Den danske forfatteren Rasmus Dahlberg var bare 6 år i 1983, men har siden 4.klasse hatt lyst til å fortelle historien om året han mener er det egentlige bunnpunktet under Den kalde krigen. Ikke 1962, med Cubakrisen. Men 1983. Hvorfor det?
Hva var det som skjedde i 1983 som kunne gjøre året verre for verden enn 1962 – da verden var på randen av atomkrig på grunn av sovjetrussiske atomvåpen utplassert på Cuba?
1983 var året en aldrende og syk KGB-sjef Jurij Andropov styrte Sovjetunionen. Ronald Reagan omtalte Sovjetunionen som ondskapens imperium. NATOs dobbeltvedtak (om utplassering av 572 atomvåpen av mellomdistansetypen i Vest-Europa) skulle iverksettes. President Ronald Reagan lanserte sin idé om et anti-atomvåpenforsvar, SDI – eller ”stjernekrigsprogrammet” som det snart ble omdøpt til. 241 amerikanske soldater ble drept i et angrep i Libanons hovedstad Beirut. Den Vest-indiske staten Grenada ble invadert av USA og en marxistisk regjering ble styrtet. Flight KAL 007 fra Alaska til Syd-Korea ble skutt ned av et sovjetisk jagerfly over Sakhalin-halvøyen, og 269 døde (passasjerer og flybesetning). Nobels fredspris for dette året ble tildelt den opposisjonelle fagforeningslederen Lech Walesa fra Polen. Anti-atomvåpenfilmen The Day After hadde premiere. Amerikanske fly ble skutt ned over Libanon. Alle nedrustningsforhandlinger mellom USA og Sovjetunionen strandet. Datafeil i sovjetiske varslingsanlegg fikk alarmen til å gå for det som så ut som et atomangrep. En av NATOs vanlige papirøvelser (Arble Archer 83) ble tonet ned, da den (senere omstridte) sovjetiske avhopperen Oleg Gordievskij gav vestlige efterretningstjenester informasjon om paranoiaen som eksisterte bak murene i Kreml. Blant dem som første nedtonet den antisovjetiske retorikken på grunn av disse informasjonene var Margaret Thatcher.
Jeg har anmeldt denne boken for Bokavisen, og du finner anmeldelsen her.