gagns fått merke.
Ikke like vanlig at høyt respekterte internasjonale institusjoner bedriver medisinsk diagnostisering av samfunnsdebattanter. Men dét gjør Wiesenthalsenteret. Mener man at Gaarders innlegg var et lavmål i debatten, er vel ikke dette måten å heve nivået på?
Gaarder blandet jødedommen som religion med politikken som staten Israel fører. Det burde han ikke gjort. At perifere deltagere i den norske samfunnsdebatten tror Israels politikk i regionen er diktert utfra hva som står i de hellige skriftene får være deres sak.
Gaarder burde vært klarere på å skille angrepene på jødedommen som religion, og den verdslige politikken til staten Israel. I et intervju med Aftenposten idag sier han at "Det må være mulig å fremme religionskritikk i det offentlige rom. Vi har tradisjoner for det i Norge. Arnulf Øverland skrev "Kristendommen – den tiende landeplage" på 1930-tallet og ble anklaget for blasfemi. Det er et tilbakelagt stadium."
Helt enig i at religionskritikk burde være mulig i vårt samfunn. Også internasjonalt. Gaarder som anerkjent og godt selgende forfatter burde benyttet anledningen i en tid der religion tydeligvis blir viktigere og viktigere - og også brukes som politisk virkemiddel – til litterært å fremme den kritikken av religion han mener burde ha en naturlig plass i vår religion. Så da håper jeg naturligvis at Gaarder er blant dem som vil fjerne ordningen med statskirke.
Han hevder i samme intervju at han er opptatt av ytringsfrihet - men ville ikke trykket Muhammedkarikaturene. Ytringsfrihet? Religionsdebatt? Javel, nei. Hvis Gaarder er opptatt av ytringsfrihet og religionsdebatt håper jeg han vil gi sin støtte til fjerning av blasfemiparagrafen såvel som barnehavenes og skolenes kristne formålsparagrafer.
Gaarder ville ikke lenger anerkjenne staten Israel, men går likevel med på at Israel får eksistere innenfor grensene fra 1948. Gaarder hevder han skrev i avsky for krigen (Israel fører). Han dekker seg bak "rettferdig harme". At han som skrivende menneske vurderer sine virkemidler så dårlig, i forhold til innlegget, overrasker.
Av sine kritikere får Gaarder beskjed om at han ikke ofte nok og tydelig nok har kritisert den annen part i konflikten. At også krigen mellom Israel og Hizbollah (og bak dem Iran) kan bli en stedfortrederkrig, er åpenbart. Motstandere av USA og Israel støtter deres motstandere (mine fienders fiende er min venn). Selv om det ikke er opplagt at ateistiske kommunister har så mye til felles med fundamentalistiske islamister. Uten dermed å hevde at alle motstandere (og kritikere) av USA og Israel er ateister og kommunister. Når fundamentalistiske kristne gjør Israels sak til sin, er det (efter min mening) vanskelig for folk med mindre angstbitersk forhold (både til Israel spesielt og religion generelt) å slutte rekkene bak den fanen.
Norge har heldigvis beveget seg langt i retning av et mer balansert syn på hele konflikten i Midtøsten enn tilfellet var de første årene Israel eksisterte. Da regjerte Haakon Lie i Ap, og få la seg ut med ham. Med hans sorti som sekretær i Ap ble det lettere å se med mer enn ett øye på konflikten og partene. Tilfeldigvis skjedde dette samtidig med at det ble stuerent å kritisere USA på grunn av Vietnamkrigen (samt kuppet i Chile og mye annet). At akkurat disse tingene skjedde samtidig har vært for mye å svelge – for noen. Det er fristende å hevde at disse noen er de raskeste til å trekke frem nazistempelet og beskyldningene om at man omfavner muslimsk fundamentalisme og religiøst diktatur. Israel blir i samme slengen trukket frem som det eneste demokratiet i Midtøsten. Diktaturer har Midtøsten nok av.
Det er vanskelig å se at Vesten bidrar med positive tanker om begrepet demokrati i denne regionen akkurat nå. På grunn av utviklingen i Irak, unnfallenheten i møte med palestinernes skjebne, filttøflene som brukes mens Israel "rydder opp" i Libanon, og truslene mot Iran i forbindelse med deres planer om å utvikle sin atomenergi.
Man trenger ikke enten gi Israel en blankofullmakt til å ta seg til rette i Midtøsten, eller være enig med Hizbollah, Hamaz og andre om at Israel bør utslettes fra kartet. Det er fullt mulig å være like kritisk til måten Israel behandler palestinerne på, og ta avstand fra at Hizbollah og Hamaz bruker selvmordsbombere til å ramme uskyldige israelere (som altså både består av jøder, muslimer og kristne. Blant annet).
Hvis Israel er det eneste demokratiske landet i Midtøsten forventer ihvertfall jeg en viss etisk standard av landets ledere – og innbyggere. At kommunister, nazister, fascister og religiøse fanatikere av ulike slag begår talløse overgrep kan ingen bli forundret over. Det ligger i ideologien, religionen og livssynet.
Det er når samfunn som hevder å være siviliserte og demokratiske begår de samme overgrepene, i sivilisasjonens og demokratiets navn, at man må ha lov til å bli skuffet. Dette har jeg tidligere skrevet om, på Liberaleren.
Israel holder ikke den standarden jeg forventer av et sivilisert og demokratisk land. Det betyr naturligvis ikke at jeg frakjenner landet dets rett til å eksistere. Israel har hatt flere valg siden Oslo-prosessen, og med åpne øyne valgt sine ledere. Palestinerne har hatt ett valg – og kastet de korrupte og inkompetente lederne fra PLO. Som imidlertid var de eneste Vesten (og Israel) godtok å forholde seg til. Derfor er palestinerne på grunn av sitt frie valg av ledere skjøvet ut i kulden. Jeg tror ikke at palestinerne flest i løpet av ett valg ble forvandlet til én kollektiv masse av fanatiske religiøse fundamentalister og hysterikere.
Gode venner kan gi råd, men den rådgitte behøver ikke å følge dem. Men hvis man gjør det motsatte av hva man blir rådet til, skal ingen bli overrasket om reaksjonene blir derefter. Skuffelsen kan tilslutt gå over til harme.
Jostein Gaarder uttrykte harme over Israels krigføring. Det er lett å dele hans harme. Men det er for sent å be om en saklig og balansert debatt.
Heksebrygget Midtøsten består av, koker videre, næret av sitt eget djevelskap.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
