Det er en typisk idrettsskade, sa legen på legevakten. Jeg repliserte umiddelbart at "jeg er ingen typisk idrettsmann". Og derfor er det ingen aktiv behandling, heller. Ifølge den samme legen.
Det var igår. Jeg sto i en trafikkøy midt på R4 og ventet på grønt lys. 301-bussen hadde ikke kommet. Det var ett minutt igjen til avgang. Det grønne lyset kom aldri. Det gjorde derimot bussen. Og en jevn strøm av biler hindret meg i å bryte trafikkreglene og løpe over på grønt.
Så da gikk jeg istedet til t-banestasjonen. På trappens nest nederste trinn sto jeg iferd med å flytte foten til "bakkeplan" meldingen "dørene lukkes" kom. Perpleks ble jeg, og så på mobilen 0655. Det var da enda fem minutter igjen?
Jeg satte foten ned på nivået til perrongen. Da smalt det i leggen så jeg trodde noen hadde slått meg med et jernrør. Jeg kunne hverken gå eller stå på foten.
Vel fremme på Grønland fant jeg at jeg måtte bare gå til legevakten. Fra min avgangsstasjon er det 15 minutters gange til jobben. Noe jeg ikke kunne klare med denne foten.
På toppen av det hele den samme foten som jeg brakk på min fars fødselsdag i 1992. Ikke at det var noe fuktig kalas den gang. Jeg var ikke der en gang. Det var veien som var fuktig. Veien mellom Markveien og Thorvald Meyers gate nederst på Grünerløkka. Jeg skulle bare løpe over i øsregnet for å bruke en telefonkiosk. Det var ca. 5 år før jeg fikk min første mobil.
Legen kommenterte de ujevne farvene på leggen min. Restene av blodet (tror jeg) innkapslet i huden fra dengang jeg gled på asfalten – og leggbenet traff kantstenen på fortauet. Jeg hørte det knakk. Og sto og klamret meg til en lyktestolpe mens jeg viftet for å få noen biler på vei ned Th. Meyersgate til å stanse. Men de som kjenner dette strøket vet at folkene som ferdes der sent kveldstid snarere bidrar til at bilene setter opp farten enn det motsatte.
Tilbake til legevakten. Legen så ingen hevelser på leggen. Nå skal det sies at mine legger ikke er av den slanke symmetriske sorten. Det skyldes mange år med sykling i ungdommen og en voksentilværelse som ivrig fotgjenger.
Ansiktssuttrykket mitt overbeviste legen om at det var best å ta røntgen. Efterpå ble en lege med mer erfaring konsultert. Og den første legens første innskydelse viste seg å være korrekt: Brist i leggmuskelen. Intet å gjøre med. Bruk krykker i 2 uker og vent på at det gror. Efter dette begynn forsiktig med å strekke muskelen. I løpet av 6 uker vil foten være bra igjen.
Så fikk jeg vite at benbruddet fra ‘92 har satt varige men ut over et ujevnt leggben. De to benene i ankelen har større avstand mellom seg enn hva som er vanlig, kunne de se av røntgenbildene.
Jeg vil jo gjerne jobbe. Det er ingenting i veien hverken med hodet eller fingrene. Men så var det transporten da. Med 10 minutter til bussen, 5 minutter mellom buss og bane – og 15 minutter fra bane til jobb blir det en utfordring med krykker.
Så får jeg se om det er noe som kan gjøres for å ordne transport.
I mellomtiden kan jeg skryte på meg en idrettsskade. Det ville nok de fleste forsverge at jeg kunne pådra meg de første 60 årene (ja, jeg har som mål å bli like gammel som Haakon Lie).
Kanskje jeg skulle saksøke Ruter? Hadde jeg fått hjerteinnfarkt som følge av annonseringen av tidlig avgang ville nok muligheten vært større.