Journalist i Dagens Næringsliv Bjørn Westlie skildrer i boken Fars krig nettopp faren Petter Westlies krig; deltagelsen i Nazi-Tysklands overfall på Sovjetunionen under 2.verdenskrig.

Petter Westlie var overbevist nazist. Allerede før utbruddet av 2.verdenskrig. Efter overfallet på Norge meldte han seg inn i Nasjonal Samling, og drev aktivt vervearbeide. Han meldte seg til tjeneste for Waffen SS (som av Nürnbergdomstolen efter 2.verdenskrig ble dømt for å være en kriminell organisasjon). Han ble utdannet ved SS-skolen i Graz i Østerrike, og havnet i Regiment Nordland. Så ble han en del av det enorme tyske krigsmaskineriet som deltok i overfallet på Sovjetunionen, og den brutale krigføringen der.

Her er noe av kjernen i Bjørn Westlies skildring av farens deltagelse i felttoget. For å skaffe den tyske befolkningen ”lebensraum” skulle såkalte underlegne raser som jøder og slavere utryddes. Egne enheter fulgte efter de ordinære Wermacht-soldatene for å gjennomføre den etniske rensningen i de besatte områdene.

Jeg har anmeldt Fars krig for Bokavisen. Les anmeldelsen her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har anmeldt boken Tjen folket! av Yan Lianke.

Bokens tittel er et av de mange slagordene fra Mao Tsetungs kulturrevolusjon i Folkerepublikken China i perioden 1966 – 1976, og handlingen foregår i en militærleir i 1967. Bondesoldaten Wu Dawang har forpliktet seg overfor svigerfaren til å gjøre karriere i militæret. Efterhvert blir han oppasser for den lokale leirsjefen. Og får som en av få tilgang til den ca 20 år yngre konen til leirsjefen. Da sjefen reiser bort i 2 måneder blir Wu Dawang forført. Et intenst kjærlighetsforhold symbolisert med dampende sex synliggjør at alt i Wu Dawangs tidligere liv er uten viktighet for ham. Når det private kjærlighetsforholdet tar større og større plass går det ut over rammene for livet til leirsjefens kone. Mao-symboler blir skjendet og ødelagt. I et totalitært system kan ikke det private ta for stor plass, uten at det utfordrer nettopp det totalitæres symboler.

Du kan lese resten av bokanmeldelsen på Bokavisen, her.

Jeg har også anmeldt andre bøker for Bokavisen, og du finner oversikten her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Er du (som meg) over gjennomsnittet interessert i amerikansk politikk og historie, skulle du vært med meg til møte hos Monticello Society torsdag kveld.

Historikeren Hans Olav Lahlum var invitert for å snakke om sin siste bok, om amerikanske presidenter. Han tok for seg presidentene siden 1945, med vurdering av utgangspunktet for deres regjeringsperioder, og på hvilke områder de lykkedes – og det motsatte. Han kom også inn på scenarier for årets valg; hvem de to kan bli sammenlignet med ved hhv. seier og tap. Lahlum tok også for seg vippestatene, og hva som kan bli partienes strategi for å vinne Pennsylvania, Florida og Ohio.

Boken var helt fersk fra trykkeriet og forfatteren selv hadde sett den ferdig trykkede boken bare fem timer før foredraget. Boken koster 429,- kr i handelen, hvilket er 30 kr mer enn planlagt. På den annen siden er boken blitt 300 sider lenger enn planlagt.. Flere bokhandler tilbyr forøvrig boken for 375 kr. Om sin egen bok men utenfor kveldens tema uttalte Lahlum at han er veldig fornøyd med portrettene av noen av 1800-tallets “glemte” presidenter. Innledningsvis presenterte han et kart som dessverre ikke er med i boken, som viser hvordan USA er blitt den geografiske enhet som landet idag er. En av de “glemte” som har ervervet store landområder, er James K. Polk. Lahlum fremholder ham som en av de store presidentene i amerikansk historie.

Les mer om boken, og om Lahlums foredrag, her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Man skulle trodd Gerd-Liv Valla og hennes efterfølger som LO-leder hadde samordnet seg 01.mai, der de snakket et stenkast fra hverandre i Oslo sentrum – men for vidt forskjellige forsamlinger. For begge snakket om fattigdom. Ikke ute i verden, som man skulle tro, på arbeidernes internasjonale solidaritetsdag. Men om fattigdom i rike Norge.

Det er klart at internasjonal solidaritet er vanskelig, når man kamuflerer beskyttelsestiltak mot konkurranse om prisen på arbeidskraft for "sosial dumping", og ens politiske tvilling sitter i regjering med et parti som beskytter seg mot konkurranse fra prisen på landbruksvarer (SP). Da er det lettere å snakke om klimapolitikken.

Valla har forøvrig lite pent å si om Roar Flåthen. Det vil si, hun skriver det i sin bok Prosessen, som utkom ifjor høst. Hun er kritisk til at det ble oppnevnt et granskningsutvalg der folk uten kjennskap til LO-systemet ble satt til å granske Valla/Yssen-saken. Hun er kritisk til at Flåthen ikke satte grenser for Fougner-utvalgets opptreden, og til at han ikke lot høre fra seg i tiden efter at hun gikk av.

Jeg har anmeldt Gerd-Liv Vallas Prosessen for Bokavisen, og du leser anmeldelsen her.

Øvrige anmeldelser av meg for Bokavisen leser du her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Einar Førde (1943 – 2004) var en ener hele livet, men nådde aldri helt til topps. I fjor kom det ut to biografier om ham samtidig. Ja, omtrent på samme dag. Det var enken Synnøve Nymo som ba Einar Førdes venn, forfatteren Tor Obrestad om å skrive den ene. Han kalte den rett og slett ”Einar Førde Ein biografi”. Den andre, den uautoriserte, var skrevet av journalist Frank Rossavik, er tidligere anmeldt på Bokavisen.

Obrestads fordeler
Obrestad har hatt tilgang til Førdes eget arkiv. Han skriver lite om hvor omfattende arkivet er, kun at Førde ikke var noen utpreget brevskriver. Noen brev er sitert, for å dokumentere hva Førde mente om situasjonen i Ap på ulike tidspunkt, om forholdet til spiondømte Arne Treholt, og bl.a om synet på atomvåpen- og alliansepolitikken.

Bokens svakhet
Det er alltid en utfordring når man skal skrive om livet til en venn, på oppdrag fra vennens ektefelle (eller noen annen nærstående). Hvor åpen og direkte kan man være? Hvor mye kan man egentlig avsløre? Nettopp at to biografier om samme person kan gi så ulikt resultat, så forskjellig nerve og driv, viser hvor stor utfordring det er å mangle distanse til objektet. Obrestad forsøker riktignok å skape distanse til sitt objekt, ved å påpeke at til tross for omtalt vennskap (som han selv beskriver innledningsvis) så var han ingen husvenn. Det koster ham naturligvis lite å være åpen både om vennskapet og oppdraget.

Resten av min anmeldelse av Obrestads biografi "Einar Førde – ein biografi", som jeg har skrevet for Bokavisen, leser du her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvordan vet du hvilke ord du vil savne – hvis ordet både er ute av daglig bruk såvel som ordbøker? Vil du trekke på skuldrene, eller vil du tenke efter om akkurat du kunne gjort noe for å bevare akkurat dette ordet? Er du overhodet klar over hvilke ord som er truet av utryddelse?

Akkurat dét har Astrid Skår undersøkt, ikke mindre enn to ganger. Derfor har hun kommet ut med Utrydningstruede ord 2. Ordene Skår har funnet verdige denne samlingen er ordnet alfabetisk, definert (som adjektiv, verb etc), dets opprinnelige bruk er forklart – og så er det tatt med et eksempel fra hvor ordet er brukt i det siste. Jeg kan spare min medblogger Erlend Sand ved å ile til med at han er med. Om han vil vite hvilket skriftstykke og ord – ja, da får han lete.

Jeg har anmeldt Utrydningstruede ord 2 for Bokavisen, og du kan lese anmeldelsen her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når vi hører om Røde Khmer-regimets massemord på egen befolkning blir det svimlende tall for et lite land; 1,7 millioner mennesker. Mange, men få sammenlignet med massemordere som Hitler, Mao og Stalin. Bak disse tallene skjuler det seg mennesker. Individer, med hver sin historie. Hver historie er unik. I ”Den siste reisen til Phnom Penh” fortelles historien til ett av disse menneskene. Someth Huor. Det er sønnen, svenske Jesper som forteller.

Du kan lese resten av denne bokanmeldelsen på Bokavisen.

Forlagets samleside om boken.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

som er skrevet om norsk politikk efter 1945, ihvertfall en av de beste, er skrevet av Olav Garvik, journalist i Bergens Tidende. Boken heter "Da Venstre sprakk", og ble publisert i 1982.

Den handler om Venstres splittelse på Røros-landsmøtet i 1972, og er altså publisert 10 år efter hendelsen den omtaler. I boken er det ikke bare selve splittelsen, men personene som var involvert, og årsakene bak som er grundig omtalt. Ja, forfatteren går flere år bakover i tid, og følger utviklingen av de mulige årsakene til splittelsen. Den omtaler også hva som skjedde i eftertid. I motsetning til splittelsen i FrP forsøkte de som tapte i Venstre å ta over lokallag og fylkeslag, og på dette grunnlaget danne et nytt parti.

Tilslutt har boken korte intervjuer med de (fleste av de) omtalte personene, der forfatteren spør om splittelsen kunne vært unngått.

Grunnen til at jeg nevner denne boken, efter å ha blogget om min egen utmeldelse fra FrP over 13 år efter at det skjedde, er naturligvis at det ikke finnes noen slik bok om den dramatiske splittelsen i FrP på Dolkesjø-landsmøtet i april 1994. Det er stort sett personer som sto på Carl I. Hagen side som har utgitt memoarer, eller som det er utgitt biografier om. Ingen liberalister har skrevet sin versjon av det som skjedde, og ingen uavhengig person har skrevet noen tilsvarende bok.

Det finnes nok av kilder, både muntlige og skriftlige. Blant annet årgangene av Fremskritt fra nederlagsvalget 1985 og frem til splittelsen.  Finnes det en dyktig forfatter eller journalist som tar hansken?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hans Olav Lahlum har skrevet en solid biografi om den glemte statsministeren midt i Gerhardsen-epoken. Da hadde Oscar Torp allerede passert høyden av sin makt og popularitet. Han kunne blitt statsminister allerede i 1939/40.

Torp er så godt som glemt i dag. Neste år, på selveste 1. mai er det 50 år siden han døde. Da var han stortingspresident. En posisjon han hadde hatt siden han forlot statsministerstolen.

Jeg har anmeldt boken for Bokavisen. Les bokanmeldelsen, her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Einar Førde satt på Stortinget for Ap fra 1969 – 1989. Han var statsråd 1979 – 81, nestleder i partiet 1981 – 89, og parlamentarisk leder 1986 – 89. Han ble NRK-sjef i 1989, den siste med partibok fra Ap.

Jeg har anmeldt Frank Rossaviks biografi "Stikk i strid", du finner den på Bokavisen, her.

Førde gikk på Eidsvoll landsgymnas 1958 – 61, selv gikk jeg på Eidsvoll videregående skole 1983 – 86, men kjenner igjen beskrivelsen av skolen i boken (bortsett fra at Rossavik har plassert den på feil side av Vorma).

Selv traff jeg Førde kun én gang; I 1985 laget jeg et intervju med Hanna Kvanmo (SV), og da det ble publisert var jeg og en annen fra redaksjonen inne på Stortinget en kveld for å gi henne et eksemplar.

Samtidig hadde vi begynt med å skrive om det aktive elevmiljøet på skolen i landsgymnas-tiden. Vi visste at Førde hadde gått der, og ville snakke med ham. Men han vekslet bare et par ord med oss, og ville ikke si så mye.

Kanskje reagerte han på at vi var fra Tyristikka (dengang landets eldste skoleavis). Ifølge Rossavik-biografien likte han ikke skoleavisen dengang han var elev selv.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende