på TV2. Dette skriver Nettavisen. Thich Quang Do er en 77 år gammel buddhistmunk som sitter fengslet i Saigon, hovedstaden i kommunistdiktaturet Vietnam.

Les mer her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

er gjenstand for en kronikk i Bergens Tidende. Men hvilke kriterier har man brukt for å komme frem til hvilket diktatur som er verst?

Nå finnes det mange diktaturer i verden. Dessverre. Efter Murens fall i 1989 og demokrativåren i Øst-Europa den høsten hadde nok flere enn meg håpet at det gikk riktig vei.

Den rette veien er efter min mening at innbyggerne selv velter makthaverne, akkurat slik Thomas Jefferson skrev om i Uavhengighetserklæringen; "Vi mener at regjeringer er innstiftet blant menneskene for å sikre disse rettighetene, og at de bygger sin rett til å styre på samtykke fra dem de styrer over. Når en styreform blir slik at den skader disse formål, har folket rett til å avskaffe den og sette opp et nytt styre, bygd på de grunnsetninger og organisert i de former som synes best skikket til å sikre velferd og lykke."

Den rette veien er ikke at noen utenfra finner ut at dette regimet er så ille at vi må hjelpe innbyggerne i å bli kvitt det. Så vi invaderer (til unnsetning for de undertrykkede). For de undertrykkede kan jo fort mistenke at man er ute efter annet enn å hjelpe dem. Frigjøre landets ressurser, for eksempel..

Nok om det.

Temaet er alvorlig. I BT-kronikken er det Nord-Korea som er utpekt som verdens verste diktatur. Fullt forståelig. Men så var det dette med kriteriene, da.

Er det antallet mennesker som lider under diktaturet? Isåfall kan det ikke være Nord-Korea, eftersom mange diktaturer har langt høyere antall innbyggere enn museet over Kim il Sungs galskap.

Er det graden av full kontroll over undersåttenes liv som er kriteriet, stiller Nord-Korea sterkt. Dét er det liten tvil om. Landet er svært lukket, og bruker utpressing som offisiell linje i utenrikspolitikken. De lover å la være å angripe nabolandene – om de bare får internasjonal matvarehjelp til å bøte på hungerskatastrofen i landet (som de påstår er skapt av dårlig vær – men mer sannsynlig er katastrofalt feilslått politikk like ansvarlig), de lover å ikke utvikle atomprogrammet – bare de får.., osv. osv.

Nord-Korea er et avskyelig regime, et av verdens gjenværende 5 kommunistland (de andre er China, Laos, Vietnam og Cuba).

La oss heller ikke glemme alle de andre diktaturene. For eksempel alle de i Midt-Østen, som er en blanding av eneveldige monarkier og teokratier (religiøse diktaturer).

Dagsavisen har lenge kjørt en serie med faste spørsmål til utvalgte intervjuobjekter. Serien heter Dagens navn. Et av de faste spørsmålene er "Hvilken person kunne du tenke deg å være for en dag?". Overraskende svarer mange George Bush – for da kunne de gjøre om på invasjonen i Irak, be om unnskyldning for alle diktaturene USA har støttet siden 1945, etc. etc.

Selv ville jeg vært den eller de som bestemmer i China. For da kunne jeg avskaffet dødsstraff, og tortur, frigitt politiske fanger, opphevet okkupasjonen av Tibet, fjernet sensuren av media (inkludert internett), – og avskaffet ettpartidiktaturet.

Dessverre intervjuer ikke Dagsavisen meg.

Forøvrig anbefales kronikken i BT, for å få innsikt i tilstanden i det røde diktaturet Nord-Korea.

Måtte det falle, jo før jo heller.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det var den kjente antirasisten Khalid Salimi som stiftet SOS Rasisme i Norge i 1985. Da han i 1979 startet bladet Immigranten opplevet han at AKP startet et konkurrerende magasin, før de foreslo at de 2 bladne ble slått sammen. AKP ville gjøre rasisme til "sin" sak, som en del av klassekampen. Salimi på sin side ville gjøre antirasisme til et tverrpolitisk prosjekt.

Dagens Næringsliv skriver i den omfattende artikkelen at det var i Haugesund kommunistene mest effektivt organiserte seg i SOS Rasisme, og efterhvert tok kontakt med flere lokallag – med sikte på å overta organisasjonen. Noe de klarte midt på 1990-tallet. Landsstyret med tilknytning til Antirasistisk Senter, trakk seg.

Efter at kommunistene overtok er måten å organisere arbeidet på, til forveksling lik det som fortelles om AKP (m-l) fra 1970- og 80-tallet; de har en liten kjent ledelse, mens lokallagene nedover i organisasjonen knapt vet om hverandre. SOS Rasisme har bedrevet en voldsom medlemsverving, og bruker det høye medlemstallet til å øke tilskuddene fra det offentlige. De som kjenner til hvordan reglene for tilskudd er, kan innrette virksomheten slik at alt handler om å få penger ut av systemet. Derfor er ikke organisasjonen bare aktiv med medlemsverving, men også med aktiviteter de kan få pengestøtte for.

Knapt noen av de opprinnelige stifterne og ildsjelene er med. De trakk seg ut da det ble klart at de ville bli kastet, under kommunistenes overtagelse. Kommunistene var misfornøyde med måten SOS Rasisme jobbet på, og bestemte seg for å overta.

Organisasjonen hadde i begynnelsen stor aksept fra kjente personer og beslutningstagere, men er siden maktovertagelsen blitt en lukket organisasjon, som knapt samarbeider med andre om å bekjempe rasisme. Til tross for det omfattende medlemstallet er SOS Rasisme ingen nettverksbyggende organisasjon, ihvertfall ikke innenfor den antirasistiske bevegelsen.

Imidlertid uttaler noen av de som var med på å organisere maktskiftet i SOS Rasisme at mye handlet om å få folk til å forstå at den beste måten å bekjempe rasisme på, var å bli kommunist. I AKP. Imidldertid tilhører mange av kommunistene i SOS Rasisme ifølge DN den tapende fløyen i AKP, som i 1998 etablerte organisasjonen "Tjen folket" (!). Ledelsen i SOS Rasisme og Tjen Folket er tildels overlappende.

For de som er kjent med AKP’ernes tenkemåte fra partiets tidlige periode, er dette strategien som kalles ”bred front”. Man går inn og overtar styringen med organisasjoner med helt andre eller begrensede formål i forhold til selve Partiet, og vrir aktiviteten over til ønskede formål samtidig som man skaper en større kontaktflate mellom frontorganisasjonen og partiet. Dermed kan partiet få tilskudd av nye medlemmer, som i utgangspunktet kanskje delt et enkeltsakssynspunkt.

Efter AUF-skandalen med medlems- og aktivitetsstøtte på 1990-tallet har flere organisasjoner vært under lupen for måten de oppnår tilskudd på. Også SOS Rasisme har vært det. Men alt var i orden, rapporterer DN.

Kanskje er det like vel på tide å granske SOS Rasisme igjen? Tjener organisasjonen saken de bærer i navnet? Eller fungerer SOS Rasisme som en dekkorganisasjon for å få penger ut av offentlige systemer – penger som brukes til å verve og skolere nye mennesker til kommunistenes rekker? Hva gjør de 46 000 medlemmene, egentlig? For med så mange medlemmer, må det være mulig å dokumentere utadrettet aktivitet. Men SOS Rasisme bekjemper ihvertfall ikke rasisme gjennom samarbeid med andre, brede antirasistiske bevegelser eller for eksempel partipolitiske ungdomsorganisasjoner.

Alle som er interessert i hvordan og hva skattebetalernes penger brukes til, bør lese artikkelen i DN. Den som er opptatt av hvordan kommunistene jobber under andre navn, bør lese artikkelen.

Hvis du er medlem av SOS Rasisme, men ikke ønsker at ditt navn skal brukes til å verve og skolere kommunister, bør sende et brev til organisasjonen, og melde deg ut.

Dette er adressen du bruker: SOS Rasisme Arbeidsutvalget, Postboks 9427 Grønland 0135 Oslo. Du kan også bruke fax 23 00 29 01 eller epost au@sos-rasisme.no.

Du bør også sende en kopi til Barne- og likestillingsdepartementet, slik at SOS Rasisme ikke bruker oppgir for høye medlemstall neste gang de søker om støtte basert på medlemstallet – eller oppgir ditt navn som deltager i en studiesirkel eller annen aktivitet de søker om støtte for.

Til departementet kan du bruke følgende adresse: Barne- og likestillingsdepartementet, Postboks 8036 Dep 0030 Oslo. Eller fax 22 24 95 15. Du kan også bruke epost: postmottak@bld.dep.no.

Antirasistisk senter har også kommentert DN-artikkelen om SOS Rasisme.

Du finner flere artikler på Liberaleren om den ytterliggående venstresiden. Det er bare å søke på AKP, RV, Mao, etc.
Blant annet er boken Mao, min Mao anmeldt her. AKP-lederen svingte pisken over avisen Klassekampen, noe jeg skrev om her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende