46.000 mennesker har vært med på European Social Survey (ESS), og sagt sitt om sitt forhold til fordelingen av goder og plikter i samfunnet. På spørsmål om «hvor interessert er du i politikk?» sier hele 50,8 prosent av de norske deltakerne at de er «lite eller ikke interessert i det hele tatt».
Er dette virkelig sant? Valgdeltagelsen i Norge er ikke spesielt dårlig. Det flommer over av debattforum på nettet. Stadig flere blogger – også om diverse temaer som har med politikk å gjøre. Riktignok sliter partiene med fallende medlemstall – men det kan ha sammenheng med at lojaliteten blant velgerne er mindre idag enn tidligere. Velgerne vandrer mellom partier fra valg til valg, og stemmer ikke nødvendigvis det samme lokalt som sentralt.
Hører man på all frustrasjon blant folk over helsetilbud, skattenivå, veistandard, bompenger, rimer det dårlig med hva de norske deltagerne i undersøkelsen har svart; at de ikke er spesielt opptatt av politikk.
Men: Spiller det noen stor rolle om regjeringer og stortingsflertall skifter? Politiske feinschmeckere (som meg selv) vil hevde at det helt opplagt er forskjell på Samarbeidsregjeringen til Bondevik og Samrøreregjeringen til Jens; fjerning av skattefordel for privat pensjonssparing, sanering av det private skoletilbudet, økede skatter, ingen konkurranseutsetting av offentlige tjenester osv osv er eksempler på dette. Dog; jeg er over gjennomsnitt interessert i politikk, i prosessene og merkevarebyggingen. Mer om det siden.
Spørsmålet er om folk flest ser noen forskjell. Gjør de ikke dét kan følelsen av at det nytter å stemme ved valg, bli borte. Velgerkorpset blir fremmedgjort. Da er politisk passivitet ikke langt unna.
I direkte sammenheng med argumentet om små forskjeller i norsk politikk, er spørsmålet om valgløfter holdes eller ikke. Hørte man Jens og damene i fjorårets valgkamp, var ihvertfall ikke det røde paradiset langt unna realisering. Resultatet? Valgløftene er brutt for lengst, og regjeringen fremstår som årsmøtet i et middels borettslag; intriger, krangel, furting og plassering av skyld hos alle andre enn seg selv. Lover man gull og grønne skoger – og attpåtil oppnår det oppskrytte flertallet - skal man være mer enn god på bortfoklaringer for å skylde på annet enn egen inkompetanse for at gullet og de grønne skogene er forsvunnet som dugg for solen.
Det er ihvertfall ett sted det knapt spiller noen rolle om du stemmer eller ikke; i lokalpolitikken. For det er Stortinget som bestemmer hvilke oppgaver kommunene skal ha, hvor mye penger de skal få, hvor stor detaljstyringen skal være, og om stor opparbeidet gjeld skal slettes (ref. Anders Aunes kamp for Finnmarkskommuner nedsyltet i gjeld han selv hadde godkjent). Norge er en sentralistisk stat, og da hjelper festtaler om lokalt selvstyre fint lite.
Det kan naturligvis også være slik at folk flest er så tilfredse med tilværelsen at det ikke spiller noen rolle for dem hvem som styrer og hva de finner på. Det er en stor motsetning mellom en slik forklaring og all klagingen i Norge. Derfor tror jeg ikke på akkurat dette som forklaringsmodell på resultatet fra undersøkelse.
Jeg har deltatt i og selv ledet en rekke programprosesser, både lokalt og sentralt; jeg skrev utkastet til FrPs fylkestingsgprogram foran 1991-valget, satt i den sentrale programkomiteen til FrP foran 1993-valget, skrev FRIdemokratenes fylkesprogram i Akershus foran valget i 1995, og ledet programarbeidet i Akershus Venstre foran valgene i 1999 og 2003. I programkomiteen 1992/93 som ble ledet av Tor Mikkel Wara forsøkte jeg å få konkretisert hvilke støtteordninger for innvandrere FrP ville ha bort. Da kunne FrP effektivt møte de andre partiene med et konkret program. Men Wara ville ikke røre teksten – for den var et skjørt kompromiss fra programarbeidet fire år tidligere. Jeg måtte gi opp. Resultatet ble at Carl I. Hagen kom inn med et eget, svært detaljert forslag til kapittel om innvandring og integrering, helt på tampen av selve prosessen.
Gjennom medlemskap i partier og deltagelse i prosesser (som utforming av program og nominasjon av kandidater til valgene) kan hvem som helst skape politikk.
Ønsker du ikke å være medlem, kan du kanskje delta likevel. Da jeg ledet programkomiteen i Akershus Venstre 2002/03 inviterte vi organisasjoner utenfor partiet til å komme med innspill da det første utkastet var ferdig. Bare lærernes fagforening svarte.
En av mine kjepphester er at kommunene kan skape større engasjement om alle får en egen kommunal epostadresse, dit de kan få tilsendt informasjon fra kommunen. For eksempel om kommuneplaner, reguleringsplaner etc. Samtlige innbyggere bør være automatisk høringsinstans når slike saker skal behandles. Og det bør benyttes flere folkeavstemninger – gjerne arrangert på nett.
Visste du forresten at om du ikke er medlem av et parti kan du bli ført opp på valglisten til hvilket som helst parti – og du slipper ikke unna. Kun hvis du er over 60 år, eller har sittet i kommunestyret eller fylkestinget forrige periode. Kanskje lurt å vurdere å bli medlem av et parti likevel?
I konklusjon: At nordmenn ikke er opptatt av politikk eller politiske spørsmål har jeg vanskelig for å tro. At få gidder å engasjere seg, er en helt annen sak. Men det finnes måter å øke interessen på. Men det krever radikale grep, som jeg tviler på at partiene vil gjøre. For hvis velgerne selv avgjør sakene, hva skal vi da med representanter?