er kanskje ikke karakteristikken dagens vinner av Nobels fredspris ville brukt om mange av sine diplomatiske oppdrag i fredens tjeneste. Partene kan ha hatt anstrengt eller direkte hatefullt forhold. Men troen på å møtes ansikt til ansikt, snakke og bli kjent – og aldri gi opp – har preget hans arbeid.
Martti Ahtisaari fikk prisen for tradisjonell fredsmegling, gjennom mange år. I Namibia, Indonesia, og Kosovo. For å nevne noen konflikter han har vært involvert i. Slik sett kan man si at Nobelkomiteen har gjort et valg som når det gjelder fred skal minne oss alle om det som preger vinneren; troen på at det umulige skal være mulig. Troen på at det nytter å bli kjent og snakke sammen. Være tålmodig. Aldri gi opp.
Komiteen har også bragt prisen tilbake i mer vante spor. De som jobber for fred på kjente og tradisjonelle måter skal anerkjennes. Tildelinger preget av mer uklare og svevende sammenhenger mellom fred, miljø og klodens fremtid har fått en pause.
Om tildelingen finner nåde for Fredrik S. Heffermehls øyne er mer usikkert. Ærespresidenten i Norges fredsråd har nettopp utgitt en bok med et kritisk lys på Nobelkomiteens tildelinger siden prisen ble opprettet. Han mener at mange av tildelingene har vært direkte i strid med Alfred Nobels testamente, der kriteriene for prisen fremgår.
Les mer om årets tildeling av Nobels fredspris her. (Der finner du også lenke til mitt innlegg i Aftenposten om fjorårets pris til Al Gore).