Journalist i Dagens Næringsliv Bjørn Westlie skildrer i boken Fars krig nettopp faren Petter Westlies krig; deltagelsen i Nazi-Tysklands overfall på Sovjetunionen under 2.verdenskrig.

Petter Westlie var overbevist nazist. Allerede før utbruddet av 2.verdenskrig. Efter overfallet på Norge meldte han seg inn i Nasjonal Samling, og drev aktivt vervearbeide. Han meldte seg til tjeneste for Waffen SS (som av Nürnbergdomstolen efter 2.verdenskrig ble dømt for å være en kriminell organisasjon). Han ble utdannet ved SS-skolen i Graz i Østerrike, og havnet i Regiment Nordland. Så ble han en del av det enorme tyske krigsmaskineriet som deltok i overfallet på Sovjetunionen, og den brutale krigføringen der.

Her er noe av kjernen i Bjørn Westlies skildring av farens deltagelse i felttoget. For å skaffe den tyske befolkningen ”lebensraum” skulle såkalte underlegne raser som jøder og slavere utryddes. Egne enheter fulgte efter de ordinære Wermacht-soldatene for å gjennomføre den etniske rensningen i de besatte områdene.

Jeg har anmeldt Fars krig for Bokavisen. Les anmeldelsen her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har anmeldt boken Tjen folket! av Yan Lianke.

Bokens tittel er et av de mange slagordene fra Mao Tsetungs kulturrevolusjon i Folkerepublikken China i perioden 1966 – 1976, og handlingen foregår i en militærleir i 1967. Bondesoldaten Wu Dawang har forpliktet seg overfor svigerfaren til å gjøre karriere i militæret. Efterhvert blir han oppasser for den lokale leirsjefen. Og får som en av få tilgang til den ca 20 år yngre konen til leirsjefen. Da sjefen reiser bort i 2 måneder blir Wu Dawang forført. Et intenst kjærlighetsforhold symbolisert med dampende sex synliggjør at alt i Wu Dawangs tidligere liv er uten viktighet for ham. Når det private kjærlighetsforholdet tar større og større plass går det ut over rammene for livet til leirsjefens kone. Mao-symboler blir skjendet og ødelagt. I et totalitært system kan ikke det private ta for stor plass, uten at det utfordrer nettopp det totalitæres symboler.

Du kan lese resten av bokanmeldelsen på Bokavisen, her.

Jeg har også anmeldt andre bøker for Bokavisen, og du finner oversikten her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er 60 år siden sist vi på norsk fikk en samlet fremstilling av presidentene. I år er det kommet to bøker. Skrevet av historikerne Ole O. Moen og Hans Olav Lahlum.

 Lahlum har skrevet en gigant av en bok, med 618 sider om de 43 presidentene, om årets to kandidater, samt et oppsummerende kapittel, ca 1500 noter fordelt på 140 sider, samt 28 siders litteraturliste. Og et navneregister.

Ingen bør avskrekkes av bokens størrelse, noteapparat eller anbefalinger om videre lesning. Kapitlene er lettleste, nærmest tabloide i formen. Man får med seg det nødvendige om hver enkelt president, men heller ikke mer.

Den enkelte president omtales for både innenriks- og utenrikspolitikken. Det er i det hele tatt overraskende hvor mye utenrikspolitikk som har preget selv de tidligste presidentenes virke. Lahlum har også med et fremtidsperspektiv på den enkelte president, idet han også vurderer konsekvensen av politikken for kvinnene, slavene, urbefolkningen, og på områder som miljøvern.

Lahlum nyanserer bildet av ”norske helter” blant presidentene, som Lincoln og Kennedy, mens han er på trygg politisk korrekt grunn in sin beskrivelse av republikanernes presidenter før og efter krakket i 1929 (Harding, Coolidge, Hoover). Her skulle jeg gjerne sett den tradisjonelle historieskrivningen utfordret.

Les min anmeldelse på Bokavisen her.

La meg ta med ett poeng som jeg dessverre glemte i anmeldelsen: Noe av det viktigste en amerikansk president gjør i valgperioden, er å utnevne dommere i Høyesterett. Dommerne sitter på livstid, så de kan påvirke lenge efter at den presidenten som utnevnte dem, er gått av. Underlig nok er ikke dommerutnevnelsene noe tema i kapitlene Lahlum har skrevet om hver president, med et par unntak. Dette synes jeg er underlig. I boken fokuseres det mye på styringen fra Washington, via folkevalgte organer – som kongressen og presidenten. Men like viktig som beslutningene disse organene gjør, er dét faktum at høyesterett kan stanse/omgjøre beslutningene – ved at de blir erklært å være i strid med konstitusjonen.

De 43 presidentene til nå har hatt to ting til felles; kjønn og rase. Men knapt noe annet. Her er nykommere med suksess og erfarne politikere endte med fiasko. Her er personer som har nådd landets høyeste embede fra svært fattige kår. Og mange personlige tragedier. Les og bli fascinert!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Einar Førde (1943 – 2004) var en ener hele livet, men nådde aldri helt til topps. I fjor kom det ut to biografier om ham samtidig. Ja, omtrent på samme dag. Det var enken Synnøve Nymo som ba Einar Førdes venn, forfatteren Tor Obrestad om å skrive den ene. Han kalte den rett og slett ”Einar Førde Ein biografi”. Den andre, den uautoriserte, var skrevet av journalist Frank Rossavik, er tidligere anmeldt på Bokavisen.

Obrestads fordeler
Obrestad har hatt tilgang til Førdes eget arkiv. Han skriver lite om hvor omfattende arkivet er, kun at Førde ikke var noen utpreget brevskriver. Noen brev er sitert, for å dokumentere hva Førde mente om situasjonen i Ap på ulike tidspunkt, om forholdet til spiondømte Arne Treholt, og bl.a om synet på atomvåpen- og alliansepolitikken.

Bokens svakhet
Det er alltid en utfordring når man skal skrive om livet til en venn, på oppdrag fra vennens ektefelle (eller noen annen nærstående). Hvor åpen og direkte kan man være? Hvor mye kan man egentlig avsløre? Nettopp at to biografier om samme person kan gi så ulikt resultat, så forskjellig nerve og driv, viser hvor stor utfordring det er å mangle distanse til objektet. Obrestad forsøker riktignok å skape distanse til sitt objekt, ved å påpeke at til tross for omtalt vennskap (som han selv beskriver innledningsvis) så var han ingen husvenn. Det koster ham naturligvis lite å være åpen både om vennskapet og oppdraget.

Resten av min anmeldelse av Obrestads biografi "Einar Førde – ein biografi", som jeg har skrevet for Bokavisen, leser du her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvordan vet du hvilke ord du vil savne – hvis ordet både er ute av daglig bruk såvel som ordbøker? Vil du trekke på skuldrene, eller vil du tenke efter om akkurat du kunne gjort noe for å bevare akkurat dette ordet? Er du overhodet klar over hvilke ord som er truet av utryddelse?

Akkurat dét har Astrid Skår undersøkt, ikke mindre enn to ganger. Derfor har hun kommet ut med Utrydningstruede ord 2. Ordene Skår har funnet verdige denne samlingen er ordnet alfabetisk, definert (som adjektiv, verb etc), dets opprinnelige bruk er forklart – og så er det tatt med et eksempel fra hvor ordet er brukt i det siste. Jeg kan spare min medblogger Erlend Sand ved å ile til med at han er med. Om han vil vite hvilket skriftstykke og ord – ja, da får han lete.

Jeg har anmeldt Utrydningstruede ord 2 for Bokavisen, og du kan lese anmeldelsen her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når vi hører om Røde Khmer-regimets massemord på egen befolkning blir det svimlende tall for et lite land; 1,7 millioner mennesker. Mange, men få sammenlignet med massemordere som Hitler, Mao og Stalin. Bak disse tallene skjuler det seg mennesker. Individer, med hver sin historie. Hver historie er unik. I ”Den siste reisen til Phnom Penh” fortelles historien til ett av disse menneskene. Someth Huor. Det er sønnen, svenske Jesper som forteller.

Du kan lese resten av denne bokanmeldelsen på Bokavisen.

Forlagets samleside om boken.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Einar Førde satt på Stortinget for Ap fra 1969 – 1989. Han var statsråd 1979 – 81, nestleder i partiet 1981 – 89, og parlamentarisk leder 1986 – 89. Han ble NRK-sjef i 1989, den siste med partibok fra Ap.

Jeg har anmeldt Frank Rossaviks biografi "Stikk i strid", du finner den på Bokavisen, her.

Førde gikk på Eidsvoll landsgymnas 1958 – 61, selv gikk jeg på Eidsvoll videregående skole 1983 – 86, men kjenner igjen beskrivelsen av skolen i boken (bortsett fra at Rossavik har plassert den på feil side av Vorma).

Selv traff jeg Førde kun én gang; I 1985 laget jeg et intervju med Hanna Kvanmo (SV), og da det ble publisert var jeg og en annen fra redaksjonen inne på Stortinget en kveld for å gi henne et eksemplar.

Samtidig hadde vi begynt med å skrive om det aktive elevmiljøet på skolen i landsgymnas-tiden. Vi visste at Førde hadde gått der, og ville snakke med ham. Men han vekslet bare et par ord med oss, og ville ikke si så mye.

Kanskje reagerte han på at vi var fra Tyristikka (dengang landets eldste skoleavis). Ifølge Rossavik-biografien likte han ikke skoleavisen dengang han var elev selv.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den danske historikeren Rasmus Dahlberg, mannen bak "1983", har utgitt en ny bok. I "Dødelige oppdrag under 2.verdenskrig" har Dahlberg samlet 10 historier der personer kombinerte mot, dristighet og ny teknologi for å løse oppdrag som ble ansett som umulige.

Jeg har anmeldt boken for Bokavisen. Du leser anmeldelsen her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Historikeren Harald Berntsen, som tidligere har utgitt biografien "I malstrømmen) om statsminister Johan Nygaardsvold (1935 – 1945) og nylig har utgitt biografien "Staurberaren" om statsminister Per Borten (1965 – 71), utkom ifjor med en liten bok med tittelen Statsministerkuppet.

Det er en dag til dag-beretning fra sommeren 1945 (08.mai  – 22.juni), nærmest en politisk thriller fra virkeligheten, om hvordan Nygaardsvold nærmest ble avsatt av sine egne i Ap, fordi sentralstyret i Ap isteden gikk inn for Hjemmefront-lederen (og høyesterettsjustitiarius Paal Berg) som ny statsminister.

Boken forteller om hvordan Norge istedet endte opp med Oslo-ordføreren Einar Gerhardsen som statsminister, og hvordan den samme Gerhardsen med den største selvfølgelighet dyttet tilside Aps leder siden 1923, Oscar Torp, og selv overtok også denne posisjonen.

Jeg har anmeldt boken for Bokavisen, og anmeldelsen finner du her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nordmenn er svært så sugne på å vite hva kjendiser gjør, hvem de gjør det med, hvordan de lever, hva de føler etc. Hva Se og Hør og andre bidragsytere til kikker- og misunnelses-kulturen skriver, bryr jeg meg like lite om som kneet til Bratseth. Nå er vel jeg litt utypisk. Efter salgstallene til Se og Hør å dømme. Hvis du møtte en kjendis på t-banen – ville du tatt kontakt?

Hva om jeg treffer en kjendis jeg har interesse av å snakke med. Ikke sånn generelt, men om noe spesielt? For å ta et konkret eksempel: Idag kom jeg inn på t-banen og satte meg ned. litt småfull vogn, men det ble verre efterhvert (som det ofte blir på t-banen i rushtiden). På skrå overfor meg, på andre siden av midtgangen satt JJJ. Det fulle navnet bak initialene er Johan J. Jakobsen, tidligere leder og parlamentarisk leder i Senterpartiet, og statsråd. Hvorfor ville det vært så interessant å snakke med nettopp Johan J.?

For tiden jobber jeg med en bokanmeldelse (for Bokavisen) av biografien om Per Borten, skrevet av Harald Berntsen. Og en av dem som får passet sitt påskrevet er nettopp Jakobsen. Borten mente at Sp-ledelsen taklet både EU-kampen på begynnelsen av 1990-tallet og det politiske spillet efter folkeavstemningen veldig dårlig. Derfor kunne det vært interessant å snakke med ham om kritikken – og om hva SP-ledelsen gjorde forskjellig fra Bortens SP-ledelse foran EF-avstemningen i 1972.

Så hva tror du jeg gjorde?

Jeg tok naturligvis ikke kontakt. For det første var t-banen smekk full. For det andre: Å innlede en samtale med en du aldri har snakket med, ved å sitere fra hvordan vedkommende er blitt kritisert i en nylig utkommet bok, er kanskje ikke den beste åpningen? Dessuten er 20 minutters t-banetur kanskje i knappeste laget for en skikkelig samtale om dette temaet.

Som liberalist respekterer jeg naturligvis andres private sfære, også om de befinner seg i det offentlige rom. Derfor ble det ingen samtale med Johan J. Jakobsen. Som forøvrig holder seg utrolig godt (han fylte 70 tidligere i vår).

Men skulle du lese dette, Jakobsen, er det bare å ta kontakt!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende