og min kone er en av dem. Det er Dagbladet som forteller om hvor mange som fikk innvilget norsk statsborgerskap i 2005. Tallet er rekordhøyt, og slår den forrige toppnoteringen fra 1997 med ca 600. 90 % av personene er fra såkalt ikke-vestlige land.
Min daværende forlovede kom til Norge 08.november 1999, vi giftet oss en uke før jul samme år, og nyttårsaften befant vi oss sammen med 100 000 andre på Rådhusplassen i Oslo. Hun har høyere utdannelse enn meg (fem års økonomiutdannelse fra universitet), og drev sin egen bedrift i to år før hun kom til Norge.
Disse 12 700 har valgt å kutte de formelle båndene til fødelandet, og få norsk pass, og norsk stemmerett ved stortingsvalg. Sosiale rettigheter har de allerede. Mange av dem er godt utdannet – men får lite igjen for det. De får ikke jobber de er kvalifiserte for - på grunn av frisk hudfarve eller vanskelig navn. Så de vasker gulv, tømmer søppel eller annet – mens Norge går glipp av kompetanse.
Jeg kan tidfeste møtet med min elskede nøyaktig. Vi møttes dagen efter at jeg 08.oktober 1998 kom til Lima. Jeg hadde returbillett 6 måneder senere (fra Cuba) og skulle være så lenge pengene rakk. For å få gitt beskjed om at jeg var kommet vel frem, måtte jeg finne en internettcafé i sentrum av byen. En tysker fra Chemniz i gamle DDR tipset meg om en som lå på andre siden av Plaza San Martin for hostal’et jeg bodde på første natten. Da jeg kom til nettcaféen neste morgen var det hun som åpnet. Jeg bodde utenfor sentrum, og møtte henne bare et par ganger den første måneden. Så dro jeg sydover i Peru, og til Bolivia. I januar 1999 kom jeg tilbake til Lima – og brukte de neste 14 dagene på nettcaféen hennes – eller ute på plenen på plazaen, lesende på "Shogun", som jeg hadde lånt på South-American Explorer’s Club.
Den dagen hun ringte meg og svarte ja på frieriet mitt, forlovet vi oss. Og da startet papirarbeidet overfor UDI.
Av en venn som er jurist med fremmedrett som spesiale ble jeg anbefalt å søke om arbeids- og oppholdstilladelse med sikte på ekteskap. Som nevnt tidligere på denne bloggen avslår UDI turistvisum for folk i "gifteferdig" alder fra land i den 3.verden hvis de ikke tror at retuforutsetningen overholdes (at man reiser hjem når turistvisumet utløper). Derfor er det ifølge min venn juristen mer å tjene på å spille med åpne kort. Som sagt så gjort.
Dog ikke uten komplikasjoner. For å få akkurat den tilladelsen jeg søkte om må man dokumentere at man skal gifte seg. Det holder ikke med å erklære sine intensjoner. Derfor ringte jeg byfogden i Oslo. Men for å kunne inngå ekteskap med en utlending må utlendingen ha gyldig opphold i Norge. En liten variant av hønen og egget. Løsningen ble å få bygfogden til å bekrefte at vi hadde bestilt tid for vielse. Men en slik dato må man kanhende forskyve grunnet byråkratisk sendrektighet. Nå slapp vi akkurat dét. UDI var prisverdig raske, men jeg skal ikke rose saksbehandleren ved navn, for det kan vel ødelegge vedkommendes karrieremuligheter i en etat som forøvrig preges av mistenksomhetens atmosfære.
De første tre årene efter inngått ekteskap må man søke om familiegjenforening hvert år. Og det er et krav til forsørgerbyrde på den norske statsborgeren (altså må man ha en viss inntekt). Efter tre år kan man søke om varig opphold. Det tok UDI 18 måneder å behandle søknaden. I mellomtiden var min ektefelle allerede kvalifisert for statsborgerskap (noe man blir efter fire års ekteskap og ditto botid). Forøvrig er kravet for botid for å få innvilget statsborgerskap syv år (det er når ekteskapstid og botid slåes sammen man får summen 8 – som overstiger kravet om 7). Så da vet du at de 12 700 som ble dine nye landsmenn ifjor ihvertfall har bodd i Norge mellom fire og syv år.
Våren 2004 ventet hun fortsatt på å få innvilget varig opphold. Samtidig planla vi hennes første hjemreise på fire år. Den ettårige oppholdstilladelsen ville utløpe under besøket. Hvis hun ikke hadde fått stemplet varig opphold i passet ville hun bli nektet å gå ombord i flyet – selv om hun hadde med seg to barn som begge har norsk pass.. Så til tross for at hun både hadde søknad om varig opphold og søknad om statsborgerskap til behandling hos UDI, måtte hun søke om en ny ettårig familiegjenforening.. I mellomtiden hadde UDI begynt å ta gebyr for å behandle søknader..
Nå kan vel noen forledes til å tenke at jeg er blitt kritisk til UDI og for åpnere grenser som følge av ekteskapet med en utenlandskfødt. Dét er galt. På FpU-landsmøtet i Bergen i februar 1990 frontet jeg forslaget om fri innvandring – uten sosiale rettigheter. Jeg er for åpne grenser. Søken efter lykke er en medfødt rettighet som ikke kan begrenses av fødested og landegrenser. Dét betyr ikke at man samtidig kan kreve å få leve på andre menneskers regning.
I april 2005 ble min kone norsk statsborger – men først efter at hun hadde reist til sitt fødelands ambassade i Stockholm og levert fra seg sitt pass, samt sivile og militære identitetskort. Hun er en ressurs, og har hele tiden jobbet og betalt skatt, lært seg norsk, stemt ved kommunevalget, er orientert både om norsk historie og samfunnsliv. Hun har fått godkjent utdannelsen fra sitt hjemland, og tatt fag fra norsk videregående skole.
Hvis du stempler alle utlendinger som kommer til Norge som lykkejegere, kan du jo tenke over hvordan det er for en som aldri har vært utenfor sitt lands grenser å fly halve kloden rundt på egenhånd, hvordan det er for en som kommer fra en by på 9 millioner mennesker å komme til Oslo, hvordan det er å tilpasse seg norsk vinter når man er vant til sommerklima hele året (sjelden under 14 grader). Og hvordan det er for en katolikk å gifte seg med en man ikke har bodd sammen med, i et land man ikke kjenner fra før. Klarer du å forestille seg slike utfordringer, kan du jo påvirke Stortinget til å vedta forslaget om kjærestevisum..
20 % av alle ekteskap som inngås er mellom en nordmann og en utlending (SSB 2003). Tenker du efter, er det ganske mange.. 12 700 nye nordmenn er en del, men det fødes ca. 60 000 barn i Norge hvert år.
Å være gift med en person født på andre breddegrader og med andre referanserammer beriker mitt liv. Det gir en videre horisont, og andre innfallsvinkler til mange forhold i samfunnet og dagliglivet.
Vi møttes ved en tilfeldighet, og valgte hverandre. En tidligere norsk politiker har sagt at norsk ungdom blir motstandere av det europeiske fellesskapet fordi de har vært på interrail og dermed "vet hvordan det er der nede". I Danmark lager regjeringen kjærlighetsflyktninger – i Sverige! – fordi man vil forhindre tvangsekteskap. Kjærligheten stanser ikke ved landegrensen. Heldigvis.
For egen del har det å være ryggsekkturist i andre deler av verden forandret mitt liv. Det er jeg takknemlig for, hver eneste dag!
Dette får bli min kjærlighetserklæring til henne!
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
