Høybråten er misjonsmannen fra Nesodden som måtte eksporteres til Rogaland for at hans mer liberale forgjenger Valgerd Svarstad Haugland skulle få beholde mandatet i Akershus. Vi vet hvordan det gikk; mørkemannen kom til sine egne – Valgerd tapte mandatet og KrF regjeringsmakten. Nå skal KrF ”back to basics”.

Høybråten fortalte landsstyremøtet om en annonse RV rykket inn de siste dagene før valget (og som jeg selv så); Bilde av Bondevik og Høybråten ledsaget av overskriften ”En prest og en plage”. Nå er presten borte, plagen er igjen – men uten makt. Jeg gråter ikke. Den liberale høyresiden har ingen grunn til å gråte over å ikke måtte være avhengig av et KrF som finner tilbake til sine pietistiske røtter.

Desavuerer Bondevik II-regjeringen
Høybråten måtte ta selvkritikk for valgresultatet – og gjorde det ved å desavuere politikken KrF har vært medansvarlig for i 4 år. En regjering KrF der KrF trosset seg til å få posten som statsminister, og dermed gikk KrF og V glipp av flertallet i regjeringen. Det har sikkert hatt sitt å si for politikken, selv om det forelå en felles plattform fra Sem-forhandlingene. Og det var på Sem Høybråten mente KrF hadde vært for eftergivende.

KrF vil beholde dine penger
Helt konkret mente Høybråten at skattepolitikken ble for dominerende, at regjeringen ble et ytterpunkt i skolepolitikken, at det var en tabbe ikke å sloss for mer penger til kommunene, og han harselerte med anbud og valgfrihet i eldreomsorgen. Hvor mye er det da igjen av sakene og standpunktene som preget Bondevik II-regjeringen? Ikke mye.

KrF er et parti som aldri har hatt en sammenhengende økonomisk politikk. Det handler ikke om å skape (materielle verdier), men å fordele de verdiene andre har skapt. Det er KrF meget gode til. De deler gjerne ut andres penger til formål de selv mener er prisverdige. Der er det liten forskjell på KrF og sosialistene. Det er formålene KrF skiller seg (litt) ut ved.

Uten økonomisk politikk er det ikke rart KrF synes skattepolitikken fikk for stor plass; å la deg og meg få beholde mer av egne penger – og at du og jeg dermed i større grad kunne foreta egne valg, er ikke KrFs primære standpunkt. Det kommer vel knapt med på listen over prioriterte saker overhodet. At folk ved å beholde egne penger og gjøre egne prioriteringer også skaper vekst og velstand – og skatteinntekter som KrF og desslike kan dele ut i hytt og vær, er fjernt fra KrFs verden.

For KrF er både privat forbruk og egne valg (så lenge det ikke handler om religion) ikke noe positivt. Tvert imot. La oss ikke glemme at Kjell Magne Bondevik på begynnelsen av 1980-tallet ville skyte ned satellittene som gav folk flere TV-kanaler å velge mellom.

KrF for koseskole uten krav
Høybråten kritiserer skolepolitikken til Kristin Clemet med at ”skolen har en sosial funksjon i tillegg til kunnskapsfunksjonen”. Han har tydeligvis glemt at det er det sosiale som altfor lenge ensidig har fått dominere skolepolitikken i Norge. Der ikke rart at Norge faller på internasjonale rankinger, og at næringslivet vil starte egne skoler fordi elevene som kommer fra yrkesfag i den offentlige skolen er ubrukelige. Det er ofte stilt spørsmål ved hva Norge skal leve av når oljealderen er slutt, og sagt at vi må bruke gullalderen (som er nå) til å satse på kunnskap, kompetanseoppbygging og gründervirksomhet. Får Høybråten og KrF bestemme hva Norge skal leve av i fremtiden er svaret klart: Vi skal være snille med hverandre og strikke sokker til barn i Afrika.

KrF – del av det kommunale sutrekoret
Kommuneøkonomien er et kapittel for seg. Norske kommuner har aldri hatt mer penger å bruke, enn de 4 siste årene. Men KrF, som SP, er et ”ordførerparti” med mange lokale folkevalgte. Ved kommune- og fylkestingsvalget i 1999 gjorde KrF et knallsterkt valg. Halvveis inn i Bondevik II tapte mange av de lokale koryfeene sine posisjoner. Siden har KrF vært en del av det lokalpolitiske hylekoret mot Bondevik-regjeringens politikk, der H-leder Erna Solberg var ansvarlig statsråd for kommuneøkonomien. Symbolet er tidligere KrF-ordfører Roy Waage, som nå er leder i Kystpartiet – et misnøyeparti for Nord-Norge. Nå klarte Kystpartiet å konkurrere i elendighetsbeskrivelse med SV og SP, men ikke i å ta mandater på denne sutringen.

Kommunepolitikerne klarer aldri å manne seg opp til å forlange en klar arbeidsdeling mellom stat og kommuner om oppgaver og finansiering. Staten deler ut penger, men bestemmer også oppgaver. Kommunepolitikerne skal prioritere. Det er de elendige til – og da passer det fint å skylde på staten og rikspolitikerne. For systemet innbyr til det. Det finnes løsninger både for å gjøre lokalpolitikerne mer ansvarlige – når de samtidig får mer frihet. Det finnes også løsninger som kan synliggjøre hva distriktspolitikken koster Norge. Det er symptomatisk at KrF ensidig velger å fokuser e på mer penger til kommunene – ikke på selve systemets utilstrekkelighet og de lokale folkevalgtes prioriteringsvegring.

At KrF synes valgfrihet ikke er viktig, har jeg redegjort for ovenfor. Dette reflekteres også i synet på anbud og valgfrihet. KrF vil aldri gå i bresjen for valgfrihet (for annet enn kristne skoler). Valgfrihet fratar tilsynelatende politikerne privilegiet med å styre over andre. KrF, som sosialistene, forstår ikke makten som ligger i å lage kravspesifikasjoner til anbudene som skal utlyses. KrF kan politisk styring og tvang, men er dårlige på valgfrihet og konkurranse. Pussig i grunnen, siden KrFs spesialfelt – religionen – er fylt opp av både store og generelle men også små og sære tilbud for enhver smak..

KrFs nøkkelrolle forbi?
KrF har alltid hatt en nøkkelrolle på borgerlig side, siden partiet har sosialistenes hang til å bruke penger og bestemme over folk, men samtidig avskyr sosialistenes syn på familien og religionene. Nå er Ap mer for statskirken enn KrF, mens liberale verdier er på full fremmarsj blant borgerlige velgere og folkevalgte (Bondevik hadde en homofil som finansminister i sin 2.regjering, og en alenemor som oljeminister i sin 1.).

Hvis signalene Dagfinn Høybråten gav i sin tale til landsstyret viser hvilken vei KrF har tenkt å gå i denne stortingsperioden, bør de borgerlige glemme å ha KrF på laget jo før jo heller.

Liberale velgere på høyresiden vil ikke gråte over å slippe nok en formynder på laget, dem er det mange nok av igjen som det er.

Presten er borte, la oss slippe plagen også!