Blant Dagsavisens såkalte "radikale røster" er Attac-lederen Magnus Marsdal. Idag skriver han at det er for sent å gå over til vanlig journalistikk mot FrP hvis man først har brukt moralisering mot partiet. Velgerne vil være immune, ifølge Attac-lederen. Som nok en gang driver reklame for sin kommende bok om "FrP-koden" (kanskje får han lesermarkedet til å tro han har forfattet en variant av Da Vinci-koden fra politikkens verden – en thriller med hemmelige koder og skjulte budskap om Hagen og co?).
Marsdal peker på de siste dagers avsløring av FrPs hemmelige konti, betaling for "ledsagere" på turer etc. Moralismen media (inkludert denne bloggen) bruker mot partiet kan slå tilbake, i form av sympati for FrP blant velgerne. Offerrollen er et retorisk knep Carl I. Hagen gjerne tyr til for å komme seg ut av vanskelige situasjoner.
Marsdal har utvilsomt rett i at FrP-velgerne er trofaste, og stort sett immune mot andres angrep på partiet. Uansett om "andre" er media eller politiske motstandere. Men jeg synes likevel han overser et viktig poeng.
Politikere er avhengige av troverdighet. Carl I. Hagen veksler mellom 2-3 roller; statsmannen (regjeringskrisen juni 1987), ikke-politikeren (spesielt i liberalistperioden 1985 – 94), og offerrollen.
Flere ganger har Hagen ikledd seg statsmannens gevanter, og hevdet at FrP forsøker å redde landet – i motsetning til de andre. Blant annet da Høyre ville kaste Brundtland-regjeringen i 1987, på å øke subsidiene til bøndene. I den liberalistiske epoke til FrP var Hagen med hell ikke-politikeren som ville gi hver enkelt av oss tilbake styringen over eget liv – mens de andre partiene representerte yrkespolitikere som opptrådte som formyndere med ønske om å bestemme og detaljeregulere over livene våre. En frase Hagen ofte bruker i denne rollen er "overklassen av politikere og byråkrater". Med slik språkbruk signaliserer han at politikerne nærmest kan betraktes som adelen i Frankrike før revolusjonen; som levet i sus og dus mens undersåttene ble skattet til døde. Hagen bruker offerrollen når han skal avvæpne angrep fra media eller motstandere, som ofte handler om troverdigheten i løsningene til FrP.
Jeg tror at FrP risikerer å miste troverdighet, både når det gjelder å angripe andre partier for å representere en overklasse, når Hagens parti selv forsyner seg av samme fat. FrP har ønsket å rette lyskasterne mot maktens sirkler, men vil ikke ha lyset på seg selv. Åpenhet, regnskap og ansvar skal gjelde for de andre. Ikke for FrP.
Marsdal (og mange andre) ønsker nok helst at FrP skal bli tatt på politikken istedenfor på økonomisk snusk. Problemet til Marsdal er at FrP i 10 år har holdt seg stabilt over de 2 rekordvalgene i partiets liberalistiske epoke (1987, 1989). Det er ikke lett å "ta" et parti på en politikk som er populær hos 15 – 25% av velgerne.
Attac-lederen har kalt sin spalte "FrP-ironien". Det virkelig ironiske er at Marsdal skriver under en spaltevignett som heter "radikale røster". Det er intet radikalt i å ville opprettholde en stor stat, snarere konservativt. Derfor er Marsdal en konservativ røst.