da deres nyoppnevnte helt og heroiske motstander mot "USA-imperialismen" nylig besøkte Europas siste diktator, Aleksandr Lukasjenko i Hvite-Russland.
Da var det plutselig ikke opportunt å hylle Chavez som alternativ til liberalisme og markedsøkonomi. Hugo Chavez fremstilte sitt besøk i Hvite-Russland, og derefter hos det autoritære regimet til Vladimir Putin i Russland som forsøk på å bygge en "antiimperialistisk allianse". Chaves skal blant annet bruke Venezuelas store inntekter fra oljeressursene til å produsere våpen, blant annet kommunistiske gerilaorganisasjoners favoritt – kalasjnikov.
Det er kanskje ikke like fristende med en slik allianse. Det er mye mer akseptabelt at Chavez jevnlig besøker venstresidens ideologiske fyrtårn; Castro-Cuba. Da er det ikke så farlig med diktatur, for Castros undersåtter får jo helsevesen av bra kvalitet – og ikke minst utdannelse. Men å lese, høre eller se uavhengige media fortelle dem hvilket diktatur de lever i – det får de som kjent ikke.
En annen blogger var inne på at det var litt merkelig at det fantes så få aktivister fra venstresiden med på å protestere da Lukasjenko tidligere iår jukset seg til seier under valget i Hvite-Russland. Men når Lukasjenko omfavnes av en rød helt som Hugo Chavez er det ikke så rart lenger.
Nei. En diktator er en diktator. Ihvertfall for oss som er liberale. Det finnes ingen akseptable unntak. Slik det tydeligvis gjør for venstresiden.
Erik Solheim tok for noen år siden et oppgjør med venstresidens lefling med "akseptable" diktaturer. Det har øyensynlig ikke hjulpet stort.