VGs Anders Giæver filosoferte for et par dager siden over hvor lenge den kjente Blitz’eren Stein Lillevolden har holdt det gående, og hvor viktig hans virksomhet er. I ytringsfrihetens navn. Intet mindre. Heri er det et problem. For Lillevolden mener åpenbart at det er en forskjell på hans rett til å ytre seg – og andres.
Det er gatekampene i København som gir Gæver en anledning til å omtale Stein Lillevolden. For han var med der – også – og ble arrestert av politiet. Efter en natt i fengsel ble han kastet ut av Danmark. Hans store hår, uansett om det er sort eller mellomblondt, gjør det enkelt å gjenkjenne Lillevoldens kontrafei.
Stein Lillevolden har holdt det gående som "yrkesdemonstrant" i 25 år. Minst. Tilknyttet det "alternative" miljøet rundt Blitz i Oslo har han vært å se i mange demonstrasjoner. Spesielt på 1980-tallet. Mot Thatcher i 1986, mot USAs forsvarsminister Caspar Weinberger i 1987, og mot det borgerlige byrådets budsjettforslag – og på kommunens mange forsøk på å få slutt på den ulovlige okkupasjonen av det som efterhvert ble kjent som Blitz-huset.
Det er ingen tvil om at Stein Lillevolden har et enormt samfunnsengasjement. Mange er de sakene han har engasjert seg i – enten det gjelder rasisme, Palestina-konflikten, kommunalt ungdomsarbeide, eller regionale konflikter rundt om i verden. Det store engasjementet tatt i betraktning er det oppsiktsvekkende hvilke saker han ikke har engasjert seg i. Jeg så ham ikke i januar 1991 da Litauens statsminister Kazimiera Prunskiene talte i Spikersuppa i Oslo. Eller da kommunist-Chinas diktator Jiang Zemin var i Norge i juni 1996. Det finnes flere eksempler. For også jeg har efterhvert deltatt i mange demo’er i Oslo siden slutten av 1980-tallet. Men Lillevolden og jeg har sjelden vært i de samme..
Giæver opplyser at Lillevolden skriver artikler og kronikker om temaer han er opptatt av. Helt riktig. Han skriver godt, Lillevolden. Og han har kunnskap om temaene han skriver om.
Giæver har helt rett i at Lillevolden er en person som misliker offentlig oppmerksomhet. Jeg har selv forsøkt å intervjue ham. Det var en tid jeg drømte om å bli journalist. I 1988, med nettopp avsluttet førstegangstjeneste og nylig innvalgt i fylkestinget i Akershus, ville jeg intervjue Lillevolden. Redaksjonssekretæren i Fremskritt, Jan Erik Fåne var ikke overbevist om at jeg fikk det til. Men jeg troppet opp i Blitz.-huset en formiddag. I off-white dress og sort stresskoffert. Jeg møtte Lillevolden i caféen, håndhilste og fremførte mitt ærend. Han takket høflig nei, og sa han boikottet pressen. Så jeg gikk med uforrettet sak. Siden har jeg med interesse fulgt Lillevolden og miljøet hans. Og skrevet innlegg i avisene om politiets behandling av ham (engang de arresterte ham da han gikk fra hjemmet sitt på Grønland – før han nådde en demonstrasjon han skulle delta i).
Giæver mimrer om dengang demonstrasjoner i ulike former var en typisk aktivitet (1960- og 70-tallet), og skriver pent om Lillevolden som ivaretager av denne arven: "Mannen som aldri vil uttale seg personlig, har tatt et betydelig personlig ansvar – og belastning – for ytringsfriheten han benytter seg av. Langt mer enn for eksempel dagens anonyme nettdebattanter og bloggere som nå hevder å være ytringsfrihetens digitale fortropp. Og det går ingen aldersgrense for ytringsfriheten."
Det siste har Giæver naturligvis rett i. Men han idylliserer Lillevolden for mye – og problematiserer for lite.
For hva har preget mye av Lillevoldens ytringsfrihetsengasjement? Jo, å hindre at grupper eller personer med standpunkter han ikke liker i å få bruke ytringsfriheten! Det er nok å nevne Carl I. Hagens 1.mai-taler, og nasjonalisters demonstrasjoner og møter (herunder Mogens Glistrups Norgesbesøk). For Lillevolden kan tydeligvis kun ytringer han ikke finner for problematiske aksepteres i det offentlige rom. Og det er jo stikk i strid med selve grunntanken bak ytringsfriheten: Jeg er dypt uenig i dine standpunkter, men vil inntil døden forsvare din rett til å ytre dem.
At ikke liv har gått tapt under demonstrasjonene Lillevolden har organisert, er et under. For det har vært harde tak. Mange ganger. Lillevolden er med i et miljø som slett ikke unnlater å bruke vold mot meningsmotstandere hvis de finner det formålstjenelig. Vold som politisk virkemiddel er ikke akseptabelt. Det går jeg ut fra at Ander Giæver er enig i.
Blitz blir ofte romantisert av media. Hvis man tviler på Blitz-miljøets voldelige tilbøyeligheter kan man bare lese hva Oslos tidligere politimester Willy Haugli skrev i sin selvbiografi. Om hva politiet fant under en razzia i Blitz-huset. Som er Oslo kommunes eiendom, om jeg ikke husker feil. For dem som vanker på Blitz-huset betyr ikke eiendomsretten så mye. Det er jo derfor de er husokkupanter. De tar seg til rette. Det er definisjoner av slikt i straffeloven.
Selv om Lillevolden, som Giæver skriver, fyller en funksjon i det norske demokratiet der han er ute og utøver sin grunnlovsfestede rett til å demonstrere, er det ingen grunn til å hylle eller forgylle en voldsutøvende yrkesdemonstrant som ytringsfrihetens forsvarer – når det er så mange andre som fortjener den hyllesten.
Skriv heller en hyllest til Vebjørn Selbekk du, Anders.