Forrige kommunevalg gav ikke-sosialistisk flertall i Oslo, med en voldsom fremgang for FrP. Resultatet ble at Høyre kibbet Venstre og KrF ut av byrådet, og tok inn FrP. Men byrådets program ble den erklæringen Høyre hadde utarbeidet sammen med Venstre og KrF.
H/FrP-byrådet har styrt i mindretall i fire år, med Venstre på vippen. Venstre fremstiller seg både som en garantist mot at Ap får makt i Oslo, men ønsker heller ikke FrP ved makten. Derfor blir de siste fire årene et eneste stort paradoks. Venstre kunne felt byrådet når som helst, og sørget for et rødgrønt Oslo – men samtidig risikert å ødelegge sin troverdighet blant ikke-sosialistiske velgere.
H/FrP-byrådet har vist seg usedvanlig styringskåte, og godtatt at sosialistene ved hjelp av Venstre stemmer dem ned i sak efter sak. Omtrent som sentrumsregjeringen i sin tid. Det skal mye til å kaste ut noen som lar seg bruke som dørmatte.
Venstre i Oslo kan doble sin oppslutning og antallet representanter i bystyret. Partiet kan til og med bli større enn SV. Siden liberalistene forsvant ut har ikke FrP stått like sterkt i hovedstaden. Kvelden avgjør om dette endrer seg de neste fire årene.
Et sterkt Venstre med et svekket FrP og KrF, kan gi et liberalt, sosialt og urbant parti mer makt i Oslo. Men FrP gir seg ikke uten kamp. Kampen står om Høyres sjel. FrP vil neppe en gang til godta å styre på et plattform der sentrumspartienes politikk er nedfelt. Og Venstre vil helst jage FrP ut av byrådskontorene.
La oss se til Bergen et øyeblikk. Der har H, V og KrF sittet fire år i byråd, der FrP har garantert makten. Men Høyre er åpne for å bytte ut sentrum med FrP, og beskyldes for å ha ført hemmelige forhandlinger bak ryggen på sine nåværende partnere. Dette har fått Venstres partileder Lars Sponheim til å "ta en Carl I. Hagen" – han truer Høyre med rikspolitiske konsekvenser hvis Venstre blir kastet i ut Bergen – som i Oslo.
Selv om det er politisk barnelærdom at det er bedre å være i posisjon enn opposisjon – vil jeg tillate meg å tvile. Ihvertfall for Oslo Venstres del.
De siste fire årene har V sluppet to runder med kompromisser; først med H og KrF internt, så med FrP eksternt. Venstre har kunnet forhandle til begge sider, og dermed fått ut det beste av partiets janusansikt. Venstre har sluppet å kompromisse på miljø, kultur og integrering med FrP. Ville de klart det samme – i byråd?
På den annen side forbereder FrP seg på regjeringsmakt. Øvelsen med å sitte i mindretallsregjering i Oslo (og kanskje i Bergen de neste 2 årene) vil være viktige for partiet. Å lage kompromisser, å godte nederlag – og måtte forsvare en politikk som bare delvis er deres egen – og i noen tilfeller til og med motstandernes, er en grei øvelse hvis du ønsker regjeringsmakt. I denne valgkampen har det vært selsomt å se FrP’ere i Oslo forsvare en kollektivsatsning partiet er imot. Bare for å ta ett eksempel.
Skulle Svenn Kristiansen bli ordfører også de neste fire årene, ikke bare fire uker, vil han måtte omfavne det flerkulturelle Oslo på en måte som Lars Sponheim efterlyste fra Siv Jensen under NRKs partilederdebatt,. Hvis ikke vil det ikke hjelpe hvor innvandringsvennlige og positive Venstre og Høyre er til det flerkulturelle Norge – og Oslo. Da vil byens flerkulturelle velgere stemme rødt ved neste korsvei, i enda større grad enn idag.
Høyre slites mellom et selvbevisst FrP og et voksende Venstre. Spørsmålet er om høyresiden i fremtiden skal fremstå som lukkede og innvandringsfiendtlige – eller liberale og inkludrende. Ingen bør misunne Høyre dilemmaet. Selv om partiets valggrunnlag burde gjøre valget innlysende.