Idag er det 17 år siden massakren på Den Himmelske freds plass i Beijing. For å vise at diktaturets motstandere – og ofre – ikke er glemt, bringer Liberalist? Javisst! denne artikkelen om mannen som stanset en rekke tanks:

Husker du Wang Weilin? Navnet sier deg nok lite, men hvis jeg forteller deg at han var mannen som 04.juni 1989 sto alene med noen plastposer i hendene. Foran ham sto en rekke tanks, på vei for å knuse demokratiforkjemperne på Den Himmelske Freds plass. Han alene blokkerte veien, tanksen stanset, forsøkte å kjøre utenom, men den modige mannen flyttet seg etter. Offiseren gav opp. Hans kolleger burde gjort det samme denne dagen. Bildet dominerte nyhetssendingene fra Beijing i flere dager, og er siden blitt et symbol på individet mot Makten.

1989 var et spesielt dramatisk år, med demokratiforsøk i Sovjetunionen, Murens fall, demokrativåren i Øst-Europa utover hele høsten, som kulminerte med henrettelsen av Romanias diktator. Likevel er det 04.juni 1989 som sitter best i hukommelsen, med bildet av mannen mot tanks’en. Vi som vokste opp i den kalde krigens skygge lærte at rivaliseringen mellom øst og vest var en naturlov. Historie- og samfunnsfagslæreren min, Arne Aursnes, lo rått da vi påpekte at landene i Baltikum også hadde rett til frihet. Han var fra Ap. Naive, var vi. Det føltes som et mirakel da Muren falt. Verden kunne endres! Mellom 09.november og 04.juni er det et kort tidsrom – men et hav av tid og mentalitetsforskjell.

1989 var Håpets År

Gorbatsjov hadde på 4 år gjort flere endringer enn noen trodde var mulig i Sovjetunionen. Glasnost og perestrojka var daglige ord, og håpet om En Bedre Verden var levende. Forhandlinger om nedrustning foregikk. Demokratiforsøket med valget til Folkekongressen var inspirerende. I Folkerepublikken China ville studenter teste sitt regimes vilje til å godta og rette seg etter kritikk. Mange var misfornøyde med levestandard, korrupsjon og udugelighet i forvaltningen og statsbedriftene.

Den Himmelske Freds plass, landets sentrum, der Mao proklamerte Folkerepublikken 01.oktober 1949, ble åstedet for stadig flere demonstrasjoner, med krav om opprydning, ytringsfrihet og demokrati. Og Gorbatsjov var ventet på statsbesøk. Dinosaurene i kommunistpartiet måtte vente. Gorbie ble mottatt som en helt av studentene, men av sine partifeller fikk han klar beskjed om at China ville velge sin egen vei. Ingen glasnost der i gården.

.. men ikke i China; Tien an Men.massakren

Da gjesten reiste, skulle ro og orden gjenopprettes. Soldater og tanks ryddet Tien an men med våpenmakt. Antallet drepte og sårede er fortsatt ukjent. Mange ble arrestert og idømt lange straffer. De som er sluppet ut trakasseres fortsatt av myndighetene. Enkelte studentledere klarte å rømme utenlands.

China endrer seg – men Kommunistpartiets makt består

China har opplevet store forandringer i de årene som er gått. Landets økonomi åpnes mot utenverdenen, og det er et mål å bli medlem av WTO. Det statlige næringslivet privatiseres og effektiviseres. Utenlandske investorer slippes inn. Rettsvesenet oppgraderes. På det politiske området derimot, skal det ikke være forandres. Maktmonopolet til det kinesiske kommunistpartiet skal beholdes. Slik går det gjerne når man mister troen på ideologien, og makten blir det eneste saliggjørende. Derfor blir alle forsøk på å danne konkurrerende partier eller gi informasjon til den frie verden om brudd på menneskerettighetene slått hardt ned på.

Blir internett redningen?

Chai Ling, lederen for demonstrantene på den Himmelske Freds plass, klarte å rømme til USA. Der vil hun legge fortiden bak seg. Hun er kun sikker på èn ting: At internett vil bringe demokratiet til China. Ved hjelp av brannmurer har demokratiaktivister i USA hjulpet kinesiske aktivister til å kunne sende informasjon om menneskerettighetsbrudd i China til den frie verden, uten at myndighetene klarer å oppspore dem. Dermed viser det nye mediet sin overlegenhet. Tilhengere av frihet og demokrati klarer gang på gang å lure diktatorer og få formidlet informasjon ut til den frie verden

Da Gro logret for diktaturet

Sommeren 1996 dominerte menneskerettighetsaktivister og en tibetansk munk norske media. Chinas smilende president, Jiang Zemin var gjest hos Gro, og politiet hold alle demonstranter effektivt unna. Norske aktivister tilbragte litt tid bak gitter, men verst var det å se munken som halve livet, 32 år, hadde vært bak lås og slå i kinesiske fengsler, bli buret inne i en norsk politibil. Norske politikere som hadde spist middag med hedersgjesten sto frem med fordømmelse av politiet. Og beviste igjen hvor selvsentrerte nordmenn er. Hva med å rette fordømmelsen mot Jiang og hans regime? Gro tok aldri imot vinneren av Nobels Fredspris, tibetanernes eksilleder Dalai Lama. Istedet ledet hun næringslivsdelegasjoner til China, og tok imot Jiang i Oslo. Ap-staten blandet makt og næringsliv i en stygg suppe, der menneskerettigheter var det utrivelige håret som måtte lukes bort.

Vi er så heldige her i Norge, der 90% av befolkningen tilbragte krigsårene ”på skauen” og sloss mot nazistene. Vi lever trygt og fredelig, kan stemme og ytre oss, og bevege oss dit vi vil. Det er så lett å glemme at andre må ofre livet i kamp for de rettigheter vi betrakter som selvfølgelige.

Individet et mål – ikke middel

Vi liberalister anser ikke individet som et middel, men et mål. Individet er ukrenkelig, og har rettigheter som er naturgitte. Vi som lever i frihet bør skjenke mer enn én tanke til dem som ingen frihet har. Til alle verdens Wang Weilin, som forsøker å stanse Makten der individet er uten betydning. La oss hjelpe Wang Weilin og alle hans kampbrødre og søstre med å gjenreise respekten for individets ukrenkelighet.

Amnesty har aktivister som adopterer samvittighetsfanger, og med brevskriving og pakker holder kontakt og motet oppe hos den fengslede. Med brev til diktaturenes myndigheter viser AI at den frie verden ikke glemmer individene som ikke selv har lov til å bruke sin stemme. Det finnes mange måter å bidra til frihet og demokrati. Du kan finne din måte. I en organisasjon eller på egen hånd, f.eks ved å bruke internett.

La oss aldri glemme Wang Weilin, som viste at selv i et diktatur der individet intet betyr, har individet verdighet og vilje til å kjempe for sin rett til frihet.

Verdens diktatorer bør huske at friheten alltid vinner tilslutt.

(Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på Liberaleren 05.juni 1999 – 10 år efter massakren. Den er gjengitt her med minimale endringer – dog er efterordet nytt).

Også VG og Dagbladet har artikler i anledning jubileet.

Efterord:

Jeg var med på planlegningen og gjennomføringen av demonstrasjonene mot Jiang Zemin i Oslo i juni 1996. Jeg ble bragt i politiets forvaring utenfor Stortinget, og var tilstede da den tibetanske munken Palden Gyatso ble plassert i en politibil utenfor inngangen til Akershus Festning sammen med andre ikke-voldelige demonstranter. Blant dem en av mine beste venner. Det var bildet av Palden Gyatso i en politibil som fikk Gro Harlem Brundtland, justisminister Grete Faremo og politisjef Ingelin Killengren til å fremstå som angrende syndere på en pressekonferanse dagen efter. Uten at det hjalp spesielt på politiets opptreden; blant annet ble to venner av meg og jeg selv båret ut av Frognerparken av politiet, fordi Chinas president skulle beundre statuer over hundre meter unna oss.

I oktober 1997 var jeg selv i China. Det var et av mange møter med ulike diktaturer i verden.

Min venn Knut Bakkehaug ble veldig provosert av vår lærer Arne Aursnes avvisning av rettferdighet for Baltikum, da vi var hans elever på Eidsvoll videregående skole. Knut sydde et estisk flagg på jeansjakken han alltid brukte, som en påminnelse (vi hadde Aursnes 10 timer i uken). I januar 1991 var både Knut og jeg tilstede ved en demonstrasjon i Studenterlunden i Oslo, der statsminister Kazimiera Prunskiene i Litauen holdt tale. Knut ble oppdaget av et baltisk TV-selskap (på grunn av flagget på jakken), og ble intervjuet direkte – på engelsk. Kamp mot diktaturet nytter!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Til tross for Murens fall, kommunismens sammenbrudd og markedsøkonomiens totale overlegenhet er det noen som fortsatt går i gal retning; kommunist-China.

Søkemotoren Google har lansert en variant som er skreddersydd efter ønskene til de røde morderne i Beijing. I ”folkedemokratiet” har folk flest lite av de rettigheter vi i Vesten tar som en selvfølge – og ytringsfrihet er naturligvis dét diktaturer frykter mest. Tenk om noen skulle komme med kritiske kommentarer til deres perfekte styre og samfunn! Derfor får ikke kinesiske nettbrukere nyte Google til fulle, og den engelskspråklige avisen Beijing News blir stanset.

Kommunistvarianten av Google er konstruert slik at den blant annet begrenser brukernes tilgang til e-post, chattesider og blogger. Det betyr blant annet at Googles Gmail ikke vil bli tilbudt kinesiske brukere. Kinesiske myndigheter frykter at slike tjenester kan bli brukt i politiske og sosiale protester.

Innbyggerne i verdens mest folkerike land må enn så lenge leve med at deres egen regjering ikke respekterer menneskerettighetene.
Beijing News er for alvor blitt et symbol for den manglende ytringsfriheten i China. Før nyttår ble 3 redaktører sparket av Kommunistpartiet. Hundrevis av journalister streiket i protest.

Heller ikke datagiganten Microsoft har rent demokratisk rulleblad, men finner seg i diktat og instrukser fra Beijing-diktaturet. Et firma som mer enn noe symboliserer hva datateknologi og internett har betydd for informasjonstilgang og frihet, for ytringsfrihet, og for muligheten til bygging av allianser mellom vanlige folk på tvers av landegrenser – i kampen mot diktatur. Solidaritet som oppstår spontant mellom mennesker, når medfødte rettigheter til personlig frihet, ytringsfrihet og bevegelsesfrihet krenkes.

Ikke alle er like bekymret over at ytringsfriheten krenkes i China.” Liberale” aviser som Dagbladet klarer å finne norske forskere som er villig til å unnskylde, bagatellisere kommunistenes overgrep mot ytringsfriheten – og ”forklare” hvorfor kommunist-China gjør dette. Forskeren Elin Sæther uttalte følgende til avisen: ” Akkurat nå feirer kineserne nyttår, og Sæther forteller at ett år fikk ikke kineserne vite om et stort jordskjelv i landet, fordi myndighetene ikke ville ødelegge folks glede.”

China er verdens mest folkerike land, med en sterk militærmakt (under det misvisende navnet Folkets hær), og en hurtigvoksende økonomi (nær 10% vekstrate i 2005). Ingen tvil om at det kinesiske kommunistpartiets ledere i Beijing har gode kort på hånden. Landet representerer et enormt potensielt marked for multinasjonale selskaper. Liberaleren har tidligere påpekt at markedsøkonomi ikke medfører fravær av etikk og moral hos aktørene. Microsoft og Google viser imidlertid at noen firmaer, uansett hvor store de er, velger å unngå ubehagelige konfrontasjoner med land som ikke akkurat omfavner markedsøkonomi – og gjør det nettopp for å få adgang til disse landenes markeder.

Kan vi som forbrukere oppfordre Google og Microsoft til å konfrontere Beijing? Få Bill Gates og de andre til å gi kommunistene en lekse om personlig frihet, ytringsfrihet etc – og si at Microsoft og Google er så store at de ikke trenger det kinesiske markedet – hvis myndighetene fortsetter å undertrykke sin befolkning, og legge føringer på hvordan produktene til Microsoft og Google skal se ut på akkurat dette markedet?

Ideelt sett er svaret ja. Firmaer som konkurrerer i et fritt marked er sårbare. De er avhengige av at forbrukerne ikke velger bort deres produkter, og også vare for negativ omtale. Kan en forbrukerboikott og høyrøstet omtale av logring for diktaturene føre til at Microsoft og Google omgjør sin linje overfor China?

Jeg har mer tro på det siste enn det første. Omdømme er blitt stadig viktigere, og det passer seg dårlig å bli slått i hartkorn med slakterne fra Tien an Men. Samtidig er Microsoft og Google så store at en forbrukerboikott må få et enormt omfang for å merkes på pungen til Bill Gates.

Men det er lov å håpe.

Når medfødte rettigheter, ideer om representativt demokrati og rettsstaten, og markedsøkonomi endelig har vunnet et overtak i kampen mot totalitære ideologier og diktaturer, er det ingen grunn til å logre for de røde morderne i Beijing.

La oss gjenta dette budskapet til vi er sikre på at Microsoft og Google har fått det med seg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende