Med svigerfamilie i Peru, og flere besøk i landet, er jeg naturligvis interessert i landets politiske fortid/nåtid/fremtid. Den som leser Liberalist? Javisst! vet at jeg har skrevet flere artikler om det politiske livet i Peru.
Snart er det 2.runde i presidentvalget, et valg som for borgerlig innstilte velgere står mellom pest og kolera. Mer konkret; mellom Alan Garcia (katastrofepresidenten fra 1985 – 90) og kuppmakeren Ollanta Humala (en venstrenasjonalistisk offiser).
Ikke alle vil være enige med meg i dette synspunktet. På Antropologibloggen reklameres det for et møte ikveld – om nettopp presidentvalget. Og om Perus fremtid.
Alfredo Biamont fra avisa Utrop kommer med en uttalelse det er verdt å se nærmere på: "- For 15 år siden var jeg bekymret for at Peru er på vei til å bli en totalitær stat. Nå er jeg ikke lenger bekymret."
Biamont var altså bekymret for at Peru var på vei mot diktaturet for 15 år siden. Jeg lurer litt på hva han peker på med sin tidsangivelse.
i 1990 rømte venstresidepopulisten Alan Garcia fra et land i kaos, ved slutten av hans første presidentperiode. Stikk i strid med trenden på slutten av 80-tallet forsøkte han å nasjonalisere næringer, og bygge en sterkere stat. Det endte med hyperinflasjon..
Den nyliberale forfatteren Mario Vargas Llosa ledet valgkampen, til tross for valgprogrammet med nyliberal "sjokkterapi". Ut av intet kom den mer vage Alberto Fujimori, og vant hele valget.
Perus politiske system var så komplisert at han i 1992 begikk et selvkupp, der kongressen ble avsatt. Han sørget for en ny grunnlov, og et slankere politisk beslutningssystem. I tillegg ble de 2 marxistiske geriljagruppene Lysende Sti og Den Revolusjonære bevegelsen Tupac Amaru (MRTA) knust. Økonomisk gikk det én vei; oppover. Fujimori trengte ikke å jukse seg til noe gjenvalg i 1995. Det vant han glatt, til tross for at motkandidaten var FNS tidligere generalsekretær Javier Peres de Cuellar.
At Fujimoris 2.periode druknet i korrupsjon, fengsling og forsvinninger av opposisjonelle, og at han forsøkte å jukse seg til en ukonstitusjonell 3.valgperiode er et trist faktum.
Jeg vil likevel spørre Biamont om han med uttalelsen "- For 15 år siden var jeg bekymret for at Peru er på vei til å bli en totalitær stat. Nå er jeg ikke lenger bekymret." tenker på Garcias kaotiske sluttid, Fujimoris seier i 1990 elle gjenvalg i 1995, eller selvkuppet i 1992.
Regner vi oss 15 år tilbake, havner vi i 1991. Da var Fujimori i sitt første år som president, og slet med et håpløst politisk system..
La oss også ta med den avtroppende presidenten, representanten for Perus største folkegruppe og økonomiutdannede Alejandro Toledo. Han har i hele sin periode slitt med at han ikke har flertall i kongressen, og både venstresiden (Garcia) og høyresiden (Flores Nano) gjør sitt beste for å sabotere hans muligheter til å få flertall for sin politikk.
Til tross for alle Toledos vanskeligheter, er det økonomisk vekst i Peru. Det er bare å se på de sist offentliggjorte tallene. Toledos viktigste eftermæle blir kanskje at han berget demokratiet i Peru. Ihvertfall frem til 2006 (efter Fujimoris forsøk på å jukse i 2000-valget).
Om det blir venstrepopulisten Garcia (med sitt katastrofale rulleblad) eller kuppmakeren Ollanta Humala (med en politikk som minner om militærdiktaturets dager i Peru som vinner 2.runde av årets presidentvalg, kan det for alvor spøke både for den økonomiske fremgangen – og for demokratiet i Peru.
(Artikkelen er korrigert. Det er Alfredo Biamont fra avisa Utrop som kom med den siterte uttalelsen, ikke sosialantropologen Stensrud).