En gammel kjenning fra årene i FrP, Lasse Kristengård, har lagt inn en kommentar til historien om da FrP var liberalistiske. Jeg synes svaret fortjener skikkelig plass, og lager derfor en egen posting om temaet. Hvor ytterliggående var egentlig liberalistene i FrP. Og: Var opposisjonen fiendtlig innstilt til Carl I. Hagen?
For å ta det viktigste først: Jeg er ikke enig i at utålmodighet i den liberalistiske leir var hovedproblemet, og den viktigste grunnen til splittelsen i efterkant av Dolkesjø.
Lasse skriver: "Jeg tror at splittelsen kunne vært unngått, om utålmodigheten for å gjøre FRP til et Liberalistisk/Objektivistisk parti, og evnen til å kompromisse med den mere konservative delen av partiet, hadde vært til stede."
FrP var et liberalistisk parti, med visse unntak; forsvars-, utenriks-, og ruspolitikken. Partiet fikk sitt ideologiske ankerfeste i 1985, men allerede i "Vi er lei av"-plakaten som egentlig var programmet fra 1973 vises klart liberalistiske trekk.
Som tidligere nevnt, ble jeg av landsmøtet 1992 valgt til programkomiteen som skulle utforme programmet for stortingsperioden 1993 – 97. I komiteen satt markante liberalister som foruten komiteleder Tor Mikkel Wara var Ellen Christiansen og Pål A. Bjørnestad. På den annen side satt også John Alvheim der, med Fridtjof Frank Gundersen i en mellom posisjon. Da prosessen på det nærmeste var slutt, og landsstyret skulle lage innstilling over de innkomne endringsforslagene til landsmøtet, kom Carl med sine innspil i innvandrings- og EU-politikken. Dette var egentlig helt på kanten av forsvarlig program-behandling. Hvem andre enn Carl hadde ivret for ryddige organisatoriske og politiske prosesser helt siden han kom inn i partiet? Og hvem valgte å overse sine egne anbeefalinger når han brant sterkt for noe? Jo, Carl. De av sine endringsforslag som han ikke fikk gjennom i sentralstyret, tok han opp i landsstyret. Men landsmøtet viste seg å være mer liberale enn noen kunne ane. Skille av kirke og stat og fjerning av den kristne formålsparagrafen i skoler og barnehaver ble vedtatt. Til tross for Alvheims advarsler. I innvandringspolitikken fastholdt landsmøteflertallet at for et liberalistisk parti er åpne grenser et naturlig mål. Forøvrig fikk Carl det som han ville i akkurat dette kapittelet.
Landsmøtet 1993 ble inndelt i grupper i forbindelse med programdebatten. Det hadde kanskje vært naturlig at en så stor kapasitet som Fridtjof Frank Gundersen innledet i gruppen om forsvars- og utenrikspolitikk. Han ville imidlertid ikke forholde seg til Carls endringsforslag, oppsummert i slagordet "Ja til EF – nei til union". Så jeg måtte innlede. Jeg støttet disse endringene i sak, og mente at det ideelle for et liberalistisk parti var et nei-standpunkt. Det var umulig. Og dermed fikk Norge en utypisk polarisering sammenlignet med frontene ellers i Europa.
Landsmøtet gav noen liberale overraskelser ingen kunne ane på forhånd. Når Carl hadde markert seg så tydelig på hva han ville endre og hva han ville beholde, er det rart at landsmøtet trosset ham. Men det spilte jo ingen rolle. For med en gang landsmøtet var over, begynte ledende krefter med Alvheim i spissen å tolke seg bort fra landsmøtevedtakene. Og det stanset ikke der.
Skatteutspillet på direkten i radio en uke før valgdagen, er allerede behørig omtalt. Utspillet skulle aldri ha skjedd, og var langt mer enn et brudd på partiprogrammet. Det gikk rett inn i kjernen av partiets troverdighet og eksistensgrunnlag siden starten i 1973. Jeg var tilstede på landsstyremøtet i oktober 1993, og opplevet en partiformann som forsøkte å legge skylden for valgfiaskoen på alle andre enn seg selv. De skyldige i fiaskoen var de som hadde forsøkt å påpeke at det var partiprogrammet nylig vedtatt av et landsmøte som var gyldig i 4 år fremover, uansett partiformannens forsøk på tilsidesette programmet.
Skulle partiets liberalistiske fløy ha noe behov for å kompromisse? Nei, slett ikke. Det burde være hele partiets og ikke minst formannens oppgave å forsvare og markedsføre et program som nettopp var vedtatt. Programmet var, som naturlig er, et kompromiss – vedtatt av partiets høyeste organ.
Uansett forsøk på kullkaste en demokratisk prosess som nettopp var sluttført, og på å bruke mektige posisjoner, lang fartstid og høy generell troverdighet, var programvedtakene en naturlig punktum for en lang prosess. Det skulle ikke være behov for omkamper. Men det var nettopp omkamper som preget partiet fra landsmøtet i mai 1993 til splittelsen et år senere.
Neste påstand fra Lasse: "Ayn Rands objektivisme, var retningsgivende, og lokallag med divigerende meninger ble latterliggjort, bla for motstand mot den liberale narkotikapolitikken, som "miljøet" frontet."
Ayn Rand har vært en viktig påvirkningskilde for mange liberalister. Hun er det fortsatt, blant annet for formann Siv Jensen.. Det er imidlertid ikke naturlig å bruke objektivismen som grunnlag for politikken til et liberalistisk parti. Mange var tilhengere av narkoliberalisering. Det var også Carl – i utlandet. Men det var ingen forsøk på å gjøre dette til en del av FrPs politikk. Jeg frontet to forslag, om hhv. avkriminalisering og legalisering på FpUs landsmøte i 1990. Forslagene ble trukket. Og Grønntun, som var slik en utskjelt FpU-formann, fikk huden full av kjeft på 1994-landsmøtet, fordi han og sentralstyret tok slike forslag ut av utkastet til ny politisk plattform. Det Grønntun kalte en forsoningslinje ble av andre kalt en knefallslinje.
Forøvrig: FrP har efter 1994-splittelsen gått i spissen for sprøyterom, utdeling av metadon og subutex, og fokus på bakmenn og smuglere, fremfor på brukere. Dette er noe av helheten i den politikken som kalles avkriminalisering.
La meg samtidig minne om at FpU møtte meget sterke ord midt på 1980-tallet, da man programfestet stykkpris innen helse og skole. Nå er det ikke bare FrPs politikk, men offisiell politikk i mange partier. Og delvis gjennomført innenfor helsesektoren.
3.påstand fra Lasse: "Som forholdsvis ny tillitsvalgt i et større lokalvalg i Akershus, var det imidlertid møtet med den fientlige holdningen til Hagen som sjokkerte. Spesielt fra Yuongstorget, der FRP sentralt, FPU og fylkeslagene til Oslo og Akershus, holdt til, kom dette til uttrykk."
Dette er en vanlig påstand fra de som var Carls selvoppnevnte forsvarere. Hvis det skulle være noen fiendtlig holdning, kan dette skyldes oppgittheten over Carls holdning til partidemokratiet han selv jobbet så hardt for å innføre, mot sterk motstand fra Anders Lange og Erik Gjems-Onstad. Det som skjedde på tampen av programprosessen 1992/93, efter landsmøtet og i valgkampen 1993, og fra nyåret 1994 og frem til Dolkesjø bidro ikke til å styrke tilliten til partiformannen.
Personlig var det først på slutten av min tid i FrP at jeg syntes det ble vanskelig å forholde seg til Carls handlinger.
I januar 1986 var jeg på årsmøtet i Akershus FrP: Stemningen var laber på grunn av valgnederlaget. Jeg sa at for ethvert parti på Stortinget er det naturlige målet å komme i regjeringsposisjon. Det var en svært offensiv holdning, som få andre hadde. Carl var tilstede, og så overrasket ut. Han er forøvrig flink til å være tilstede fra begynnelse til slutt på årsmøtedebatter – der gressrøttene kommer tilsyne og orde. Høsten 1986 arrangerte Christian Engelschiøn og jeg en "Fremskrittsuke" på Eidsvoll videregående skole. Dette var efter at Willochregjeringen hadde gått av, og angrepene på FrP var meget harde. Carl ble invitert til å holde appell på EVS, noe han også gjorde. Noe senere var jeg i Bodø på besøk hos slektninger. Jeg møtte Carl i sentrum, der han delte ut materiell under den egentlige Fremskrittsuken. Jeg ble med og hjalp til.
Da jeg var ferdig med førstegangstjenesten var jeg igjen på årsmøtet i Akershus FrP på nyåret i 1988, nå som nyvalgt fylkestingsrepresentant. Fra og med 1988 og til og med Dolkesjø var jeg på alle landsmøter i FrP og FpU. Jeg var møteleder på årsmøtet der jeg ble valgt som nestformann i Akershus FrP. Carl var sentralstyrets utsending, og smilte bredt da jeg tok over møteledelsen. Mitt inntrykk var at han likte det han så. Jeg fikk senere på våren en forespørsel om å være dirigent på det famøse Loen-landsmøtet i mars, men en sjalu fylkesformann fikk forhindret det. Også i 1992, da jeg ble formann i Akershus FrP, var Carl tilstede (dag 2), og jeg tok selv initiativ til å invitere ham på årsmøtet i 1994. Til den eneste duellen med Ellen Wibe ansikt til ansikt. Mitt inntrykk er at Carl var tilfreds med måten Akershus FrP ble drevet på i disse årene. Var det noe jeg mente burde sies, sa jeg også ifra. Jeg skrev brev til Carl.
I februar 1991 var jeg som nyvalgt nestformann i fylkeslaget på landsstyremøte for første gang. Der møtte jeg en partiformann som viste en stor lojalitet mot partiets ansatte, da disse ble anklaget for å lempe kostnader for sentralleddet over på fylkeslagene.
Efter kommunevalget i 1991 måtte Carl megle i flere kommunestyregrupper – om konstitueringen. Styret i Akershus FrP forsøkte å rydde opp, blant annet i Asker. Men kom til kort. Den gamle garde godtok ingen annen lov enn Carl I. Hagens.
I februar 1992 ble jeg formann i Akershus FrP, og møtte dermed i landsstyret frem til jeg gikk ut av partiet i mai 1994. På landsstyremøtet i februar ble jeg direktevalgt til stortingsgruppen. Jeg møtte så godt som hver onsdag, frem til samme dag som utmeldelsen 04.mai 1994. Det siste jeg gjorde i partisammenheng før styremøtet i Akershus FrP den kvelden var faktisk å gå i gruppemøte på Stortinget. Da hadde Hillgaar, Wetterstad, Bråthen og Christiansen forlatt partiet dagen før. Som deltager på så mange gruppemøter opplevet jeg Carl som en eminent møteleder. Han ba også oss unge liberale om bistand da gen- og bioteknologiloven skulle behandles på et gruppemøte våren 1993.
Carl hadde ingen grunn til å være misfornøyd med hverken Akershus FrP eller FpU. Dessverre falt han for fristelsen til å forlenge tilværelsen som populist - istedenfor å satse på en langsiktig og demokratisk oppbygging av et liberalistisk parti, basert på troverdige politiske løsninger, forutsigbar opptreden i folkevalgte fora, for på den måten å skape tillit til partiet og dets kandidater.
Og nå er jo liberalismen mer eller mindre forlatt i FrP. Stort offentlig forbruk innen flere sektorer, tillitsvalgte som tar til orde mot privatisering, osv. FrP er et parti preget av petropopulisme og nasjonalisme. En trist degenerering av et parti med en stolt historie.