Igår var jeg på s. 3 i Aftenposten, i forbindelse med at Venstres nestleder Trine Skei Grande ble intervjuet søndag om avslag på livs- og helseforsikring (også omtalt i VG). Venstre har fremmet et forslag om å begrense forsikringsselskapenes innsyn i pasientjournaler.
Jeg har tidligere skrevet her på bloggen om mine erfaringer med å ha en kronisk sykdom (bekhterev), og avslag på søknader om helseforsikring. I 2003 oppsøkte jeg banken min (DNB NOR) for å få boliglån. Det fikk jeg ikke, men ble istedet anbefalt forsikring. Det var altså banken som solgte meg et produkt, ikke jeg som søkte.
Jeg fikk avslag, men anket – og fikk da innvilget forsikring.
Det var i 2000 jeg av en lege på Martina Hansens hospital fikk beskjed om at jeg hadde en reumatisk sykdom, men dem var det 600 av. Derfor satte hun meg på en lett medisinkur. Det hører med til historien at jeg hadde hatt symptomer siden 1997, og hadde vært host 3 leger (jeg kan navngi dem om nødvendig). Disse legene gav meg diagnoser som "vann i kneet" og en ukes sykemelding. Det var først da nr. 3 (eller var det 4?) henviste meg til spesialist at jeg fikk en viss peiling på hva det kunne være.
I april 2001 fikk jeg et kraftig utbrudd, og ble innlagt på Diakonhjemmet. Efter grundige prøver fikk jeg diagnosen. Jeg ble sykemeldt for 3 og 3 måneder av gangen. Dette fordi medisinene måtte få "sette seg" i kroppen, og jeg måtte begynne med å trene opp bevegelighet. Da hadde jeg i flere år hatt to fulle jobber, og jobbet hver eneste dag. Da jeg hadde vært sykemeldt i ett år fikk jeg beskjed om å gå over til attføring. Jeg sa at jeg heller ville ut i jobb – fordi jeg følte meg bra.
Siden har jeg jobbet i snart 5 år, uten å ha vært sykmeldt (hverken pga sykdommen eller annet). Efter å har vært i jobb i et år fikk jeg ovennevnte livs-/helseforsikring hos DNB NOR – efter først å ha anket et avslag.
Ifjor ønsket jeg å bytte til en gebyrfri bank, og havnet hos Skandiabanken. Jeg søkte om tilsvarende forsikring hos dem (før jeg flyttet over avtaler etc), men fikk kjapt avslag hos deres selskap Protector. En anke nyttet heller ikke.
Når du søker om slik forsikring må du komme med opplysninger om medisinbruk, kroniske sykdommer, innleggelser, sykefravær etc.
Min sykdom er ikke dødelig, jeg er i full jobb, og forholdsvis god form. Derfor synes jeg avslaget er vanskelig å forstå. Det burde ihvertfall begrunnes bedre enn et rent standard avslag.
Jeg er fullstendig klar over at man ikke trenger forsikring samme sted som man har bank. Men de avslagene jeg har fått (først DNB NOR, så 2 ganger hos Protector) forteller meg at det er en utfordring å skaffe seg slik forsikring.
Jeg er slett ikke imot at forsikringsselskaper foretar en risikovurdering. Ja, jeg mener faktisk at mer av vår helse burde være et personlig ansvar, knyttet til forsikringer. Det er ganske mange som har kroniske, ikke-dødelige sykdommer. Det burde være uproblematisk å gi disse en forsikring til noe høyere pris. At alle som har sykdommer (som de ikke kan lastes for) får avslag, skaper et helsemessig B-lag. Vi blir avhengige av Folketrygden, mot vår vilje.
Jeg har svært lav tillit til Folketrygden, og til staten generelt. Jeg ønsker å ta ansvar for min egen helse, og min egen og min families fremtid og trygghet. For forsikringsselskapene er jeg uinteressant. Forstå det den som vil.
I tillegg kommer personvern inn i bildet (du må være villig til å gi fra deg opplysninger om egen helse for i det hele tatt å komme i betraktning). Som nevnt innledningsvis har Venstre nå kommet med et forslag om å begrense forsikringsselskapenes innsikt i pasientjournaler. Bransjen er allerede ute og rasler med skremslene; det blir umulig å foreta risikovurdering – og langt færre vil få forsikring.
Istedet for å gå i skyttergravene burde forsikringsbransjen se fordomsfritt på egen virksomhet, og være noe mer fleksible.