av
in tirsdag, mars 21st 2006 Lagret under:
opposisjon,
politikk,
sosialist,
stortinget,
tomgang,
valla
I det siste har flere av opposisjonens talspersoner på Stortinget klaget over at Valla-regjeringen ikke sender over saker til Stortinget – som derfor nærmest går på tomgang. Kulturminister Trond Giske er kanskje den som har fått gjennomgå mest.
Jeg forstår ikke hva opposisjonen klager over. Med en sosialistisk regjering som har flertall i Stortinget, kan partiene i regjeringen gjøre hva de vil – bare de blir enige om hva de skal gjøre (!).
Som liberalist kan jeg knapt se for meg at det er særlig mange saker denne regjeringen vil legge frem for Stortinget, som vil føre til mer frihet for enkeltpersoner, lavere og færre skatter og avgifter, mindre byråkrati og en mindre offentlig sektor. Snarere tvert imot.
Derfor bør vi som helst ikke vil ha øket skattetrykk, større offentlig sektor, mer byråkrati og flere lover og relger, prise oss lykkelige for hver dag som går hvor Valla-regjeringen ikke fremmer saker for Stortinget.
Jeg kan se for meg en helt annen regjering, som fører en politikk jeg svært gjerne ser gjennomført – istedenfor det skrekkabinettet som nå okkuperer regjeringskontorene.
Istedenfor å efterlyse saker fra regjeringen som garantert vil bli vedtatt av Stortinget, burde opposisjonen fremme private lovforslag (såkalte Dokument 8-forslag) der de synliggjør hvilken politikk de vil føre, og hvilke endringer de vil ha gjennomført. Selv om disse forslagene vil bli nedstemt, vil opposisjonen oppnå å synliggjøre sitt alternativ, og i fravær av saker fra regjeringen få mediedebatten til å handle om den politikken det ikke er flertall for, før tidligst i 2009 (sukk). Kanskje kan opposisjonspartiene til og med få flere velgere til å ønske seg muligheten for at denne politikken faktisk blir gjenomført fra 2009 av. Da legges grunnlaget for regjeringsskifte!
Opposisjonen bør synliggjøre sitt alternativ, markedsføre sine løsninger, utvikle kontakten med velgerne, bygge opp organisasjonsapparatet sitt, og forberede valgkampen 2007. Da gjør i det minste opposisjonen noe nyttig – mens regjeringen forsøker å bli enig om hvilken politikk den faktisk skal gjennomføre. Den som venter på noe vondt kan aldri vente for lenge..
Tips oss hvis dette innlegget er upassende