Et annet sted i bloggerbyen er det noen som tagger hverandre med 20-årsminner. Igår fikk jeg påminnelse om at jeg iår har 25-årsjubileum som avgangselev fra ungdomskolen. Derfor har en selvoppnevnt komité laget invitasjon til fest en eller annen gang i august.

 De som har gått på norsk skole og likevel kan regne, forstår at jeg var avgangselev i juni 1982. Vitnemålet mitt var helt gjennomsnitt, 5 Godt, 5 Meget godt og 1 Særdeles gått (eller særs godt, tror jeg til og med det sto). Som mange andre var jeg skolelei. Men valget av linje (ja, vi hadde det på videregående dengang) videre var ikke bare utslag av teoretisk overforing, men også en protest mot en lærer som ikke tok inn over seg nivelleringen av det gamle gymnaset.

Det var ikke gitt at det skulle gå så bra på ungdomskolen. De tre siste årene på barneskolen hadde vi en lærer som giftet seg, fikk barn, bygget hus og ble skilt. Vi ble involvert i navnevalget ti barn, og merket husbyggingen; læreren kom sent til timene, satte oss igang med arbeid, og dro for å inspisere byggeplassen. Jeg husker da vi sto der på nedre skolegård på ungdomskolen, første skoledag. I vinduene kunne vi skimte rektoren fra barneskolen. Han ville vel se hvordan vi oppførte oss. Det var forresten han som var dirigent for skolekorpset. Unnskyld, guttekorpset. Han tillot nemlig ikke jenter i korpset så lenge han var dirigent..

Klassen hadde 27 elever, og var merkelig polarisert. Det haglet med gode karakterer, mange hadde S’er (noen opptil flere). Men 1/3 av klassen hadde ingen interesse av skolen. De gjorde sitt beste for å sabotere undervisningen, og plage lærerne. Hvordan gikk det egentlig med dem, alle sammen?

Skolegården var ikke inngjerdet. Men det var malt hvite streker to steder. Nåde den som tråkket utenfor! mellom disse var det plen, med benker. Der kunne man sitte, men bare med benene vendt innover mot skolegården. Den ene hvite streken lå nærmest videregående. Der samlet jentene seg, ikke for å menge seg med store gutter fra vgs, men de som ikke gikk der. De med Volvo Amason, revehale og skinnjakke. Hva så jentene i dem?

Skolegården var en stor asfaltert plass. Ingenting å gjøre. Folk sto og skravlet i friminuttene. Ikke plass for ballspill eller slike aktiviteter. Fysisk fostring skulle foregå i gymtimene.

Min eneste organiserte fritidsaktivitet på denne tiden var Speider’n. Jeg avsluttet 4 års aktivitet med Landsleiren på Åsnes i Hedmark sommeren 1981. En varm sommer, om jeg husker riktig.

Høsten 1981 dro vi på klassetur til Kristiansand. Vi kunne velge mellom Peder Lunde Jrs. seilskole, eller Skottevig camping. Jentene var bekymret for å bli sjøsyke, for frisyren og neglene. Naturligvis ble det Skottevig, med en dags besøk i dyreparken.

Det var valgdag mens vi var der. Ikke noe problem, vi hadde jo ikke stemmerett. Tatt i betraktning av 20 års politisk aktivitet er det litt pussig at jeg ikke fulgte opptellingene. Jeg gjorde ikke det, men husker at noen andre fulgte intenst med på TV-apparatet som sto i en krok. Jeg kan ikkek huske at noen av dem ble politisk aktive siden. Kommunestyret har såvidt meg bekjent ikke hatt noen av dem innvalgt.  Nettopp ved dette valget skjedde forøvrig et av de store skiftene i norsk politikk: Willochs rene Høyreregjering (og FrPs tilbakekomst på Stortinget efter 4 år i kulden).

Uttrykket "kvinne er kvinne verst" fikk mening da vi skulle planlegge avskjedsgaver til lærerne. Det var klassens jenter som skulle planlegge gavekjøpene, og som var mest involvert i debatten. Vi guttene fikk vite at av de kvinnelige lærerne var én typen som brukte gullsmykker, mens en annen var mer "sølv- og kjeramikk-typen". Stemplingen av medsøstre starter tidlig, med andre ord.

De to første årene på ungdomskolen gikk bra, karakterene gikk opp, og jeg hadde mine spesialområder (historie og geografi). Så møtte jeg veggen, av en eller annen grunn. Jeg valgte ikke 4-timerskurset i tysk, og kunne derfor ha mange valgfag. Men valgte istedet å jobbe hver fredag.

Så til protestvalget. Klasseforstanderen vår hyllet gymnaset og "examen artium". Dette var rett før Willoch-regjeringen pøste elever inn på allmenfag for å få bukt med arbeidsledighet blant ungdom. Yrkesfagplasser er jo så dyre, må vite. Læreren fortalte at da hun tok sin artium ble det familieråd for å finne ut hva hun skulle bruke sin utdannelse til. Hun var jo den første i sin famile, bortsett fra en intelligent fetter, som tok artium. Jeg tror noe slikt som 21 valgte allmenfag. Selv valgte jeg kokk/servitør/husstell.

Det ble et viktig år, der jeg modnet. Og fant ut at jeg burde velge allmenfag likevel. Så kom jeg til å gå et år under minde jevnaldrende fra ungdomskolen. På videregående valgte jeg samfunnsfag (politisk linje). Hadde jeg ikke gått året på ksh ville jeg havnet i en politisk sett svært rød klasse på politisk linje. Istedet havnet jeg i den blåeste klassen på mange år.

Våren jeg gikk ut av ungdomskolen var jeg også konfirmant. Katolikker konfirmeres et år senere. Og i langt mindre kull. Vi var bare 4, i St. Magnus på Lillestrøm, 16.mai 1982. Året før, da mine klassekamerater konfirmerte seg, hadde vi hele deres pensum som en del av kristendomsundervisningen. Noe jeg fant betenkelig. Men det fantes da eksempler på individuelt tilpasset opplæring dengang også; mitt pensum ble nemlig den katolske trosbekjennelsen.. (den er noe lengre enn den protestantiske). Jeg kan ikke huske at noen konfirmerte seg borgerlig. Svært få gjorde det, husker jeg av listene fra lokalavisen.

Kommer jeg til å gå på denne festen? Vet ikke. Kullet fra videregående har hatt fester ved 5, 10 og 20-årsmerket (altså var siste fest ifjor høst). Jeg har ikke vært på noen av dem. Har dårlige minner fra videregående. Mange av guttene i klassen (de 2 siste årene) var mobbere, som ikke aksepterte folk som interesserte seg for annet enn fotball og øl.

Den som lever (og leser bloggen), får se.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Som tidligere nevnt var familien i Lima i hele januar. Det var 3 år siden sist, og hovedhensikten med besøket var å gjennomføre kirkebryllupet vi hadde planlagt. Hele syv år efter at vi ble gift i Oslo tinghus. Barnefødsler, studier og diverse har gjort kirkebryllup vanskelig å gjennomføre. Men så var vi der.

Vi giftet oss i San Pedro og San Pablo-kirken i Lima. ca 15 år efter at mine svigerforeldre fornyet sitt bryllupsløfte samme sted. Da hadde de med nød og neppe unnsluppet et kommunistisk geriljaangrep på en landsby i Andes, der de var for å besøke slektninger.

Dette bildet er tatt før vi dro til kirken.

Jeg ser nok litt stresset ut, og var det også. Kvelden før hadde vi planlagt hvordan vi skulle transportere alle familiemedlemmene til kirken. Presten hadde formanet oss svært strengt om å komme presis, for han ville starte vielsen uansett om vi var der eller ikke. Den avtalte transporten (min) drøyet og drøyet, og dukket ikke opp. Jeg måtte rett og slett kapre en taxi. Et leiet filmteam på 3 personer slengte seg inn i bilen sammen med min svigermor og meg. Trafikken i Lima er alltid en prøvelse. Denne fredagen var Plaza de armas avstengt på grunn av en demonstrasjon (presidentpalasset ligger langs den ene siden, og byadministrasjonens kontorer langs den andre). Kirken lå et par kvartaler unna, men bilen sto rett og slett fast, så vi måtte ut og gå-løpe de siste to kvartalene. Det var 19.januar at bryllupet sto, kl. 1630 lokal tid (+ 6 timer blir norsk tid).

Dette familiebildet er tatt efter at vi har gitt vårt "Si", og presten har gått. 

La meg legge til at det var over 30 grader. Lommene var fulle av papir for å tørke bort svette. Vi skulle helst se presentable ut på DVD’en som ble tatt opp. Presten var litt forstyrret da han kom og så kameraer og lyskastere. Han håpet at det kunne klare seg med å filme vår inntreden, samt vårt "si" – men kameramannen filmet naturligvis hele tiden. Hele vielsen foregikk på spansk, og for to krabater kan det bli lenge å sitte stille.

Det snakkes mye om ekteskapets syvårskrise, og at annethvert ekteskap går i oppløsning. Mange ekteskap mellom norske og utenlandske har ekstra utfordringer.

Men vi har nå gitt hverandre et løfte for livet. Og i den katolske kirken er løftet bokstavelig. Vi ser vel ikke ut som om vi er spesielt misfornøyd med dét, gjør vi vel?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sosialsjefen i Eidsvoll vil frata nettselskaper retten til å slutte å levere sine varer til folk som ikke betaler for seg. Er det så urimelig?

Det er Romerikes blad som informerer om at sosialsjef Olav Vold i Eidsvoll kommune vil frata nettselskaper som Hafslund retten til å slutte å levere strøm til folk som ikke betaler for seg. Det er Namsretten som bør ha denne myndigheten, mener han.

Dårlige betalere henvender seg ofte til kommunens sosialkontor for å få hjelp. Nettselskapet forlanger da at sosialkontoret betaler alt utestående – før strømmen skrues på igjen. Vold hevder at kommunene ofte må dekke 2 – 3 års ubetalte regninger!

Hvis folk kan motta en vare/tjeneste i flere år uten å betale, forstår jeg ikke hva sosialsjefen i Eidsvoll bråker for. Da er Hafslund efter min mening helt urimelig eftergivende overfor sine kunder.

Vold uttaler at strømleveranse er en livsviktig tjeneste, og at det derfor er urimelig at tjenesteprodusenten har makt til å slutte å levere. Han sammenligner manglende betaling av strømregninger med manglende betaling av husleie, og påpeker at bare Namsretten kan avgjøre utkastelse fra bolig.

Hafslund: Strøm er som melk og bensin
Informasjonssjefen i Hafslund, Morten Schau påpeker at det første varselet om stengning av strøm kommer 28 dager efter forfall på fakturaen. Det vil si samtidig med at kravet tidligst kan overføres til inkasso. Strømmen stenges ikke før tidligst efter 45 dager.

Han opplyser også at om kunder med betalingsproblemer tar kontakt, får de avtale om oppdeling av fakturaen – uten at strømmen stenges.

Schau sammenligner sitt produkt, strøm, med olje fra Statoil eller brød fra Rimi. Den som ikke betaler, får ingen vare.

Det er ikke noe problem å slutte seg til et slikt syn.

Hvis strøm er en livsviktig tjeneste, er vel dette noe man bør prioritere å betale? Slik som husleie/boliglån, mat etc.

Utvikle gode betalingsrutiner
Det er et velkjent problem at dårlige betalere utvikler "konvoluttskrekk" og tror at bare man holder seg helt i ro forsvinner regningene av seg selv. Schau påpeker den smarteste adferden (hvis man først havner i en slik situasjon): Ta kontakt! Få en avtale om oppdeling.

Idag er de økonomiske marginene små ikke bare for vanlige folk, men også for bedrifter. Tiden med 3 purringer før inkassovarsel er over for de fleste firmaer. Inkassoloven har klare bestemmelser; en regning kan overføres til inkasso minimum 28 dager efter fristen for betaling, men man må først ha mottatt et inkassovarsel – som skal ha 14 dagers betalingsfrist. Vanligvis har en regning 14 dagers betalingsfrist. Det betyr at det går minst 6 uker fra du får en regning til den overføres inkasso. I løpet av denne tiden bør du ta kontakt med leverandøren hvis du har betalingsproblemer. De færreste vil nekte deg å dele opp regningen.

Hvis du henvender deg til sosialkontoret i en kommune, vil du kunne få hjelp med å få oversikt over økonomien, utvikle gode økonomirutiner (f.eks med fast trekk direkte fra lønnskontoen for utgifter som lån, husleie, strøm etc), og få en anbefaling om hvordan man reduserer utgifter (man kan f.eks velge strømleverandør, bytte tlf.abonnement, mobilabonnement, internettabonnement, osv).

Vold snur ansvarsforholdene på hodet
Sosialsjefen i Eidsvoll gjør det som er vanlig i dagens samfunn preget av lite personlig ansvar og tendens til å skyve ansvar for egen situasjon over på alle andre: Han peker ikke på at det er den enkeltes manglende betaling av strømregningen som er problemet, men at strømleverandøren nekter å levere sitt produkt til kunder som ikke betaler.

Det er synd at sosialsjef Vold snur tingene så til de grader på hodet. Han bør påpeke at folk bør betale det viktigste først, og ta ansvar for egen situasjon. Da bidrar han forhåpentligvis til at vanlige folk som betaler både egne regninger og skatt, slipper å måtte betale andres manglende regninger over skatteseddelen. Noen av skattepengene våre går jo tross alt til kommunens sosialbudsjett..

Avslutningsvis er det fristende å spørre Olav Vold: Hva gjør kommunen hvis folk ikke betaler for kommunale tjenester som barnehave, SFO og renovasjon?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende