"Fremskrittspartiet har gjennom sin 20-årige historie gjennomgått en naturlig utvikling, utfra de forutsetninger partiet hadde ved dannelsen i 1973.
Partiet oppsto som en spontan protest mot økende skattetrykk og politikermakt, og redusert individuell frihet. Etter en tid utviklet partiet en gjennomarbeidet systemkritikk av den norske sosialdemokratiske samfunnsorden.
Gjennom vedtakene av stortingsvalgprogrmamene i 1989 og 1993 og lokalpolitisk prinsipprogram i 1991, gjennom strategivedtakene på landsmøtene i 1989 og 1990, og gjennom endringene av vedtekter i 1990 og 1992 formet Fremskrittspartiet programmer, vedtekter og strategier for å fremstå som et parti med klare alternative politiske løsninger, og villighet til å påta seg politisk makt for å gjennomføre sine løsninger.
Undertegnede har i sitt virke som fylkestingsrepresentant siden 1988 og nestformann/formann i Akershus FrP siden 1991 (1992) fulgt opp denne strategien. For meg har enkelte forhold vært ganske opplagte:
1) Et nytt protestparti forblir ikke nytt særlig lenge
2) Et parti som utvikler en gjennomarbeidet systemkritikk vil bli avkrevet konkrete og klare alternative løsninger
3) Et parti med politiske løsninger må legge opp en annen strategi enn et parti som kun protesterer mot det sittende styre
Begrepene "forutsigbarhet", "troverdighet" og "tillit" har for meg vært nøkkelbegreper i den vedtatte strategi for markedsføring av politiske løsninger og vilje til ansvar for å styre samfunnet.
Forutsigbarhet. FrP må fremstå som forutsigbart i folkevalgte organer, i forhold til den politikk partiet har gått til valg på. Velgerne er lei av politikere som kommer med store løfter, og som bryter disse etter valg. Min erfaring med andre partier i praktisk politikk er at disse fremstår med en annen politisk profil enn den som kommer til uttrykk i den praktiske politikken.
Troverdighet. Konsekvent forutsigbar opptreden i folkevalgte organer vil gi FrP en troverdighet som andre partier mister etterhvert som velgerne avslører at de fører enn annen praktisk politikk enn den som markedsføres.
Troverdighet handler også om at de politiske løsningsmodeller FrP markedsfører og fremmer forslag om i politiske organer, må fremstå som troverdig. Da holder det ikke at løsningene henger sammen logisk og ideologisk. Praktiske eksempler må hentes frem for å gi løsningene mer enn teoretisk troverdighet. Den virksomhet Fremskrittspartiets Utredningsinstitutt (FUI) bedrev på dtte området, var til stor hjelp for folkevalgte representanter for FrP.
Tillit. Gjennom forutsigbarhet og troverdighet vil FrP på sikt oppnå tillit hos velgerne, og dermed oppnå direkte innflydelse og makt i de styrende organer i landet. Tillit er grunnleggende, og ikke noe overfladisk. Det vil ta tid å opparbeide den nødvendige tillit som skal til for å oppnå tilstrekkelig velgermessig tyngde til å få direkte innflydelse på styringen av kommuner, fylkeskommuner og landet som helhet.
Den strategien om å markedsføre løsninger som FrP la i 1989/90 var et fundamentalt brudd med partiets tidligere rolle, men en naturlig konsekvens av den oppslutning partiet oppnådde ved valgene i 1987 og 1989. En slik strategi er langt mer krevende enn å markedsføre en gjennomarbeidet systemkritikk. Da partiets ledelse etter valget i 1991 konkluderte med at strategien hadde vært feilslått, var dette en meget forhastet konklusjon.
Gjennom resolusjonen "En fremtid med rot i fortiden" er den løsningsorienterte strategien forkastet. En strategi baset på forutsigbarhet og troverdighet – og med dét klare mål å på sikt oppnå tillit til å styre samfunnet, er gjennom nenvte resolusjon forkastet til fordel for en "stategi" som går ut på å komme med mer eller mindre tilfeldige utspill i media med dét ene mål å til enhver tid oppnå høyest mulig oppslutning på galluper (og håpe at dette faller sammen med en valgdato). En slik strategi vil aldri kunne fremstå med noen som helst form for troverdighet.
Partiformannen hevdet i sine innlegg på Landsmøtet og overfor media etter landsmøtet at "mindretallet" var de utålmodige. Den strategien FrP la i 1989/90 om å søke makt basert på tillit til FrPs løsninger og kandidater, er en strategi som krever lansiktig tenkning, og tålmodig arbeide i folkevalgte organer og i partiorganisasjonen. Den og de som i denne sammenheng vel har demonstrert den største utålmodighet er partiformannen og hans likesinnede i stortingsgruppen og Sentralstyret, som allerede etter ett valg (1991) valgte å forlate strategien.
Min konklusjon er at en slik strategi som partiet nå har valgt, reduserer politikk til en ensidig jakt på popularitet basert på enkeltsaker uten annen indre sammenheng enn at de er ment å være "populære". Et slikt utgangspunkt for politikk er meg helt fremmed, og dermed uaktuelt å stå som eksponent for."
Fortsettelse følger..