Idag er det 10 år siden de store aksjonene i Oslo i forbindelse med besøket til Folkerepublikken Chinas president Jiang Zemin. Liberalist? Javisst! har tatt et dypdykk i mine gamle dagbøker for en liten minnestund.
Demonstrasjonerne mot Jiang av ikkevoldelig karakter – som Amnesty, Tibetkomiteen og partienes ungdomsorganisasjoner (minus Rød Ungdom) sto bak - ble av Oslo-politiet håndtert som om det var helt andre krefter bak. Personer med gule t-skjorter ble bortvist fra Karl Johan/området rundt Stortinget av politiet, eller "tatt i forvaring". På t-skjortene sto det der det sto på engelsk og kinesisk "Human rights in China now!"…
Politiet tok seg også inn på privat eiendom uten tilladelse, for å fjerne demonstranter, og toppet sin hodeløse håndtering ved å arrestere den tibetanske munken Palden Gyatso, som hadde tilbragt over 30 av sine 64 år i kinesiske fengseler. Efter skarp kritikk fra media og politikere fra flere partier, måtte Oslos politimester Ingelin Killengren, justisminister Grete Faremo og statsminister Gro Harlem Brundtland stille opp på en pressekonferanse og beklage det hele. Politiets oppførsel ble i eftertid gransket.
Siden jeg var med på det hele, tenkte at noen av mine dagboksnotater fra disse dagene for 10 år siden kan deles med leserne av denne bloggen.
Jeg var medlem av Unge Venstre fra 07.12 1994 og Venstre fra 27.02 1996. Som president i NLSF (Norges Liberale Studentforbund) fra 20.mai 1996 hadde jeg fast plass i både Venstres og Unge Venstres landsstyre (som er høyeste organ mellom landsmøtene).
Da det ble klart at Folkerepublikken Chinas president Jiang Zemin skulle komme på offisielt besøk til Norge i sluten av juni foreslo jeg for folk i Unge Venstres ledelse at de partipolitiske ungdomsorganisasjonene burde tilby Amnesty Norge aktivister til aksjoner i forbindelse med besøket. Forslaget falt i god jord, og stortingspartienes ungdomsorganisasjoner samt FRIdemokratene sa ja til å delta. Unntaket var som nevnt Rød Ungdom.
Jiang Zemin var ingen smågutt i kommunist-China. Ifølge NUPI (Norsk Utenrikspolitisk Institutt) er han en av de 3 store siden maktovertagelsen i 1949, efter Mao og Deng.
Amnesty og Tibetkomiteen hadde allerede planlagt å ha aksjoner under besøket til Jiang Zemin, men Amnesty opplyste at De hadde som holdning ikke å delta i sivile ulydighetsaksjoner. Partienes ungdomsorganisasjoner (ihvertfall noen) var klare på at den biten skulle nok de (vi) greie.
Det ble holdt en serie planlegningsmøter mellom ungdomsorganisasjonene, som oftest i SVs lokaler i Torggata, og hos Amnesty. Virkemidler ble diskutert, men det var en tilfeldighet at det ble enighet om å trykke opp gule t-skjorter (hos Nilz) med et budskap. Uniformeringen ville skape en effekt av gjenkjennelse både hos tilskuere og hos media. Men det var noen som mente at pengene kunne brukes bedre på andre ting.
Dagboksnotatene:
10.juni: "John Ivar (Olsen, fra Unge Venstres internasjonale utvalg) og jeg deltok på et aksjonsmøte mot China, og de som var tilstede var fra Europeisk Ungdom, Unge Høyre og Amnesty."
12.juni: "Møtte John Ivar på Egertorvet, og sammen gikk vi for å møte Amnesty. For en positiv forandring! Møtet gikk greit. Efterpå gikk vi på Huset, og jobbet videre med China-kampanjen."
13.juni: jeg måtte ordne midlertidige lokaler for møtet kl. 1200 mellom ungdomsorganisasjonene om aksjoner mot Kina (fordi Venstres hus brant). Det fikk jeg hos SU. China-møtet hos SU var vellykket, og vi brukte en times tid."
15.juni: "Var først på Unge Venstres landsstyremøte. 1030 startet Venstres landsstyremøte på Stortinget. Jeg hørte Sponheims innledning, og debatten efterpå. Jeg hadde et kort innlegg om China-aksjonen."
17.juni: "Jobbet først på Huset med China-aksjonen, og var på SU og hadde aksjonsmøte."
19.juni: "Vi hadde et planlegningsmøte hos SU, og derefter var det møte hos Amnesty fra 1500 til 1700."
25.juni: "Kl. 1300 var jeg på nytt aksjonsmøte hos SU, og konstaterte at altfor mye var dårlig forberedt."
26.juni: "En travel dag. Først laget jeg tekst til en løpeseddel, slik at Thor-Erik (Skarpen, Unge Venstres generalsekretær) fikk produsert en original. Derefter hentet jeg noen t-skjorter hos Nilz. Og løp på Amnestys pressekonferanse. Det var en utrolig sterk opplevelse å høre den tibetanske munken Palden Giatso fortelle om sine 33 år i fengsel – og om den torturen han var blitt utsatt for. Det er i slike stunder man føler seg liten som menneske. Efter pressekonferansen leverte jeg ungdomsorganisasjonenes oppfordringer på Slottet og Stortinget." (På pressekonferansen representerte Heikki Holmås (SU) og jeg (UV) de partipolitiske ungdomsorganisasjonene).
27.juni, besøkets første dag: "Kl. 1130 var jeg på plass i Studenterlunden. En time senere gikk jeg og Morten (Tønnessen, uavhengig aktivist, tilknyttet Natur & Ungdom) oppover mot Slottet (der den offisielle mottagelsen av Jiang Zemin skulle være). Amnesty fikk "nei" til en demo der oppe, så det var en sivil ulydighetsaksjon som den enkelte aksjonist selv måtte ta ansvaret for. Vi gikk med andre klær over t-skjortene.
Politiet ble mistenksomme, og plukket ut meg først. Da avdekket alle sine t-skjorter, og vil ble jaget ned mot sentrum. Efterpå gikk jeg og Jonas Vevatne (Unge Venstre) nedom Akershus festning, men der skjedde det lite.
Jeg "bandt sammen" de politiske appellene i Studenterlunden; Kjellbjørg Lunde (SV), Ola T. Lånke (KrF), Heidi Nordby Lunde (FRIdemokratene), Bjørn Skaar (Unge Høyre) og Guro Fjellanger (Venstre).
Efterpå, da klokken nærmet seg 1700, beveget vi oss mot Stortinget. Der hadde politiet laget solide sperringer. Jeg stilte meg opp ved Løvebakken i Rosenkrantzgaten – sammen med Tarjei (Leer-Salvesen. uavhengig aktivist, tilknyttet Natur & Ungdom)), Knut (Bakkehaug, leder Eidsvoll Venstre), Trond (Vassbotn, x-FpU/FrP, medlem Venstre) og Trude (S. Johansson, Unge Venstre). Politiet var ganske hissige. Vi prøvet å få dem til å gi en hjemmel for å kunne jage oss bort fra et offentlig sted fordi vi var iført gul t-skjorte, men fikk aldri noe svar. Jeg sa at jeg ikke aksepterte bortvisningspålegget, og at de fikk arrestere meg. Flere andre fulgte opp. Tilslutt gav politiet opp å krangle.
Politiet fikk Jiang inn bakveien i Akersgaten. Tarjei tok av seg t-skjorten, og fikk passere sperringene, dit. Jeg og andre beveget oss opp Karl Johan mot Akersgaten. Da vikk vi beskjed om å gå ned på Egertorvet. Da jeg nektet ble jeg "tatt i forvaring" og plassert i en politibil. John-Ivar nærmet seg limousinen til Jiang i "sivile klær", blant skuelystne på fortauet. Da bilen skulle kjøre stormet han ut i gaten med et tibetansk flagg. Politiet stormet efter ham nedover gaten, men fikk ikke tak i ham. Da Jiang var kjørt, ble jeg sluppet løs.
I 1830-tiden gikk Trude, Knut og jeg ned til Gamle Logen, og porten til Akershus festning. der sto vi en stund i en trivelig passiar med to politifolk. Efter en tid var det ca. 20 aksjonister tilstede, blant annet Tarjei og Trond.
Da politifolkene fra Stortinget kom, fikk vi 1 minutt til å fjerne oss. Denne gang aksepterte de ikke å diskutere hjemler. Vi ble puttet inn i politibiler, og satt der i ca. 30 minutter. (det er fra denne delen av aksjonen at bildet av munken Palden Gyatso bak politigitter i en norsk politibill stammer). Jeg satt i en bil med Tarjei, Trude, Knut og en pike fra Tibetkomiteen. Da vi slapp ut, tok de personalia. Jeg nektet å oppgi personnummer.
Vi satte oss på uterestauranten vis a vis Stortinget. Morten, Trude, Knut, Trond, Tarjei, John-Ivar og jeg."
28.juni: "Jeg var tidlig oppe. VG hadde en glitrende forside, hvor den tibetanske munken var avbildet bak gitteret i en norsk politibil. Jeg dro til Venstres Hus. Politiet var tungt på plass rundt regjeringskvartalet. Jeg dro opp til Amnesty, og tipset dem om taket på Venstres Hus, samtidig som jeg understreket at politiet var mer velvillige idag. Vi hadde blant annet fått en bedre plass å stå på i Akersgaten enn i den opprinnelige standstilladelsen. Vi ble enige om å lage 100 nye t-skjorter.
Først var det litt bråk ved regjeringsbygget, men politiets uteleder Bjørn Hansen ryddet opp. Arnt Ove (fra EU) og jeg plasserte oss lenger opp i Akersgaten, men Jiang ble kjørt ut foran VG-huset.
Efterpå hentet Hanne (fra SU), Morten og jeg t-skjorter, og leverte dem hos Amnesty. Derefter dro vi til Frognerparken.
Vi slo oss ned (på plenen) og slappet av en stund. Fra inngangsporten og på begge sider opp mot Monolitten var det sperrebånd. Da tiden for Jiangs besøk nærmet seg kom politiet. Morten, Åshild (Kjøk, Unge Venstre) og jeg nektet å flytte oss. Vi ble lempet inn i en politibil og kjørt til hovedporten. Politiet spurte om vi kunne gå ut, eller ville bli båret ut. Vi nøyet oss med å gå. En åpenbar feilvurdering. Utenfor porten var det masse TV-kameraer. De var også resten av aksjonistene. Efter mye om og men fikk vi stå der og være synlige når Jiang skulle passere.
Da besøket var over tok vi trikken til sentrum. Vi dro på Café Sara og spiste midda, og dro innom Huset og så TV-nyheter. Da vi kom til Grand Hotell (der regjeringsmiddagen skulle være), traff jeg Trond. Han hadde fått tidlig fri fra jobben. Jeg ble kontaktet av politiets uteleder, som gav oss en bedre plass å demonstrere.
Da demo’en var ferdig (litt efter 2000) satt SU’s Hanne, Trond og jeg oss på Justisen en halvtimes tid, før vi så TV2-nyhetene på Huset."
Som nevnt i notatene tipset jeg Amnesty om muligheten for å demonstrere på taket av Venstres Hus, slik at Jiang (og Gro!) ville se det fra vinduene i regjeringsbygget. Noen demonstranter tok oppstilling på taket, blant annet med tibetanske flagg. Politiet tok seg inn (uten hverken ransakingsordre eller annet), og tok med seg demonstrantene ned igjen. Norsk politi har åpenbart ingen respekt for privat eiendomsrett. Å unnskylde seg med faren for vold eller attentat var helt meningsløs. Under alle aksjonene i Oslo disse 2 dagene var det politiet som sto for volden og den brutale fremferden.
Oslo-politiet hadde mange års erfaring med å sloss med voldelig Blitz-demonstranter. Dem var det pussig nok ingen av under China-aksjonene. Kanskje fordi det var statslederen fra et diktatur som var gjest, og ikke fra en demokratisk alliert?
Da Jiang 29.juni reiste videre til Bergen, var politimester Rolf B. Wegner av en helt annen og demokratisk støpning enn Killengren. Han tillot aksjonister nær opp til der Jiang ville passere på sin ferd gjennom byen. I Oslo hadde Amnesty og Tibetkomiteen gjennomgående fått plasseringer mer enn et kvartal unna der den offisielle ruten gikk.
02.juli var det oppsummeringsmøte på Menneskerettighetshuset.
Efterspill:
Politiet og regjeringen fikk krass kritikk i en rekke medier, godt oppsummert av Arvid Bryne i en kommentar i Dagbladet (sorry, VG, finner ingenting på nett fra deres avis). Gro Harlem Brundtland gikk av som statsminister i oktober 1996 (uten at det nødvendigvis har noe med denne saken å gjøre. Det passer bare så godt å nevne det).
SVs stortingsrepresentant Lisbeth Holand stilte spørsmål i Stortingets spørretime om politiets opptreden, som justisminister Gerd-Liv Valla besvarte 20.03 1997.
Den politirapporten leste jeg da den kom. Jeg har (i anledning denne artikkelen) forsøkt å få tak i den, både hos SVs stortingsgruppe, hos Stortingets arkivtjeneste, og hos Arbeiderbevegelsens arkiv. Tilslutt måtte jeg sende en skriftlig henvendelse til Justisdepartementet. Hvis jeg får rapporten elektronisk, vil den bli lagt ut her på bloggen.
For Amnesty International var den nye, synlige gateaktivismen en suksess. I en rapport om organisasjonens utvikling i 1990-årene står det å lese at i løpet av 18 måneder efter aksjonene mot Jiang Zemin fikk Amnesty 9000 nye medlemmer.
Ukeavisen Dag og Tid reflekterte vel et år senere over hvorfor diktatoren Jiang Zemin var en mer akseptabel gjest i Norge enn f.eks Saddam Hussein.
Som stortingsrepresentant tok nåværende bistandsminister Erik Solheim opp forholdet til Asia i en interpellasjon 14.11 1999. I avslutningsinnlegget kom han med et spark til Amnesty for ikke å kunne noe om China (han refererte til aksjonene omtalt i denne bloggposten).
Den tibetanske munken Palden Gyatso ble løslatt i 1992, efter 33 år i kinesiske fengsler. Han har skrevet en selvbiografi som du kan kjøpe her. Du kan lese anmeldelsen her (scroll nedover) eller her.
Jeg er fortsatt medlem av Amnesty.
Kampen for menneskerettigheter foregår hver eneste dag. Ingen diktator bør slippe å bli minnet om at menneskerettighetene er universelle – uansett hvor man tilfeldigvis er født. Enhver politisk fange skal vite at han/hun ikke er glemt.
Det er ikke det onde som er det godes verste fiende. Det er det likegyldigheten som er.
Jeg tror at alle mennesker fra fødselen av er utstyrt med visse umistelige rettigheter. Blant disse er retten til liv, frihet – og til søken efter lykke.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
