Den pensjonerte språkprofessor Finn Erik Vinje er ifølge VG, Dagbladet og NRK ute og svinger pisken over Märtha Louise og Ari Behns navnevalg for sine tre døtre. Pisken er verbal, i form av en bloggpost.
Vinje mener den teoretiske muligheten for at Norge skal få en dronning med navnet Emma Tallulah er grunn nok til å avskaffe monarkiet.
Ikke så rart kanskje, at en språkprofessor lar språket være basis for politiske standpunkter (avskaffelse av monarkiet) der enkelte av oss andre bruker ideologi og verdisyn istedet. Men det blir litt tynt.. Faren for inkonsekvente standpunkter er stor.
For meg, og jeg vil tro for de fleste, er navnevalg noe veldig privat. Kongelige har noen bindinger på dette området som vi andre ikke har. Carl og Alexander var kanskje ikke de beste navnevalg i et selvstendig norsk kongedømme, som ikke bare ville profilere selvstendigheten men ville bygge bro over både unionstid og enevoldstid (hhv. Sverige og Danmark) tilbake til det gamle norske storveldet. Derfor ble det Haakon og Olav. Og Harald og Haakon nok en gang, da nye generasjoner kom til.
Dagens genereasjon, deler seg i to når det gjelder navnevalg. For første gang har Norge nå to tronfølgerlinjer. Man har en såkalt sidegren til tronen, ved at også Märtha Louise og hennes barn er arveberettigede. I hovedgrenen er det fortsatt det trygge og kjente som dominerer. Ingrid og Sverre.
Det er i sidegrenen de eksotiske navnevalgene foretas. Og det er kanskje ikke så rart. Det er jo tross alt den kunstneriske grenen av kongehuset vi snakker om. De som er arveberettiget, men mangler tittelen kongelig høyhet. Til gjengjeld har de efternavn, som deg og meg. Mangelen på efternavn er jo nettopp noe som kjennetegner en ekte kongelig.
Tilbake til private navnevalg. Jeg har to sønner. Siden min kone er fra Peru har vi valgt navn som har røtter både i Norge og Peru. Våre sønner har tre fornavn hver. Eldstemann bruker vi det første navnet på til daglig. Yngstemann bruker vi det tredje av navnene på. At de har så mange fornavn er kanskje uvanlig, og blandingen av norske og spankklingende navn er sikkert ikke helt vanlig. Fornavn og efternavn tilsammen gir et klart signal om at de har en blandet identitet. Men ellers har vi vært veldig tradisjonelle. Vi har kalt dem opp efter far, bestefar, oldefar, onkel og tippoldefar. Bare ett av navnene har ikke røtter i noen av familiene.
Hvilke fornavn som er populære er noe som endrer seg over tid. Det kan påvirkes av begivenheter i samtiden, som fødsler i kongehuset, navn fra TV-serier, filmer – eller skuespillere. Sportshelter kan også brukes som navnemodell. Nostalgibølger kan føre til at besteforeldres og oldeforeldres navn kommer på moten igjen.
At kunstnere har andre inspirasjonskilder enn folk flest for navnevalgene kan komme som en overraskelse på Vinje. Jeg finner det helt naturlig.
Å kalle andres navnevalg for bisarre er ikke særlig pent. Ordet har en negativ klang. Men så sier da også Vinje at "– Nå mener jeg i øst og vest. Jeg har ingen karrierehensyn å ta og jeg behøver ikke være venner med noen."
Vinje vil også ha en ny navnedebatt i Norge. Helt iorden. På dette området akkurat som på alle andre områder står jeg for individuell frihet. Tydeligvis i motsetning til hva språkprofessor Finn Erik Vinje gjør.