Igår hadde organisasjonen "Med Israel for fred" en lenge annonsert demo mot media generelt og Dagbladet spesielt. Årsaken var ganske spesifikk; en tegning publisert i avisen i juli, der Israels statsminister Ehud Olmert er tegnet slik at leserne assosierer til en scene fra filmen Schindlers liste. Scenen der leirkommandant Amon Göth står på en balkong og skyter tilfeldige jøder.
Israels ambassadør i Norge mente Dagbladet brøt med all anstendighet, og nektet å la seg portrettere i avisen hvis Finn Graff skulle tegne henne. Flere fikk assosiasjoner til debatten om Muhammedkarikaturene tidligere iår. Spesielt da ambassaden klaget tegningen inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU). Som raskt avviste klagen, (du kan lese den her). Men debatten rullet videre. VGs mediekommentator Anders Giæver skrev en kommentar om rollen avisenes tegnere har. Israels ambassadør valgte å trappe opp den verbale krigen mot Dagbladet, ved å sammenligne avisen med "Der Stürmer". Og Sven G. Holtsmark (forsker ved Institutt for forsvarsstudier) mente Dagbladet utviste en historieløshet uten grenser. Han fikk svar av Lars Gule.
29.juli hadde Dagens Næringslivs mediekommentator Bjørn Gabrielsen en kommentar (ikke på nett) der han hevdet at blant karikaturtegnere er Israel et ensidig offer for kobling til nazisymboler og tilsvarende assosiasjoner. En drøy påstand. Fristende utgangspunkt for en bloggpost.
Anders Giæver rakk å hente frem eksemplene på at Gabrielsen tok feil. Og Dagens Næringsliv trykket et innlegg som fortjener å gjengis:
"Bjørn Gabrielsen serverer en oppsiktsvekkende påstand om norsk debattskikk i kommentaren ”Nazi-effekten” i DN lørdag 29. juli:
”I norsk offentlighet er det bare jøder som er nazister”, skriver han med henvisning til Finn Graffs karikatur av Ehud Ohlmert i Dagbladet. Han ramser videre opp en lang rekke nåværende og tidligere regimer som er langt verre en Israel, men som han mener er forskånet for sammenligningen med Nazi-Tyskland. Deriblant tidligere Øst-Tyskland: ”DDR var et knallhardt despoti, befolket av tyskere og til dels styrt av gammelnazister, allikevel er det vanskelig å forestille seg noen som helst humoristisk, informativ eller tankevekkende gevinst ved å fremstille Eric Honecker med hitlerbart”.
Vel, ikke vanskeligere enn at Finn Graff i likhet med de fleste andre tegnere, satirikere og kommentatorer ofte trakk denne parallellen så lenge østblokken bestod. I en av Graffs mest kjente tegninger fra Arbeiderbladet i 1980, gjengitt i boken Norske Avistegnere på Stenersen forlag noen år senere, blir Honeckers DDR fremstilt som en konsentrasjonsleir med ”Arbeit Macht Frei” over porten, røyk fra krematoriepipen og Honecker selv som leirkommandant.
Og Øst-Tyskland var ikke noe enkelttilfelle. De fleste despoter og diktatorer etter krigen fra Augusto Pinochet til Idi Amin er karikert og behengt med symboler, effekter og klare hentydninger til fellesskapet med nazismen.
Det stopper ikke der. Norske tegnere og kommentatorer har latt så vidt forskjellige norske politiske motpoler som Fremskrittspartiet og AKP få smake denne medisinen. Graff selv har flere ganger tegnet de norske stalinistene i hanemarsj med fascistiske gevanter.
Om dette er treffende og rettferdig eller uhistorisk og sjikanøst, kan selvfølgelig diskuteres. Men å hevde at dette er en form for krenkelse man har reservert for jøder, er rett og slett bare tull.
Gabrielsen største unnlatelsessynd er imidlertid at han unngår å nevne de som lettest og mest systematisk tillegger sine meningsmotstandere slektskap med nazistisk tankegods. Nemlig de mest enøyde forsvarerne av Israels okkupasjonspolitikk, som rutinemessig møter enhver protest eller kritikk fra folk som for eksempel Kåre Willoch, med påstander om at han er antisemitt."
Giævers innlegg har lagt Gabrielsens påstander døde – og kunne vært siste ord i debatten både om påstanden fra Bjørn Gabrielsen, Med Israel for fred, Israels ambassadør og andre.
Problemet er at det ikke er mulig å kritisere Israels politikk av idag, mer enn 60 år efter Holocaust - og lenge før Israel eksisterte som egen stat, uten å bli beskyldt for nazisme eller nazitendenser. Det er å ta mannen istedenfor ballen, det er en uakseptabel debattform – og det er uanstendig.
Jostein Gaarder har fått føle samme teknikk efter sitt innlegg i Aftenposten lørdag. Jeg skal foreløbig ikke gå inn i den debatten, men bare henvise til bloggposten fra Vox Populi. Den dekker alt jeg ville si i Gaarderdebatten.
Er så Dagbladets tegning helt hinsides fakta i Midtøstenkonflikten?
Glemmer vi for et øyeblikk krigen mellom Israel og Hizbollah, og ser på konflikten mellom Israel og palestinerne, er det fristende å sammenligne Gaza og Vestbredden med en tysk konsentrasjonsleir, og Muren Israel bygger med piggrådjerdene som omgav slike leire. Det foregår kanskje ikke planmessig utryddelse av palestinerne med gass. Men at de er frarøvet menneskelig verdighet, og behandles som annenrangs mennesker tør jeg påstå. Og at det er Israel med Ehud Olmert i spissen som har makt over liv og død i Gaza og på Vestbredden er nokså sikkert.
Er det noen som har brutt anstendighetens grenser, er det Israel. Med sine virkemidler i konflikten med palestinerne. At Israels ambassadør skal innse dette, vil være å tillegge henne en videre horisont enn hun til nå har demonstrert at hun har.
Courtesy: Anders Giæver.