Som tidligere nevnt var familien i Lima i hele januar. Det var 3 år siden sist, og hovedhensikten med besøket var å gjennomføre kirkebryllupet vi hadde planlagt. Hele syv år efter at vi ble gift i Oslo tinghus. Barnefødsler, studier og diverse har gjort kirkebryllup vanskelig å gjennomføre. Men så var vi der.
Vi giftet oss i San Pedro og San Pablo-kirken i Lima. ca 15 år efter at mine svigerforeldre fornyet sitt bryllupsløfte samme sted. Da hadde de med nød og neppe unnsluppet et kommunistisk geriljaangrep på en landsby i Andes, der de var for å besøke slektninger.
Dette bildet er tatt før vi dro til kirken. 
Jeg ser nok litt stresset ut, og var det også. Kvelden før hadde vi planlagt hvordan vi skulle transportere alle familiemedlemmene til kirken. Presten hadde formanet oss svært strengt om å komme presis, for han ville starte vielsen uansett om vi var der eller ikke. Den avtalte transporten (min) drøyet og drøyet, og dukket ikke opp. Jeg måtte rett og slett kapre en taxi. Et leiet filmteam på 3 personer slengte seg inn i bilen sammen med min svigermor og meg. Trafikken i Lima er alltid en prøvelse. Denne fredagen var Plaza de armas avstengt på grunn av en demonstrasjon (presidentpalasset ligger langs den ene siden, og byadministrasjonens kontorer langs den andre). Kirken lå et par kvartaler unna, men bilen sto rett og slett fast, så vi måtte ut og gå-løpe de siste to kvartalene. Det var 19.januar at bryllupet sto, kl. 1630 lokal tid (+ 6 timer blir norsk tid).
Dette familiebildet er tatt efter at vi har gitt vårt "Si", og presten har gått.
La meg legge til at det var over 30 grader. Lommene var fulle av papir for å tørke bort svette. Vi skulle helst se presentable ut på DVD’en som ble tatt opp. Presten var litt forstyrret da han kom og så kameraer og lyskastere. Han håpet at det kunne klare seg med å filme vår inntreden, samt vårt "si" – men kameramannen filmet naturligvis hele tiden. Hele vielsen foregikk på spansk, og for to krabater kan det bli lenge å sitte stille.
Det snakkes mye om ekteskapets syvårskrise, og at annethvert ekteskap går i oppløsning. Mange ekteskap mellom norske og utenlandske har ekstra utfordringer.
Men vi har nå gitt hverandre et løfte for livet. Og i den katolske kirken er løftet bokstavelig. Vi ser vel ikke ut som om vi er spesielt misfornøyd med dét, gjør vi vel?
