Jeg beklager at bloggen ikke er oppdatert, men jeg har vært på ferie i Paris i 2 uker. 20 år efter at jeg var der første gang. Mer om det siden.
Det var dårlig med nyhetsoppdateringer i ferien, men en av gratisavisene hadde et bilde av Ingrid Betancourt over hele førstesiden, med teksten LIBRE i store bokstaver nederst. Det var den mest gledelige meldingen jeg fikk på nyhetsfronten i ferien.
Jeg er ikke spesielt god i fransk, men ved å lese International Herald Tribune fant jeg ut at hun skulle komme til Paris fredag. Og fredag eftermiddag var jeg med mine barn på plassen utenfor Notre Dame. Der har man utsikt over elven til plassen foran rådhuset. Vi kunne høre at noen snakket i mikrofon, og at det ble jublet fra en folkemengde på plassen. Først da jeg så nyhetene på TV om kvelden forsto jeg at jeg kunne opplevet Ingrid Betancourt "live" om jeg bare hadde krysset broen.
Jeg er glad for at hun er løslatt – i live. Og for at jeg tok feil i min spådom tidligere iår.
Det er bare å håpe at FARC mister ytterligere innflydelse og oppslutning. De startet som en organisasjon for å skape mer rettferdighet (efter en venstrepolitisk definisjon), men endte opp med å smugle narkotika, kidnappe personer og forlange løsepenger, samt terrorisere sivilbefolkningen.
Det var som kjent ingen tegn fra FARC på mer forsonlig tone, selv om stiferen nylig døde, og en annen i toppledelsen ble drept i et angrep. En koordinert militæraksjon måtte til, for å lure Betancourt ut av FARCs klør.
Betancourt har fortalt om de nedverdigende forholdene under fangenskapet, men vil ikke ut med alle detaljer. Forståelig nok.
Betancourt var FARCs mest fremstående gissel, men fortsatt sitter over 700 fanget. De må helder ikke glemmes, og innsatsen for å få dem frigitt og for å få FARC til å gi opp den væpnede kampen, og heller delta i ordinær politisk virksomhet.
Ingrid Betancourt er fri, men det finnes fortsatt en rekke politiske fanger rundt om i verden. Målet må være at også disse blir satt fri.