Idag er det 12 år siden et knapt flertall sa nei til norsk medlemskap i EU. Sist gikk det 22 år før neste avstemning. Vil det fortsatt gå 10 år før Norge neste gang stemmer over medlemskap. Vil det isåfall være noen andre igjen utenfor?

For å presisere; vil det være andre land i Europa som i 2016 fortsatt ikke er med i EU, bortsett fra Norge? Ihvertfall Russland. Men andre?

Kartet som viser EUs utbredelse idag, viser også hvilken utvikling det har vært på disse 12 årene. Det er flere utvidelser på gang. I 2007 blir Romania og Bulgaria sannsynligvis medlemmer. Tyrkias forhandlinger står i stampe. I Vest-Europa er det Island, Norge og Sveits som ikke er med. Samt landene i det gamle Jugoslavia (minus Slovenia), og de slaviske landene Hvite-Russland, Ukraina og Moldova. I 2004 kom den hittil største utvidelsen, med 10 land. I forrige runde (1995), da Norge lot være, var det 3 land som ble med (Sverige, Finland, Østerrike).

I 1994 jobbet jeg i Europabevegelsen fra januar til november. Dagen efter folkeavstemningen var det slutt. Dermed opplevet jeg to nederlag det året; splittelsen i FrP, og at nei-siden vant slaget om EU.

Mine tre argumenter dengang, var at EU er den største politiske motoren i Europa, og der bør Norge delta. Det er nødvendig med et europeisk samarbeide for sikkerhet og fred, og det er nødvendig med overnasjonale forpliktende løsninger  på miljøområdet.

Jeg deltok i et par skoledebatter for ja-siden, og argumenterte som om jeg var en sosialist med ønske om å styre kapitalen. Jeg syntes det var et langt mer troverdig ja-standpunkt enn jeg kunne fremført som liberalist. Men min partitilhørighet ble brukt mot meg, i en debatt i Asker eller Bærum. Der møtte jeg Geir Moen (idag TV2-reporter), som var fra AUF.

Europabevegelsen og ikke minst Europeisk Ungdom var fullt av sosialdemokrater som hadde skjønt et viktig poeng; overnasjonal styring erstatter og supplerer nasjonal styring. Disse to bevegelsene var også fulle av Høyre-folk som ikke hadde noen mening om EUs utvikling.

For EU utvikler seg samtidig i 2 retninger; utvidelse – og dypere integrasjon. Det siste kalles gjerne føderalisme.

Før 1992 var jeg motstander av norsk medlemskap, basert på liberalistiske argumenter. Det er noe merkelig over norsk EU-debatt. Her er de Høyre-siden for, og sosialistene mot. I mange europeiske land er det helt motsatt. Som SV’eren Stein Ørnhøi sa det: "Hvis jeg hadde vært spansk sosialist hadde jeg vært for."

I samme periode som jeg var formann i Akershus FrP, med i partiets landsstyre og stortingsgruppe (1992 – 94), var jeg for norsk EU-medlemskap. Men ikke for unionen. Jeg var for et overnasjonalt samarbeid på begrensede områder, for å skape frie markeder (de 4 friheter), for miljø og sikkerhet. Men jeg er ingen føderalist. Jeg diskuterte mye med sosialdemokratene i Europabevegelsen og Europeisk Ungdom; hvilken retning EU burde ta. Norsk medlemskap ville i mange sammenhenger bety å sende norske sosialdemokrater til EUs organer. Er dette noe lurt, hvis man ønsker et mer liberalistisk Europa? Nei, naturligvis ikke.

Mange av mine liberalistiske meningsfeller i FrP ønsket å gjøre FrP til et ja-parti. Det hadde utvilsomt vært best om partiet holdt seg på nei-siden, med utgangspunkt i de riktige (liberalistiske) standpunktene. Dessverre fikk efterhvert nasjonalismen og fremmedfrykten overtaket.

Da Carl I. Hagen lanserte sitt "ja til EF – nei til union" i januar 1993, var jeg helt enig. Det var en oppsummering av mitt eget standpunkt, og min oppfatning av hva FrP som liberalistisk parti burde mene. Det fantes også merkelige EU-tilhengere i FrP. Som Fridtjof Frank Gundersen. Vi satt i programkomiteen for stortingsvalgprogrammet sammen. Og han hadde vært den naturlige innleder på landsmøtets diskusjonsgruppe om utenriks- og forsvarskapittelet i utkastet til nytt program. Men han nektet. Derfor ble det meg som måtte innlede om temaet, med både Carl I. Hagen, Pål Atle Skjervengen, Jan Arild Snoen og flere av de andre mest fremtredende tillitsvalgte og folkevalgte tilstede. Jeg mener at jeg kom fra oppgaven med skinnet i behold.

Dengang i 1994 stemte jeg ja. Idag er jeg nærmest nei.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg spår at statskirkeordningen overlever det nåværende Stortinget. Ap og SP vil beholde statskirken, SV vil ha "bredt kompromiss", og FrP folkeavstemning. Med så prinsippløse politikere vil statskirken bestå.

Les mer her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Idag er det 100 år siden folkeavstemningen om Norge skulle være republikk eller monarki. Får vi snart en ny sjanse til å avgjøre statsformen?

12. og 13.november 1905 stemte norske menn (almen stemmerett ble innført for menn i 1898) over spørsmålet om Norges statsform. Skulle Norge være republikk eller monarki?

Ville folket føye sine politiske ledere, som 07.juni oppløste unionen med Sverige og avsatte kong Oscar II, eller ville folket skape seg en fremtid efter sin egen skikk?

Det var nokså opplagt at det ville gå som det gjorde. For å sukre den bitre pillen overfor Oscar II hadde regjeringen tilbudt tronen till en prins av den svenske kongeslekten, Bernadotte-familen. I hemmelighet hadde det også gått ut følere til den gamle kolonimakten Danmark og stormakten Storbritannia (Norge var vestvendt dengang som nå) – men Danmarks konge kunne ikke på vegne av sin sønn takke ja til en trone som offisielt ikke var ledig! Nordmennene fikk forhandle med svenskene først.

07.juni-vedtaket var en opprørshandling og en uavhengighetserklæring i et. Som grunnloven var det i 1814. Nå forhandlet de to unionsrikenes regjeringer i Karlstad om en fredelig oppløsing av unionen – noe de tilslutt også klarte. Unionen ble oppløst, kong Oscar II takket nei til tronen på vegne av sine sønner, og Danmark kunne takke ja.

Samtidig hadde tidens ledende politikere, Venstre-mennene som styrte både Stortinget og regjeringen, lagt bånd på sitt prinsipale syn på statsformen; de måtte skrinlegge drømmen om at Norge skulle bli republikk..

Var det Danmarks prins Carl, eller republikanerne i Norge som krevet folkeavstemning om statsformen? Aftenposten hevdet i en artikkel igår at den vanlige fremstillingen om at det var den senere kong Haakon VII som fremsatte dette som ultimatum for å ta imot tronen, er feil.

Uansett, det endte med 21% for republikk, og 74% for monarki. Aftenposten har hatt en gjennomgang av hvem som var republikanere i 1905.

Ny avstemning?
Det ville kanskje ødelegge idyllen ved 100-årsjubileet for unionsoppløsningen og den nye kongefamilien å kreve avsteming om statsformen nå, men burde ikke vi nålevende snart få si vår mening? Skal stemmene til 259 563 nordmenn som levet i 1905 være siste ord i spørsmålet om vår statsform – for all fremtid?

Selv i EU-saken ble det et vanlig argument for ny folkeavstemning at så mange nye velgere var kommet til siden 1972. Og nei-flertallet minket.. Hvorda ville det da blitt med en folkeavstemning om republikk eller monarki nå – når ingen av 1905-velgerne lever..

Blir en skandale slutten?
Et problem er naturligvis de irrasjonelle argumentene for monarki; kongefamilien er så hyggelige og flinke, og skandalene små – spesielt sammenlignet med andre land. Når det norske kongehuset overlever Mette-Marit, er det da noe i det hele tatt som kan rokke monarkiet?

Professor Trond Nordby, Norges mest kjente republikaner (det er ikke meg, nei, ikke ennå!) tror at en skandale vil bli slutten, ifølge Nettavisen.  

At det finnes både gode og dårlige konger – og presidenter, affiserer tydeligvis ikke romantikerne og blåblod-dyrkerne, ukebladenes primærmålgruppe. Ukebladene (og avisene!) bidrar til at kongehuset kan opprettholde sin posisjon, ved å dyrke romantiske forestillinger om kongehusene, og ved å bedrive ren dilldall-journalistikk uten en eneste prinsipiell motforestilling. De "vanlige" medlemmene av kongehuset dyrkes også for sin evne til både å tilpasse seg og finne sin egen stil (!). Den eneste hjelpen vi republikanere kan vente av ukeblader og aviser, er hvis kongefamiliens medlemmer blir vandrende skandaler. Men jeg er slett ikke sikker på om det er den hjelpen jeg vil ha.

Få partier for republikk
Av partiene på Stortinget er det bare SV som er for republikk. Og deres holdning er bare lattervekkende; de vil ha kong Harald (eller Haakon) som president på livstid! Det er vel omtrent som i Cuba og Nord-Korea.. Hvis det ble løsningen, ville jeg heller valgt Mette-Marit..

Det er langt flere av partienes ungdomsorganisasjoner som makter å tenke prinsipielt, og støtter tanken om republikk.

Jeg husker da jeg til landsmøtet Fremskrittspartiets Ungdom i 1990 fremmet et svært moderat forslag om republikk; innføres når alle dagens arvinger til tronen har levet sine liv til ende. Dessverre viste det seg at også Haakon er fruktbar.. Forslaget fikk 15 – 20 av 120 stemmer. Forslaget ble ikke markedsført, men en avtroppende nestformann valgte å hive sin tyngde inn bak forslaget. På neste landsmøte, i 1992, fikk forslaget over 30% av stemmene. I 1994 (det siste landsmøtet) ble det omtrent dødt løp – men da var det om å gjøre å unngå vedtak som kunne provosere FrP til å bruke Stalinparagrafen til å overprøve vedtak de ikke likte).

Folket må overbevises – med argumenter!
Partiene er feige – og ser kun på stemningen i folket. De siste årene har de irrasjonelle følelsene for monarkiet blitt gjødslet med, forlovelser, bryllup, barnefødsler og -dåp i rikt monn. Det er de eldre som er blitt mest provosert over kongebarnenes valg av livsledsagere. Samtidig er det denne gruppen som lettest blir rørt av familiebegivenhetene.

Undersøkelser viser at de yngre er mest likegyldige til monarkiet. Ikke så rart, for Haakon og Märtha er ikke lenger rebeller ved tronen, samboerskap og avantgardistisk livsstil er blitt byttet ut med ekteskap og barn som attpåtil er døpt. Ingen liberale holdninger der i gården, om at barnene selv skal få velge om og hvilken tro når de kommer til aktuell alder..

I et Norge der egalitet (likhet) blir fremhevet som det viktigste særtrekk ved land og folk (sukk!) burde det da gå an å få gehør for at monarki er naturstridig?

Mine grunner
til å være for republikk er prinsipielle:

Et samfunn kan ikke sies å være fullt ut demokratisk så lenge det finnes embeder og posisjoner som kan arves. Når det er viktigere hvem foreldrene dine er enn hvilken kompetanse og personlighet du har, er noe riv ruskende galt.

Mennesket har medfødte rettigheter, til liv, personlig frihet, og til søken efter individuell lykke.

Arvelig monarki er i strid med de medfødte rettighetene, og et overgrep både for kongens undersåtter så vel som kongen og hans familie (evt. dronningen og henens familie).

Statsmakten er opprettet for å beskytte de medfødte rettighetene mot overgrep. Et monarki er i seg selv et overgrep mot rettighetene. Noen må jo forvalte denne staten. For at embeder og posisjoner ikke skal kunne misbrukes, velger borgerne sine representanter – med begrensede fullmakter og for en begrenset periode. Da er det naturlig at også statsmaktens øverste posisjon er åpent for alle borgere – i valg.

En dag for sorg – eller startsignal for ny kamp?
Dette er altså dagen nordmenn som levet for 100 år siden bestemte vår statsform. 100 år er lenge nok – la oss få en ny folkeavstemning om monarki eller republikk!

Og mitt kamprop er klart: Leve republikken!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende