Samfunnsgeograf og førstelektor ved Oslo Markedshøyskole, Karl-Fredrik Tangen hevder i Dagbladets nettutgave at nominasjonsprosessene i partiene er udemokratiske.
Nominasjonsprosessene forsterker inntrykket av at politikk er en karrierevei for enkelte. Folk opplever i mindre grad at politikk er representasjon av dem selv, sier Tangen til Dagbladet. Han skiller også mellom samfunnsengasjement (f.eks miljøvern) og politisk engasjement. Men er ikke miljøengasjement også politisk engasjement? Det må være partipolitisk engasjement han mener.
La oss se på hvordan du kan få innflydelse på utvelgelsen av kandidater i et parti.
Idag kan du for et par hundrelapper i året være medlem i et parti. Du vil få innkallelse til årsmøter og nominasjonsmøter. I Venstre, som jeg er medlem av, koster det deg 54 øre dagen å være medlem. Altså 200 kr i året.
For dette får du stemmerett på årsmøtet og nominasjonsmøtet. Da får du innkallelse til årsmøter og nominasjonsmøter. Du kan fremme forslag til programmet på alle nivåer (lokalt, fylkesorganisasjonen og riksplan) når dette er på høring. Du kan stemme på hvem som bør sitte i styret eller stå på listen. Du kan være kandidat selv, om du vil. Du kan også foreslå og stemme på hvem som skal representere din lokalavdeling på fylkets årsmøter og nominasjonsmøter.
Faktum er at du bestemmer selv hvor mye du vil involvere deg. Det koster deg 3 – 4 halvlitre i året å være medlem – noe som er en forutsetning for å påvirke. Ønsker man å stå på sidelinjen – og først vurdre å ta stilling til politikken og kandidatene når dette kommer ferdigtygget ut av den interne prosessen i partiene – er det naturligvis du som avgjør.
Ethvert parti som setter opp en valgliste tar hensyn til velgerkorpsets sammensetning (unntatt FrP): Det skal være både kvinner og menn, unge og gamle, på listen. I tillegg til geografisk spredning og andre ting. Så spør man eventuelt om kvalifikasjoner, også.
Men kom ikke å si at dette er en elitepreget prosess. Da jeg var aktiv i FrP var det mange ideologisk bevisste som definerte andre som "garasjemafiaen" – de som først ble politisk aktive efter å ha møtt veggen hos det offentlige byråkratiet. Men det er slett ikke noe dårlig utgangspunkt for å jobbe for forandring!
Ideologisk bevissthet, ensaks-engasjement eller generell misnøye spiller ingen rolle. Det viktigste er faktisk at du tar stilling til om du vil gjøre noe selv – eller la andre legge premissene.
Jeg blir like overrasket hver gang jeg hører noen påstå at interne prosesser i partiene er udemokratiske. Det er jo nettopp deltagelse som er kjennetegnet ved et demokrati.
Før du avviser å delta, tenk på dem som har lyst men aldri får mulighet. Fordi de ikke lever i et demokrati..
Demokratiets største fiende er ikke diktaturet, men likegyldigheten. Om ambisjonen er å frelse verden – eller du nøyer deg med et mer menneskevennlig byråkrati i din kommune – demokratiet er arenaen der du kan delta.
Personlig har jeg deltatt siden jeg gikk på videregående – mens andre velger å sitte på tribunen.
Det er deres valg. Men kom ikke her og klag!