Akkurat idag passer det godt med en liten oppsummering av forskjellige former for norsk parlamentarisme.
Idag, 26.juni er nemlig datoen den første norske regjering med partimerke tiltrådte, som en konsekvens av riksrettsdommen mot ministeriet Selmer. Det var regjeringen til den norske parlamentarismens far Johan Sverdrup.
Dagsavisens politiske kommentator Arne Strand hadde en humørfylt oppsummering av ulike former for norsk parlamentarisme, og den tillater jeg meg å gjengi:
Den Sverdrupske parlamentarisme (selve det parlamentariske prinsipp):
Regjeringen må ha Stortingets tillit.
Den Hønsvaldske parlamentarisme (1945 – 61):
Regjeringen har alltid Stortingets tillit.
Borten-parlamentarismen (1965 – 71):
Je hadde itte tillit tel regjeringa mi.
Willoch-parlamentarismen (1981 – 86):
Stortinget bør ha full tillit til at jeg alltid har rett.
Brundtland-parlamentarismen (1986 – 96):
Stortinget har inntil videre regjeringens tillit.
Jagland-parlamentarismen (1996/97):
Jeg vant, og forsvant og har full tillit til at jeg kommer igjen.
Bondevik-parlamentarismen (1997 – 2005):
Siden regjeringen ikke har tillit i Stortinget, leter vi etter andre verdier.
Om Stoltenberg- parlamentarismen vil jeg si det slik (2005 – d.d.):
Regjeringen sitter så lenge den har tillit i underutvalget. ("jeg" er Arne Strand)
Underutvalget i regjeringen består av statsminister, partilederne og finansministeren. Under den nåværende koalisjonen opptrer underutvalget som en konstant utgave av FNs sikkerhetsråd..