Så enkelt skulle man tro spørsmålet om fred i Midt-Østen er, når man hører pro-aktivistene for hver sin part i Gaza-krigen. Bildet er visst sort-hvitt. Nyansene viskes ut.

Sånn var det på Tabloid på TV 2 forleden, og det fortsatte i NRKs debattprobram dagen efter. Mona Levin kalte tidligere H-statsminister Kåre Willoch for antisemitt og rasist fordi han mente at utnevnelsen av Rahm Emmanuel til statssjef for president Barack Obama kan føre til at USA ikke vil føre en mindre Israelvennlig politikk. Willohc påpekte at Emmanuel er jøde. Men har hans genetiske opphav og religiøse tilhørighet påvirkning på hans standpunkter? Willoch burde brukt begrepet "sionist" istedet. Noe han også innså.

Men for Mona Levin var et uheldig ordvalg nok til å stemple Willoch og hans meninger. Tror noen at Willoh er antisemitt? Jeg gjør det ihvertfall ikke. Han har i mange år vært en klar kritiker av Israels politikk overfor spesielt palestinerne. Forstander Anne Sender i det Mosaiske trossamfunn sier Willochs uttalelser om konflikten gir henne gåsehud.

Jeg hørte ikke Willoch på Tabloid, men så ham dagen efter hos Viggo Johansen i NRK. Jeg kan ikke forstå at hans uttalelser skulle være spesielt oppsiktsvekkende. Israel er den suverent overlegne part militært og teknologisk. Israel bruker denne overlegenheten rått og brutalt mot palestinerne. Israel okkuperer land som ikke tilhører dem. Hva er faktisk galt med disse utsagnene?

Når man bruker begreper som antisemitt er det for å kvele debatt. For å tvinge motstanderen til taushet. Jeg anser det som et feigt debattknep fra noen som ikke tåler at Israels politikk utsettes for kritikk.

Min gamle samfunnsfaglærer på Eidsvoll videregående skole kalte opprettelsen av staten Israel for FNs første arbeidsulykke. Israel fikk en trang fødsel, og har måttet kjempe for sin eksistens. Det var ikke akkurat et vennligsinnet nabolag. Men med årene må man lære seg å leve med hverandre.

Israels befolkning har rett til å leve i sikkerhet innenfor sine grenser. Men det finnes også grenser for hvordan Israel kan behandle sine naboer. Mitt inntrykk er at Israel oppfatter USA som sin eneste venn i verden, og ellers kun stoler på sin egen militære slagkraft. Du er heldig når du har en venn som kan bruke vetokortet i FNs sikkerhetsråd. Dermed kan Israel fortsette med sin asymmetriske krigføring mot naboer, og satse på at vetokortet brukes hver gang landet turer frem på sine hevntokter.

Kunne Israel brukt FNs sikkerhetsråd mot Hamas? kunne man tvunget frem en aktiv handling fra verdenssamfunnet mot Hamas? Det er ikke så godt å vite, fordi Israel fortsetter sin alenegang.

Da Hamas vant valget i de palestinske områdene i 2006 begikk verden den samme feilen som USA har hatt gående mot Cuba siden revolusjonen; man nektet å anerkjenne en motpart. Hamas skulle behandles som en paria.

Det palestinske folket er et av de få i den arabiske verden som kan velge sine ledere. De benyttet seg av denne retten i 2006. Jeg tror ikke palestinerne plutselig ble politiske ekstremister og derfor stemte Hamas til seier. PLO/Fatah hadde misbrukt makt i 10 år, beriket seg selv, men ikke klart å gjøre noe med levekårene for palestinere flest. Og heller ikke maktet å få verdenssamfunnet til å støtte palestinernes (rettferdige) sak. Slike ledere kvitter man seg med.

Verdenssamfunnet brød seg ikke om å analysere årsakene til valgresultatet. Istedet reagerte man med allergisk reaksjon. Man anerkjente palestinernes rett til å velge sine ledere, men ikke resultatet av valget. Dermed undergravet man muligheten for dialog.

Så kan det naturligvis innvendes at Hamas er en terroristorganisasjon, med mål om å utslette staten Israel, og som har innført sharialoverpå Gaza. Også PLO ble oppfattet som en terroristorganisasjon, før forbindelsene ble normalisert, og organisasjonen slo inn på forhandlinger fremfor kun væpnet kamp.

Jeg mener at væpnet kamp mot okkupasjon er legitimt, men ikke uansett form. Hamas sender raketter mot sivilbefolkningen, og skaper utrygghet. Man kan naturligvis ikke sette mål på hvem som føler seg mest utrygge. Men kan israelernes utrygghet sammenlignes med den vanlige palestinere føler i Gaza? Det er lov å tvile.

Noen sier Hamas bruker sivilbefolkningen som skjold. At våpen og annet utstyr gjemmes slik at sivile mål er uunngåelige. At Israels reaksjon skaper større hat mot Israel, ikke mot Hamas, burde kanskje få kritikerne til å tenke. Når Hamas bruker slik taktikk så skal man kanskje ikke hoppe i fellen med begge benene og hodet under armen. Men det er hva Israel gjør. Da må de også høste fruktene. Verden har forlengst fått "smarte bomber" Men det virker ikke som de politiske og militære lederne i Israel er så veldig smarte i sitt reaksjonsmønster.

Det sies at Hamas kun er frontkjempere for Iran og Syria. Mulig det. Men Winston Churchill var villig til å alliere seg med Djevelen for å bli kvitt Hitler. Verdenssamfunnet har gitt Hamas lite å velge mellom når ingen vil snakke med dem.

Jeg er for Israels rett til å eksistere, men ikke til å tyrannisere sine naboer.

Jeg er for palestinernes rett til å leve i fred innenfor sine egne grenser, og til å velge sine ledere. Og til å slippe å være okkupert.

Jeg er mot Israels kolonisering av Vestbredden med settlements. Det lappeteppet som Vestbredden er, gjør det vanlige dagliglivet for palestinerne til en prøvelse.

Det finnes ingen enkel løsning på konflikten. Det er et understatement. Israel har gjort det 1000 ganger vanskeligere å få til en løsning som var nærmest umulig fra før av.

Når krigen er over kan det telles ca 30 døde israelere, og over 1000 palestinere. Tallene sier alt om styrkeforholdet mellom partene.

Den enkleste kjensgjerningen (for meg) er dog: Et okkupert folk har rett til å sloss for sin frihet. Når Israel erkjenner sin rolle som okkupant, og tar konsekvensen av dette, er løsningen kanskje litt nærmere.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I 1882 vant det ennå ikke stiftede Venstre rent flertall ved stortingsvalget. Det gamle regimets menn var vanæret av sin unasjonale holdning og sin støtte til okkupasjonsmakten. Oppgjøret skulle begynne, i form av riksrettsak. Men Sverige hadde ikke tenkt å gi seg.

Flere av Venstres fremste ledere ble snikmyrdet, uten at det forelå bevis som knyttet svenskekongen eller hans ultrakonservative regjering til drapene. Men arrestasjonen av 1/3 av Venstres parlamentarikere skjedde helt åpenlyst. De ble flyttet til fengsler langt inne i Sverige. Dermed kunne ikke Venstres riflering gjøre seg noe håp om å befri dem. Stortingsmennene satt fengslet uten lov og dom, uten å få vite annet enn vage anklager. Blant de arresterte var Otto Blehr, Johan Castberg, Johannes Steen, og Lars Oftedal.

Med arrestasjonene mistet Venstre-regjeringen sitt flertall, og det gamle regimets menn kunne begynne å ta tilbake makten. Godt hjulpet av svenskekongen. De hadde egentlig mistet all sympati blant velgerne for sin arrogante opptreden, sine brutte valgløfter, og sin unasjonale holdning.

Velgerne hadde kastet det gamle regimets menn i valg, men valget ble ikke respektert. Velgerne ble desillusjonerte, og de mest desperate av dem bestemte seg for å danne motstandsgrupper som skulle drive geriljakrig mot svenskene – og mot norske medløpere. Slik tentes en brann på den skandinaviske halvøy, og den pågikk i flere tiår. Folk flest ville bare tilbake til normale tilstander, men det var umulig. Jorden kunne ikke dyrkes, alle båter ble enten stjålet eller beslaglagt, og både import og eksport var umulig. Et fattig folk ble fattigere, og mistet håpet. For svenskene ble Norge en byrde – men samtidig en prestisjesak. For geriljagruppene ble mangelen på suksess ingen grunn til eftertanke, men istedet til mer desperate handlinger.

Historien over er en fiksjon. Vi vet at det ikke gikk slik.

Slik gikk det: På grunn av Venstres store valgseier i 1882 ble Lagtinget (Stortingets "overhus") fylt med Venstremenn. Disse utgjorde sammen med Høyesterett den såkalte riksretten, som skulle dømme regjeringen Selmer. Med Venstre-flertall ble regjeringen dømt, parlamentarismen innført, og Johan Sverdrup kunne danne regjering 26.juni 1884. Han innførte enhetsskolen, juryordningen, og nedsatte en arbeiderkommisjon for å reformere reglene for arbeidslivet. 21 år efter ble unionen mellom Norge og Sverige oppløst på fredelig vis.

Inspirasjonen til denne alternative historien fikk jeg av en artikkel i Dagbladet idag, om at 39 parlamentarikere fra regjeringspartiet Hamas sitter fengslet av okkupasjonsmakten Israel. Som i tillegg har ødelagt både statsbyggende og sivil infrastruktur i de palestinske områdene. Gaza og Vestbredden er både en byrde og en prestisjesak for Israel. Når skal de skjønne at dette ikke er en farbar vei?

Både Israel, USA og flere andre mener at palestinerne valgte feil da de sparket ut PLO-regjeringen og innsatte Hamas isteden. Nå straffes palestinerne for feilvalget. Og sulter.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Iår er det 10 år siden den skjøre fredsprosessen mellom Israel og palestinerne gikk av sporet, fordi Benjamin Netanyahu ble valgt til statsminister med knapt flertall. Siden er det bare blitt verre.

Nylig ble en palestinsk familie med flere barn drept mens de var på landtur. Israelske myndigheter toet sine hender og fraba seg all skyld. Så sender palestinske ekstremister raketter inn i Israel, og kidnapper en soldat. En soldat. Israel svarer med å gå til militær invasjon av Gaza, som de nylig trakk seg ut av. Kraftstasjoner settes ut av spill slik at palestinerne ikke har strøm. Veier og broer raseres. Halve regjeringen og flere parlamentsmedlemmer "arresteres" i sine hjem (til tross for at Israel ikke har noen politimyndighet på Gaza). Snakk om å velge tilpasset respons!

Også tidligere har Israel valgt å rasere alle tilløp til infrastruktur for en palestinsk statsdannelse. For å være sikre på at ekstremismen skal få bedre vekstvilkår, og dermed ha en unnskyldning for å unngå alle tilløp til/forsøk på normalisering av forholdet mellom de to parter.

PLO brukte ekstreme virkemidler for å få verdens øyne opp for de uverdige forhold palestinerne levet under, i skyggen av den nye israelske staten. Efterhvert anerkjente PLO staten Israel, endret sine arbeidsmetoder og ble et statsbyggende parti.

Efter flere år med (mis-)bruk av folkevalgt makt, korrupsjon, og manglende evne til å bygge en stabil palestinsk stat, ble PLO-regjeringen kastet av palestinske velgere i det som må betegnes som Midøstens frieste valg blant muslimske og ikke-jødiske velgere.

Terrororganisasjonen Hamas havnet i situasjonen som førte til at PLO måtte endre sin linje; regjeringsmakt og ansvar for palestinernes videre kurs. Palestinske velgere stemte i et protestvalg; protest mot PLOs korrupte ledersjikt, og inkompetente styre. Hamas er en terrororganisasjon, javel. Men samtidig har organisasjonen drevet utstrakt sosialt hjelpearbeide blant vanlige palestinere. Slik har de bygget opp en maktbase før de fikk reell politisk makt.

Hamas har imidlertid nølt med å anerkjenne Israel, selv efter at regjeringen tiltrådte. Skuffelsen over PLOs politiske fiasko kombinert med berikelse av egne ledere er stor blant palestinerne. Hamas var muligens redd for at en for hurtig anerkjennelse av Israel ville bli belønnet med velgerflukt og større politisk misnøye blant palestinerne.

Hamas’ nølen har straffet seg. Den vestlige verden vil forholde seg til det palestinske folk på siden av den lovlige valgte regjeringen. Budskapet Vesten sender til palestinerne (og hele den muslimske verden) er; "det er fint at dere får velge ledere i frie valg, men dere får sørge for å velge dem vi kan samarbeide med." Styrker dette troen på at vestlige verdier og valgmetoder bør kunne implementeres også i andre verdensdeler uten det samme filosofiske og ideologiske grunnlaget? Neppe.

Vestens holdning til Hamas minner om FrPs holdning til PLO: Vi vil samarbeide med palestinernes virkelige og demokratiske ledere, og ikke en terrororganisasjon som PLO. Slik unnlater man å forholde seg til virkeligheten.

Konflikten mellom Israel og palestinerne kan ikke billedliggjøres med Bibelens David mot Goliat. Til det er Israel for sterke og palestinerne for svake.

Israel gir blaffen i FN-resolusjoner, finansieres av USA og av sterke pressgrupper som bruker Holocaust som unnskyldning for alt Israel foretar seg. Israel er en atommakt (med norsk hjelp!), og har dermed en militær fordel som snur opp ned på ulempen folketallet i Israel sammenlignet med folketallet i muslimske naboland har vært siden starten i 1948.

Et okkupert folk har rett til å forsvare seg. Slik en befolkning som av sine egne folkevalgte ledere vanstyres har rett til å avsette sine ledere med makt (om nødvendig); "We hold these Truths to be self-evident, that all Men are created equal, that they are endowed, by their Creator, with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty, and the Pursuit of Happiness.

That to secure these Rights, Governments are instituted among Men, deriving their just Powers from the Consent of the Governed, that whenever any Form of Government becomes destructive of these Ends, it is the Right of the People to alter or abolish it, and to institute new Government, laying its Foundation on such Principles, and organizing its Powers in such Form, as to them shall seem most likely to effect their Safety and Happiness."

For egen del har jeg fått nok. Å kidnappe halve regjeringen og rasere den eneste delen av palestinernes jord som ikke er under okkupasjon er fordi én soldat er kidnappet, er en overreaksjon det ikke finnes unnskyldning for.

Israel har mistet min siste rest av sympati.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En imponerende ansamling av hele 14 personer demonstrerte idag mot at Norge skal gi penger til Hamas-regjeringen.

Demonstrantene kunne ikke uttale seg om Israels brudd på folkeretten, for den kunne de ikke så mye om (!). De forsikret at de er for demokrati i Midt-Østen, men demonstrant Sindre Rudshaug mener ifølge VG-artikkelen at "palestinerne har valgt feil".

Demokrati i andre land er kjekt, det. Spesielt hvis man kan bestemme hvem befolkningen skal stemme på.

Utsagnet er vel typisk for mange forsvarere av Israels ugjerninger; de fremhever diktaturet mange arabere lever under – og kaller Israel for Midt-Østens eneste demokrati. Når palestinerne bruker stemmeretten sin, og bruker den til å kaste det korrupte PLO-styret, burde man applaudere begge deler. Hadde det ikke vært for at palestinerne i sitt protestvalg istedet stemte på det mange kaller en terroristorganisasjon; Hamas.

Hadde bare nordmenn fått bestemme hvem som skulle styre i alle andre land hadde det nok blitt fred i verden.

Sukk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende