Einar Førde (1943 – 2004) var en ener hele livet, men nådde aldri helt til topps. I fjor kom det ut to biografier om ham samtidig. Ja, omtrent på samme dag. Det var enken Synnøve Nymo som ba Einar Førdes venn, forfatteren Tor Obrestad om å skrive den ene. Han kalte den rett og slett ”Einar Førde Ein biografi”. Den andre, den uautoriserte, var skrevet av journalist Frank Rossavik, er tidligere anmeldt på Bokavisen.
Obrestads fordeler
Obrestad har hatt tilgang til Førdes eget arkiv. Han skriver lite om hvor omfattende arkivet er, kun at Førde ikke var noen utpreget brevskriver. Noen brev er sitert, for å dokumentere hva Førde mente om situasjonen i Ap på ulike tidspunkt, om forholdet til spiondømte Arne Treholt, og bl.a om synet på atomvåpen- og alliansepolitikken.
Bokens svakhet
Det er alltid en utfordring når man skal skrive om livet til en venn, på oppdrag fra vennens ektefelle (eller noen annen nærstående). Hvor åpen og direkte kan man være? Hvor mye kan man egentlig avsløre? Nettopp at to biografier om samme person kan gi så ulikt resultat, så forskjellig nerve og driv, viser hvor stor utfordring det er å mangle distanse til objektet. Obrestad forsøker riktignok å skape distanse til sitt objekt, ved å påpeke at til tross for omtalt vennskap (som han selv beskriver innledningsvis) så var han ingen husvenn. Det koster ham naturligvis lite å være åpen både om vennskapet og oppdraget.
Resten av min anmeldelse av Obrestads biografi "Einar Førde – ein biografi", som jeg har skrevet for Bokavisen, leser du her.