Hverdagen i Havana efter 40 år med Castros kommunisme: Et bleknet gudebilde, et resignert og deprimert folk, og en forfallen hovedstad. Bare Granma skinner nypolert i all elendigheten.
Da jeg nylig skrev om maktskifte på Cuba – fra Castro til Castro strømmet de til med angrep, både Castro-beundrerne og Cuba-svermerne. De som ikke ser Castro-diktaturet for bare Fidel.
Her er derfor min skildring fra et besøk på Cuba:
Valget efter fire måneders reise i Syd-Amerika sto mellom Cuba og Galapagos. Valget falt på Fidels fengsel i håp om at Galapagos består lenger enn Cubas nåværende diktatur. Tidligere har jeg besøkt det stalinistiske DDR lenge før glasnostperioden, og de kapitalistinspirerte kommunistiske diktaturene i Asia. Med unntak av Nord-Korea, som ikke tillater individuell turisme, er Cuba det eneste gjenværende kommunistland jeg ikke har besøkt. Det avsluttende reisemål gav seg nærmest selv.
To økonomiske systemer
Allerede på flyet fra Quito til Havana hadde jeg bange anelser. I Lonely Planets guidebøker opereres det med tre lister over overnattingssteder, efter prisklasse. i Cuba-guiden fantes det ikke billige steder å sove. På reisebyrået hadde jeg oppgitt et hotell på måfå, eftersom visumreglene krevet dette. Storebror vil holde et øye med deg fra første stund. Franskmannen Gregory hadde ikke fulgt reglene, og måtte krangle seg gjennom passkontrollen. Jeg sa at vi skulle til samme hotell.
Vel gjennom nåløyet ble vi overfalt av agenter for private leiligheter. Cuba har satset ensidig på rike dollarturister, og backpackere var ikke så vanlig. Billigste hotellrom kostet 40$, åtte ganger merr enn vanlig i Syd-Amerika. Nylig tillot regjeringen familier å leie ut enkeltrom, kun ett i hver leilighet. Løyvet koster 100$ mnd – og med en rompris på 20$ er det fortsatt dyrt - likevel det billigste alternativet. Selgere slo hverandre i hodet med beskyldninger om hvem som hadde løyve og ikke. Jeg sa at det spilte ingen rolle for meg, siden bråk med myndighetene ville bli deres problem. Derfor var prisen det eneste som var interessant for min del. Åpenbart en uvant innfallsvinkel. Lores var en "fikser", med mange rom i flere leiligheter, og vi ble med ham. Alt var mulig, med dollar i lommen.
Gjennom en ordning med to økonomiske systemer blir turistene flådd. Som i Øst-Europa er vekslingskursen fikset. En dollar veksles mot én peso. Reell kurs gir 20 pesos pr. dollar. Alle priser er listet i dollars, men cubanerne betaler i pesos. Klarer du å få vekslet til deg pesos lever du svært så billig når det gjelder mat. Rom og turistattraksjoner betales kun i dollar.
Sukker og slaver
27.oktober 1492 gikk Columbus i land på Cuba, men fant ikke det gullet han ønsket, og øyen ble ikke skikkelig kolonisert av spanjolene før efter 1512. At det var en øy ble ikke slått fast før i 1508. Førti år senere var knapt en eneste av de 200 000 opprinnelige innbyggerne igjen, og spanjolene importerte negerslaver istedet. Da spanjolene hadde gravet seg grundig ned i Syd-Amerika ble Cuba et viktig senter for transport av den nye verdens plyndrede skatter tilbake til moderlandet Spania. Og dermed et interessant mål for pirater. Cuba ble også dratt inn i syvårskrigen, og okkupert av britene i et år fra 1762. Resultatet var en langt friere handel med den gamle verdens havner. Efter USAs uavhengighet i 1783 ble Cuba den viktigste leverandør av sukker, og flere amerikanske presidenter siden Jefferson forsøkte å kjøpe øyen av Spania, men uten hell. I 1850 ønsket slaveeiere union med USA, og startet et opprør som ble slått ned. Cubas flagg er et resultat av denne oppstanden, og modellen var flagget til slavestaten Texas. Først i 1865 ble importen av afrikanske slaver stanset, og kinesere ble importert som billig arbeidskraft istedet.
I 1868 begynte den første cubanske uavhengighetskrigen, som varte i 10 år. Den ble mislykket, men fødte for alvor lengselen efter og troen på at uavhengighet og frihet fra spansk styre var mulig. Spania førte lenge en reaksjonær politikk hvor indre selvstyre ble kontant avvist. Efter denne krigen begynte amerikansk kapital for alvor å utvikle Cubas næringsliv og infrastruktur.
José Martì feires
Tilfeldigvis lå min leilighet bare ti minutters gange fra Revolusjonsplassen. Den første dagen våknet jeg til synet av endeløse rekker av marsjerende barn, i skoleuniformer. Gregory og jeg fulgte efter dem, og kunne dermed bivåne feiringen av Cubas nasjonalhelt José Martì, som ble født 28.januar 1853. Over 20 000 barn markerte hans fødselsdag på Revolusjonsplassen, der en enorm statue av en sittende Martì skuer utover. Han var journalist, skribent og politisk aktivist, som både satt i fengsel og måtte rømme i eksil. Han bodde lenge i New York, og var meget kritisk til den amerikanske politikken i Mellom-Amerika. Han fryktet at USA bare ventet på en sjanse til å slå klørne i Cuba.
Da den annen uavhengighetskrig startet i 1895 var Martì den fremste politiske leder. Han ble imidlertid drept nokså umiddelbart, og oppnådde dermed martyrglorien. Hans politiske program var cubansk selvstendighet og uavhengighet av den store naboen i nord såvel som kolonimakten Spania.
Allerede på 1820-tallet glapp Spanias øvrige besittelser i den nye verden, så Cuba var en overmoden frukt klar til å plukkes på slutten av århundredet. USA ønsket ikke nærværet til den gamle kolonimakten lenger, og da marineskipet Maine ble sprengt i luften på havnen i Havana våren 1898 var dette påskuddet til amerikansk innblanding. Spania tapte, uten å yte særlig motstand. USA hadde før sin aksjon vedtatt å respektere Cubas rett til selvbestemmelse, og måtte før eller siden ut. Slik fikk Cuba sin selvstendighet i 1902. Løsningen ble Platt-tillegget, som gav USA rett til intervenere hvis situasjonen "krevet det". Landet fikk en konstitusjon efter modell av USA, og storebror måtte til stadighet "hjelpe til" i styringen av den unge staten.
Cubas unge generasjon hedrer sin nasjonalhelt med en blomst hver, og minnet om hans kamp for selvstendighet og advarsler mot naboen i nord er svært levende i cubanernes vanskelige hverdag. Hans eftertenksomme blikk følger oss der vi går i Havanas gater, for bystene av ham finnes overalt.
Tropisk spillekasino og horehus
Cuba ble utover i 1920- og 30-årene et paradis for velstående amerikanere. Store summer ble investert, og rene herregårder med havner, flystriper og golfbaner dukket opp. Kasinoer, billig sprit og sex trakk mange til det behagelige tropiske klimaet. Politiske uroligheter affiserte ikke luksuslivet, men cubanerne hadde liten glede av sin uavhengighet. Arbeidsledighet, sult og fattigdom preget øyen. I mars 1952 gjorde offiseren Fulgencio Batista statskupp, og det planlaget valget ble avlyst. En av kandidatene som lå an til å bli innvalgt i Kongressen var det ortodokse partiets unge helt – Fidel Castro.
Den 26.juli 1953 gikk startskuddet for den cubanske revolusjonen, da Castros styrker angrep militærleiren Moncada i Santiago de Cuba. Angrepet ble fullstendig mislykket, og de fengslede opprørerne ble torturert og dømt til lange straffer. Rettssaken mot Castro ble et propagandanummer for revolusjonen, gjennom Castros forsvarstale. Den ble senere publisert under tittelen "History will absolve me". I 1955 slapp han og de andre ut gjennom et generelt amnesti. De flyktet til Mexico, og startet treningen av en opprørshær.
Den skjeggete revolusjon
Med båten Granma dro Castro og 82 andre fra Mexico mot Cuba, og landet 2.desember 1956. Landgangen ble også en total fiasko, og de fleste ble drept eller fanget. I fjellene i øst klarte Castro likevel å bygge opp en geriljastyrke som fikk stadig større tilslutning blant folk flest.
Selv om de var få klarte de både å tildele Batistaregimet stadige nålestikk, og gjennom propagandanumre i internasjonal presse oppnådde de sympati. Til tross for overveldende militær overlegenhet maktet ikke Batista å vinne, og natten til 01.januar 1959 flyktet han fra Havana. To dager senere inntok "barbudos" (de skjeggete) hovedstaden, med "Che" Guevara i spissen. USA hadde støttet Batista til det siste, og også den norske regjering (Gerhardsen III) hadde sendt ham våpen. Disse kom imidlertid for sent, og havnet i Castros hender. En liten skandale i det ellers så fredelige sosialdemokratiske Norge i 1960. Den kamp om makten som utspant seg på Cuba på slutten av 1950-tallet foregikk uten åpenlys innblanding fra stormaktene, til tross for den kalde krig som utspant seg nærmest i alle verdenshjørner. Eisenhower og Nixon (visepresident) var skeptiske, og efter Castros første besøk gav de CIA klarsignal til å motarbeide regimet.
Sergio får se Time
Efter et par dager bytter jeg leilighet og møter den unge cubaneren Sergio – 24 år gammel økonomistudent, og svært frittalende om sitt lands elendighet. Gjennom mange og lange samtaler med han får jeg et unikt innblikk i cubanernes dagligliv. Begge foreldrene er journalister og tjener ca. 11$ pr. mnd. Faren var med og bygget blokken de bor i, og fikk derfor leilighet. Leien er billig, men de kan ikke selge leiligheten, selv om mange utlendinger ønsker å kjøpe seg eiendom på Cuba. Den eneste måten å flytte på, er ved å finne seg noen å bytte leilighet med. Det er fritt å bosette seg alle steder, bortsett fra i Havana. Det er matrasjonering, og Sergio viser meg rasjoneringsboken. En rekke av varene får de rett og slett ikke. Det er vanskelig å holde liv i familien på de rasjonene som tildeles. Det finnes et marked der man kan få kjøpt grønnsaker og kjøtt, men kun for dollars. Bøndene må oppfylle en produksjonskvote til staten, og resten kan de selge på markedet. Staten har forkjøpsrett dersom noen vil selge sine biler, og cubanere flest har rett og slett ikke råd til å kjøpe. De bilene som kjører rundt i byens gater er amerikanske fra 1950-tallet, eller russiske ladaer. Og det er et under at de i det hele tatt ruller.
Media er strengt sensurert, og Sergio strpler da jeg gir ham årets tre første utgaver av Time, Newsweek og Economist. Han har aldri sett eller lest noen av dem før. På grunn av 40-årsjubileet for revolusjonen inneholder magasinene en rekke artikler om Cuba og Fidel. Sergios foreldre sier at artiklene gir et godt bilde av de faktiske forhold.
Sergio viser meg rundt i byen, men vi kan ikke forlate sammen blokken han bor i. Komiteene for Forsvar av Revolusjonen finnes nemlig på hver eneste arbeidsplass, skole og der folk bor. Castro har advart sine undersåtter mot samkvem med utlendinger. Vi går derfor ut med noen minutters mellomrom, og møtes et par kvartaler lenger ned i gaten. I prinsippet kan cubanerne fritt reise utenlands. De reelle hindre er imidlertid nesten uoverstigelige: Det må foreligge en skriftlig invitasjon fra en utlending, og den koster 300$. Cubaneren må kjøpe pass til 50$ og betale 300$ for utreisetilladelse. På toppen av dette kommer flybillett og penger til opphold etc. Med mindre Sergio treffer en gavmild utlending har han lite håp om å spare et så formidabelt beløp.
Naive utlendinger
Sergio vil gjerne vite hvordan vårt demokrati fungerer, og han blir nesten på gråten når han hører om ytringsfrihet, frie valg, muligheten til å reise fritt, etc. Rundt Revolusjonsplassen ligger Castro-diktaturets viktigste bygninger. Her holder innenriksministeriet, det cubanske kommunistpartiet og regjeringen til. Sergio peker på bygget der Castro har kontor, og sier at det er forbudt å gå nærmere. Vi rusler forbi på behørig avstand. Jeg forteller at jeg på besøk i land med samme politiske system (som Cuba) spiller naiv turist, og går så langt jeg kan før vi blir stanset. Dersom det finnes vakter, spør jeg dem. Sergio foretrekker å la meg være dumdristig alene, og går i forveien til revolusjonsmonumentet. Dessverre er det en vakt som passer på Castros kontor, og jeg spør da om det er mulig å gå nærmere for å fotografere. Svaret er negativt.
Revolusjonsmonumentet
ligger på en høyde som gir god utsikt, og jeg prøver der istedet. Der ser vi ingen vakter, og styrer mot baksiden. Sivilkledte vakter stanser oss, og jeg spør. Svaret er igjen negativt. Kun tillatt å fotografere fra toppen av revolusjonsmonumentet, 30 meter over bakken, og dette er stengt nå. Prisen er 5$ for å komme inn, og 10$ for å komme til toppen. Da vakten skjønner at Sergio er cubaner spør han hvorfor Sergio ikke har fortalt meg at dé jeg spør om er umulig. Og Sergio svarer som jeg har bedt ham: "I hans land kan han treffe sine makthavere i deres kontorer, og fotografere dem og arbeidsplassen, og hvorfor skulle det være annerledes her? Vakten bare rister på hodet over så naive utlendinger.
Vi setter oss på kommunistdiktaturets tribuneplass over paradeområdet. Det er førte gang Sergio tør komme hit og sette seg. Midt imot oss, på veggen til innenriksministeriets hovedkvarter, lyser Che’s profil mot oss. Sergio har fortalt at Fidel ikke er spesielt populær lenger, pga. dagens situasjon. Likevel er han helten som fjernet Batistaregimet. Mange er kritiske, spesielt fordi man daglig ser rike turister. Manglene ved eget system blir så åpenbare. Jeg spør om Che’s status. Han er Helten, modellen på det sosialistiske mennesket. Men han var jo med på å innføre dét systemet som dere kritiserer og forbanner hver dag, innvender jeg. Er det ikke merkelig at kun Fidel får harmen imot seg, bare fordi han er den eneste av heltene fra 1959 som har overlevet? Sergio skjønner ikke spørsmålet.
Matmangel og forfall
Cubanerne er stolte av sin uavhengighet. USA har gjennom det siste hundreåret opptrådt nærmest konsekvent klossete og udiplomatisk. Og det er nettopp amerikanernes oppførsel som får frem vanlige cubaneres tross og selvstendighetstrang. Gang på gang har de sett USA støtte reaksjonære regimer som nekter sine innbyggere de rettigheter vanlige amerikanere nyter godt av. Skal frihet kun gjelde for amerikanere? Da Che lanserte revolusjonens tidsalder i hele Amerika svarte Kennedy med Fremskrittsalliansen, for å fremme amerikanske verdier. Dette falt uheldigvis sammen med en bølge av militære maktovertagelser i hele Latin-Amerika. Og USA gjorde lite for å hindre dette.
Dagens Cuba er preget av matmangel, materielt forfall og resignasjon. Da Fidel åpnet for turisme gjenskapte han klasseskillet revolusjonen hadde avskaffet. De cubanere som får mulighet til å tjene dollars kan kjøpe seg en velstand andre cubanere må se langt efter. Da Comecon og Sovjetunionen brøt sammen forsvant 85% av Cubas markeder. Økonomien fikk en alvorlig knekk, som selv ikke blomstrende turisme klarer å rette opp. Mange spådde Castros fall, men han sitter fortsatt. Cubanerne er stolte av Fidel fordi han sparket ut Batista, og gjennom et storstilet sosialt eksperiment utjevnet forskjeller, avviklet analfabetisme og skapte velstand. For en stund. Som i andre totalitære regimer, spesielt sosialistiske, er det byråkratiet, pampene, og fraværet av evnet til selvstendige avgjørelser som tar knekken på systemet.
David, en engelsk forretningsmann bosatt i L. A. har vært i Havana i tre uker, men har gitt opp å gjøre forretninger her. Han driver med kjøp og salg av tobakksprodukter, og nærmere himmelen enn Cuba kommer man vel ikke i hans bransje. Likevel gir han seg, og drar til andre land i Karibien istedet. For her er det ikke mulig å stole på løfter eller inngåtte avtaler. Alle har en "fikse"-mentalitet. Å gå vanlig offentlig tjenestevei tar for lang tid. Derfor vil alle hjelpe deg med å fikse deg vei gjennom papirmøllene. Men det koster. Og når David har betlat, oppdager han at produktene han får enten det er løyver, offentlige søknadsskjemaer eller eksportilladelser rett og slett er falske. Cubanerne produserer uholdbare kopier, og gir blaffen i om kunden blir lurt. For de har fått sine penger.
Offentlig kommunikasjon er elendig. Vanlige telefoner er ikke tilkoblet det internasjonale telefonnettet. Cuba har én internettcafé, og den er stengt halve uken. Flere hoteller har adgang til å sende/motta epost., men ikke til å koble seg til nettet. Canadiske Rachel, som jobbet på et helseprosjekt i Bolivia, var misunnelig på min Cuba-reise. Da jeg spurte om hun trodde internett fantes her, var svaret "selvsagt". Jeg tillot meg å tvile, og fortale om Vietnam, der myndighetene har vedtatt en lov om hva innbyggerne kan se på nettet, selv om ingen ennå hadde adgang (oktober -97). Rachel fnyser, og sier at cubanerne ikke trenger noen til å fortelle dem hva de skal lese og ikke på nettet! En smule naivt.
Fengslet av Fidel
Sergios skildring av sitt dagligliv, samt (mine) egne observasjoner, gir meg en følelse av å befinne meg i et fengsel uten synlige murer. Barrierene er der, men de er ikke så åpenbare hvis du ikke lever i dette systemet. Ting vi her i Vesten tar som en selvfølge er uoppnåelige for cubanerne. Hvem kan lede kampen for frihet og demokrati på Cuba? Regimet fengsler sine opposisjonelle, og mange har efterhvert rømt (eller blitt sendt) i eksil. En og en halv millioner. Cubanere bor i Florida, og Miami virker som en cubansk satelittstat. Internasjonale protester mot Cubas utreisepolitikk (beskrevet tidligere i artikkelen) gav Castro sjansen til å kvitte seg med både sinnslidende, hardt belastede kriminelle – og politisk opposisjonelle. De fikk alle anledning til å reise, og spesielt den siste gruppens fravær gjør at ingen reelle lederalternativer til Castro finnes. Kanskje ligger noe av forklaringen på vanlige folks resignasjon nettopp der? Alle regner med at det vil komme forandringer. Utviklingen de siste fem årene viser at ting alle sverget på at ikke ville skje, nettopp kunne skje. Ytre omstendigheter tvinger Castro videre, men svært motvillig. Matmangel, utenlandsgjeld og lav produktivitet tvinger frem reformer.
Cuba har en million turister hvert år. Hvis hver av dem legger igjen kun ett hundre dollar blir det en ganske stor sum, reelt sett mye større. Hvor blir det av disse pengene? Akkurat dét er det mange som lurer på. Plasseres pengene i Sveits? At de kommer cubanere flest tilgode er åpenbart ikke tilfelle.
Fidel selv er fortsatt helten, selv om gudebildet har bleknet betraktelig. Ingen forventer grunnleggende forandringer før han er borte. Vi kan ikke leve av flotte slagord og fortidens gjerninger. Jeg lever idag. Dette er omkvedet blant unge cubanere. Respekten for fedrenes kamp er ikke så stor, når hverdagens triste realitet påfører dem så mye skuffelse.
Fidel kan lure på hvor takknemligheten er blitt av, og respekten for de gamle. Hvis han tør rusle rundt i sin egen falle ferdige hovedstat kan han ta en tur til revolusjonsmuseet. I mangel av døde ledere er det båten Granma som befinner seg i en luftavkjølet glasskiste. Granma er det eneste i Havana som virker ny. Revolusjonen er 40 år, og dét er åpenbart en høy alder. Borte er alle idealene om likhet og rettferdighet. Tilbake er byråkratiet, uselvstendighet, resignasjon og matmangel. Og Fidel. Granpa.
Denne reiseskildringen fra januar 1998 har aldri vært lagt ut på nettet, men ble trykket i tidsskriftet Ideer om frihet, nr. 4 (vinteren 1998/99), efter at jeg kom tilbake fra Cuba primo februar 1999.
Forfatterens kommentarer til opplysninger i artikkelen:
Min reise i Syd-Amerika startet i Lima, Peru 08.oktober 1998, og omfattet i tillegg til Peru også Bolivia og Ecuador.
Lores hadde visittkort for sitt foretak, Casa Lores, og jeg har fortsatt noen av disse.
Cubas kongressbygning fra frigjøringen (1902) til revolusjonen (1959) er en kopi av USAs kongress i Washington. Da jeg var der kunne jeg ikke fri meg fra tanken på at Castro kunne gjort billige propagandanumre her om han hadde holdt sine taler i noe som til forveksling lignet samme bygning og innendørs interiør som Clinton (og nå Bush) snakker i.
Det cubanske kommunistpartiets offisielle partiavis Granma er oppkalt efter båten nevnt i artikkelen.
Spanias kolonier i Latin-Amerika glapp som en følge av Napoleonskrigene i Europa (1803 – 1815). Offiserer som Simon Bolivar, San Martin og Sucre frigjorde Syd-Amerika fra spansk kolonistyre. Florida ble solgt til USA i 1819.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
