For tre uker siden var jeg én av 70 000 personer som deltok på et rent hyllestmøte for Maryam Rajavi. Med meg hjem fra Paris fikk jeg en paraply med teksten “Democracy in Iran. With Maryam Rajavi.” Møtet feiret en stor seier; Storbritannia hadde strøket hennes organisasjon fra listen over terrororganisasjoner.

Det var helt tilfeldig at jeg fikk muligheten til å dra til Paris og delta på denne årvisse massemønstringen. Langt fra sentrum, alt foregikk på farsi – men du kunne betale i dyre dommer for tolketjeneste. Jeg hadde hørt om Maryam Rajavi og hennes organisasjon People’s Mujahedin of Iran (PMOI, eller MEK), men benyttet anledningen til å lese meg opp. Hun har overtatt ledelsen av organisasjonen efter sin mann, som har vært forsvunnet siden Saddam Hussein ble styrtet av USA i 2003. Han er savnet, muligens død. Nokså sensasjonelt at en kvinne er leder for en eksilregjering med ambisjoner om å ta makten i et muslimsk land, går jeg ut fra. Men hun har bevisst flyttet kvinner inn i lederposisjoner på nær sagt alle nivåer i organisasjonen. Det bør vel være positivt. Likevel blir Rajavi kritisert, fordi organisasjonen mer enn å være et effektivt talerør for opposisjonen mot det religiøse diktaturet i Iran er blitt et rent støtteapparat for Rajavi selv.

Les mer om den iranske opposisjonen her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den iranske ambassadøren i Norge truer våre folkevalgte politikere med konsekvenser hvis Stortingets utenrikskomite møter opposisjonspolitikeren i eksil; Maryam Rajavi. Utenriksminister Jonas Gahr Støre bør sende ham hjem til Teheran!

Abdul Reza Faraji Rad fikk vite at Stortingets utenrikskomite skulle ha et møte med Maryam Rajavi, bare kort tid efter at møtet var avtalt. Så ringte han komiteleder Olav Akselsen (Ap), og ba om et møte. På møtet truet ambassadøren med konsekvenser for Norge om Rajavi får møte norske folkevalgte. Ambassadøren mener selv han gjorde sin plikt.

Rajavi er valgt til Irans fremtidige president av Nasjonalrådet i den iranske motstandsbevegelsen. Hennes mann er leder for en militant motstandsorganisasjon, definert som en terroristorganisasjon av blant annet USA, EU og Canada. Og Iran.

Møtet med Rajavi var ikke offentlig kjent da ambassadøren tok affære. Han hevder selv at noen som er motstandere av "Rajavis gruppe", tok kontakt. Hvis norske stortingspolitikere har prestert å gi en fremmed makts ambassadør informasjon om et møte med landets opposisjon, er dette alvorlig. For Iran er et diktatur, og opposisjonen i landet er i hovedsak enten i eksil – eller i fengsel.

En ambassadør er sitt lands utsending i Norge. Han skal formidle sitt lands offisielle synspunkter til norske myndigheter. Men også fungere som en "tolk" overfor sitt hjemland; "oversette" norsk handlemåte og reaksjoner. Det innebærer at ambassadøren må besitte en viss innsikt i norske forhold. En slik innsikt er åpenbart fraværende hos Irans p. t. ambassadør.

Et minimumsnivå av kunnskap om norske forhold for ambassadører bør være at Norge er et demokrati, med ytringsfrihet, møte- og bevegelsesfrihet.

Som hjemland for Nobels fredspris hender det at norske myndigheter opplever press. Blant landene som utøver slikt press, er kommunistdiktaturet China. Også norske politikere har vært lydhøre for press. Som statsminister møtte Gro Harlem Brundtland f.eks aldri Tibets eksilleder Dalai Lama da han besøkte Norge. Heldigvis har senere statsministre vist seg mer bevisste at de er ledere i et fritt og selvstendig land.

Iran føler seg ovenpå om dagen, når de fortsetter med sitt atomprogram tross verdens protester. Den tradisjonelle erkefienden Irak er i en tilstand av tilnærmet borgerkrig, og NATOs kamp mot Taliban i Afghanistan skjer med vekslende hell.

Dette unnskylder likevel ikke at Iran har en ambassadør i Norge som hverken forstår sin jobb, eller vanlig folkeskikk. Derfor, Jonas: Send ham hjem!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende