Som en del av UDI-skandalen har VG idag en artikkel om at flere av de 50 iranerne som fikk innvilget asyl i Norge fordi de oppgav å være homofile, var eller hadde vært gift i hjemlandet. Flere av dem kan også ha hentet ektefelle og barn til Norge efter å ha fått asyl (såkalt familiegjenforening).

Her er det flere forhold å gripe fatt i.

UDIs saksbehandlere syntes flere av historiene var "tynne", og vanskelig å få bekreftet/avkreftet. Det siste er kanskje ikke så rart. Jeg synes jeg hører følgende samtale mellom UDI og Iran:

UDI: Vi har en fyr her som søker asyl, fordi han er homofil. kan dere bekrefte legningen hans?

Iran: Nei, det kan vi ikke. Han er gift og har barn.

UDI: OK. Da får han avslag på søknaden om asyl, og vil bli returnert.

Iran: Fint..

Og når han kommer hjem til Iran blir han puttet i fengsel, evt. henrettet fordi han er homofil…

Er det en bombe at mange av de som hevdet å være homofile faktisk var gift og hadde barn i hjemlandet? Nei, naturligvis ikke. Hvis statsråden (og UDI-byråkratene) ser seg litt rundt her hjemme, vil de oppdage at før forbudet mot homofil praksis ble opphevet i Norge i 1972 var det mange homofile som levet i skjul. Enten alene, eller i ekteskap med en kvinne. Noen av de som var gift håpet kanskje at tiltrekningen mot menn kunne bli kurert om de levet sammen med en kvinne.

Å leve "i skapet" er sikkert ikke noe isolert norsk fenomen. Kanskje kunne UDI og statsråden sammenligne utviklingen av aksept for homofil legning, praksis og samliv i Norge med Iran, og se hvor Iran befinner seg?

Kanskje blir konklusjonen at Iran ikke har samme avslappede holdning til homofile som i Norge. Det kunne kanskje forklare hvorfor så få iranske homofile lever ut sin legning i hjemlandet, og hvorfor noen av dem velger å gifte seg og få barn.

Om noen av dem efter å ha fått asyl i Norge velger å søke om familiegjenforening er vel heller ikke spesielt oppsiktsvekkende. Eller tror UDI og statsråden at homofile er mindre glade i sine barn enn heterofile? Har man først kommet seg ut av diktaturet så vil man vel få ut barnene sine også.. Unnlater man å søke om familiegjenforening med ektefellen vil iranske myndigheter kanskje få snusen i hvorfor – og holde barnene tilbake. Er dette en tankerekke som er så vanskelig å forstå for UDI?

Konklusjonen til statsråden kan bli at forfølgelse på grunn av seksuell legning ikke skal være asylgrunnlag.

Det kan naturligvis hende at de 50 iranerne faktisk løy.

Kanskje er det best å ikke la noen komme hit overhodet? Om utfordringen skal gå til UDIs leder (hvem nå dét er), statsråd Bjarne Håkon Hanssen, eller til VGs journalister TOM BAKKELI og ALF BJARNE JOHNSEN er ikke godt å si.

Artikkelen viser at UDI-kulturen handler mye om mistenkeliggjøring. Det finnes ingen aktverdige grunner til å få bosette seg innenfor Norges grenser. Snyltere er de alle sammen, bare de får sjansen.  Har de ikke videre horisont i UDI?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Både homofile og liberale priset seg lykkelig over at KrFs kristenkonservative fot på bremsepedalen forsvant med regjeringsskiftet i fjor høst. Men Ap og SV i regjering garanterer ikke et mer liberalt regime.

Aftenposten skriver i dag at familieminister Karita Bekkemellem varsler at det vil gå minst to år før homofile kan inngå ekteskap istedenfor partnerskap. Hun antyder våren 2008 som tidspunktet Stortinget kan komme til å gjøre vedtak i saken.

Bekkemellem opplyser at saken skal behandles i sin fulle bredde: ”Vigsel av homofile i kirken og i andre trossamfunn er den store biten. Så har vi adopsjon, assistert befruktning og partnerskapsloven, sier hun. Også internasjonale rettsspørsmål om anerkjennelse av ekteskap mellom homofile vil bli utredet.”

Spesielt familieminister Karita Bekkemellem var i opposisjon opptatt av å kritisere KrF å være bremsekloss på flere områder i samfunnet, og spesielt når det gjelder homofiles rettigheter. Den såkalte solidaritetsregjeringen skulle vise solidaritet i praksis, også overfor homofile. Hvis de bare fikk velgernes tillit. Det ville ikke overraske om mange homofile sviktet Høyre og Venstre til fordel for Ap og SV ved fjorårets valg.

Så har verden vist seg å være mer komplisert enn Bekkemellem fremstilte den. For i den såkalte solidaritetsregjeringen er man mer opptatt av å følge LO-lederens minste vink for å sementere LO-medlemmenes privilegier enn å utvise solidaritet med homofile. Nå er det Senterpartiet som er bremseklossen.

Bekkemellem og hennes hylekor mente spesielt Venstre (men også Høyre) ødela sin liberale troverdighet ved ikke å sette KrF på plass i Bondevik-regjeringen. Så hvorfor følger ikke Bekkemellem sitt eget råd – når det nå gjelder regjeringspartner Senterpartiet? Nå er det Bekkemellem, Ap og SV som har et troverdighetsproblem.

Vi har full forståelse for at de homofiles organisasjoner føler seg lurt av de såkalt liberale sosialistene. Var de bare ute på stemmefiske?

Liberaleren har tidligere anvist hvordan Ap og SV kan gå frem for å lose denne saken i havn; det er å finne en løsning sammen med opposisjonspartiet Venstre. Alle tre ønsker å gi homofile muligheten til å gifte seg. Forskjellen er at Venstre ønsker en borgerlig ekteskapsseremoni, mens AP og SV med sin sedvanlig manglende taktfølelse ønsker å tvinge statskirken til å vie homofile par.

Man kan naturligvis hevde at hvis det er viktigere for Den norske kirke å være en del av staten (til tross for abortlov og partnerskapslov) enn å være kirke, må man ta det som kommer. Blant annet at skiftende politiske flertall vil medføre varierende inngripen i statskirkens selvstyre.

Det er i Stortinget flertall – på papiret – for en ekteskapslov som også gjelder homofile. Da må dette flertallet klare å rydde opp i flokene, og materialisere flertallet i en avstemning i stortingssalen som gir flertall for en ny ekteskapslov. Da må også Venstre vise vilje til å få gjennomført denne likestillingen mellom homofile og heterofile par.

Løsningen ligger snublende nær, hvis Bekkemellem er opptatt av å få løst saken i sin regjeringstid: Bli enig med Venstre, og kutt ut pålegget om kirkelig vigsel av homofile!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Igår kom det årvisse oppslaget, denne gang i Dagsavisen, om at Frelsesarmeen diskriminerer homofile. Artikkelen kunne til og med bringe til torgs ferske eksempler på diskriminering gjennom såkalt "omplassering". Jeg mistenker at det er fordi adventstiden nærmer seg, og dermed konserter der kjendiser spiller gratis for publikum, som oppfordres til å gi penger i armeens gryter. Kanskje nærer Dagsavisen et lønnlig håp om at Frelsesarmeen skal slutte å plage homser i egne rekker? Eller er det artistenes støtte de vil til livs? Kanskje er det lettere å få artister til å vende seg fra armeen i avsky enn å få armeen selv til å slutte med noe som tross alt står i "fasiten"?

Idag kan Dagsavisen følge opp med at mange artister synes Frelsesarmeens holdning til homofile er ille, mens Dagbladet på sin side kan fortelle at artistene vil spille iår som tidligere år.

Det er jo ikke akkurat noe nyhetsscoop Dagsavisen har gjort. Frelsesarmeen diskriminerer homofile fordi "fasiten" visstnok forteller dem (og andre kristne) at det skal de gjøre. Fasiten – det er Bibelen, det. Der står det også mye annet rart; om behandling av folk som skiller seg, tar abort, bedriver homofil sex, menstruerer etc. etc. Mye av det kan skrives på kontoen for antikvert kulturhistorie – noe opplyste mennesker kan finne fascinerende, men betrakter som helt uaktuelt i våre dager. Men slett ikke alle; det finnes en vekkelsesbevegelse for tiden – i de karismatiske menighetene. Vi så Carl I. Hagen hos Levende Ord i Bergen ifjor sommer. Iår kappedes alle partier om å få delta – sørgelig nok. Det finnes også et norsk parti som er tuftet på Bibelen, med "kristelig" i navnet. Til og med staten holder seg med sitt eget kirkesamfunn, den evangelisk-lutherske protestantiske kirke.

Norge har lovbestemmelser mot diskriminering, men kirkesamfunn som Statskirken og religiøse organisasjoner som Frelsesarmeen er unntatt. Ikke fordi de mener homser er ekle eller nesten-fortapte, men fordi de tror. På Gud.

Som liberalist er det min oppfatning at folk får tro på hva de vil, og leve i pakt med sin tro. Men de bør ikke få statsautorisasjon for det, og ikke mine skattepenger via statsbudsjettet, heller.

Derfor bør statskirkeordningen avvikles, og støtten til trossamfunn over statsbudsjettet avskaffes. Den enkelte får selv velge å støtte direkte, med sine egne penger, de organisasjoner man er enig med. Enten det gjelder støtte til frigjøringen av Tibet (en god sak!) eller støtte til diskriminering av homofile (en dårlig sak!).

Hvis du som leser dette er enig med meg, bør du ved stortingsvalget i 2009 stemme på partier som vil avskaffe statskirkeordningen, og partier som vil fjerne statsstøtten til religiøse organisasjoner.

Synes du derimot det er OK å plage homser? Da må du gi pengene dine til Frelsesarmeen.

Mine penger får de ihvertfall ikke!

PS.

Bent Johan Mosfjell skrev igår en kommentar om samme tema på Liberaleren. Anbefales! Du kan lese den her. Også VamPus har skrevet om samme tema, og den finner du her.

DS.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende