Med ferske inntrykk fra det resultatløse WTO-toppmøtet i Hong Kong, gitt meg av TV2s og NRKs nyhetssendinger, er det noe som slår meg; hvorfor skal vi vente på at en konsensusorganisasjon skal bevege verdenshandelen i liberal retning med ørsmå skritt – når vi kan ta større skritt alene?
WTOs streben efter en friere verdenshandel saboteres både utenfra og innenfra. Utenfra av rasende bønder som vil beholde sine privilegier – og av all verdens bakstrevere som "allierer" seg med beskyttede yrkesgrupper for å sloss for sin agenda. Innenfra av land som USA og organisasjoner som EU – der den politiske ledelsen sloss mot å åpne sine markeder for import og konkurranse, men for å åpne alle andres markeder for det samme.
Statlig styrt bistand til den 3.verden har vært Norges bidrag til å løfte mennesker ut av fattigdommen helt siden 1960-tallet. Uten effekt. Hundrevis av millioner av kroner har gått i lommene til diktatorer og korrupte byråkrater og småkonger i mottagerlandene. Afrika står på stedet hvil. I Asia derimot, har "de små tigrene" satset på markedsøkonomi – og blitt sterke utfordrere til tradisjonelle økonomiske stormakter i Europa. Noe av bistanden har vært gitt som lån – penger diktatorene har brukt til å styrke og sikre egen makt, ikke til å øke velstandsnivået i verden.
De politiske grupperingene som i Norge (og i andre vestlige land) har stått for den samme, feilslåtte, bistandspolitikken siden 1960-årene går nå i spissen for å presse vestlige lands regjeringer og internasjonale organisasjoner til å slette lånene til land i den 3.verden. Samtidig som de vil at den feilslåtte bistandspolitikken skal fortsette. Og motsetter seg tiltak som er de eneste som reelt sett kan bidra til forandring; liberalisering av verdenshandelen.
Disse grupperingene er som de tre apene; som ikke ser, ikke hører, og ikke sier noe – om at deres egen politiske linje overfor den 3.verdens fattige er mislykket.
Dessverre er grupperingene representert i rikt monn i den nåværende norske regjeringen. Noe som gir lite håp om å få gjennomført dét jeg mener Norge bør gjøre; gjennomføre en ensidig liberalisering av økonomien – slik at utviklingslandenes næringsliv får reell tilgang til det norske markedet. Om nødvendig inngå bilaterale avtaler med en rekke utviklingsland. Norge bør stille krav til kvaliteten på demokratiet i de landene vi inngår avtaler med. Og skal bistand gjennomføres i en eller annen form, må den gå til grunnleggende goder, som helse, utdannelse og demokrati. Bistand til utvikling av økonomien må basere seg på lokal ekspertise – ikke norsk og vestlig bedrevitenhet. Det finnes nok av eksempler, både fra Inda og Afrika, på at norsk bistand ikke har tatt hensyn til lokale næringsstrukturer og ekspertise.
Beskyttelse av norske bønder, og av norske arbeidstagere mot konkurranse på lønns- og arbeidsforhold bør snart være historie.
Det samme bør statlig stat-til-stat-bistand være.