Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås hevder i en kommentar i dagens avis at bloggeres innflydelse i samfunnsdebatten er hypet. Egentlig skriver han om problemet/utfordringen med anonyme deltagere på nettes mange debattfora.

 Åmås skriver følgende om anonymitet i debattene: "Den enkeltfaktor som bidrar mest til å redusere verdien av nettdebattene, er uten tvil anonymiteten. Nesten alle skribentene har et anonymt "nick", mange har flere. Derfor vet man aldri hvem som snakker – kanskje er det en sentral involvert som selv taler sin sak? På den måten dyrkes det frem debattkultur preget av feighet og tidvis rabiat mangel på disiplin. Ingen fronter sine meninger åpent. Da er det fritt frem for å si hva som helst, relevant og viktig eller ikke.

Spesielt uheldig er det at unge debattanter ikke lærer seg å stå inne for sine synspunkter med navn og ansikt. Hvilken offentlighetskultur kan dét føre til om noen år?"

Der man før var avhengig av (debatt)redaktørens velvilje for å få publisert sine meninger om dette og hint, har nettet bidratt til at hvem som helst kan si hva som helst om hva (eller hvem) som helst. Samfunnsdebatten er blitt langt mer åpen. Noen vil si mer demokratisk. Samtidig er debatten blitt mer ansvarsløs. Langt fra alt av de meninger som ytres har noen interesse. Men de dokumenterer at mangel på kunnskap og innsikt ikke er til hinder for å ha sterke meninger. Selv når fakta bringes til torvs, hevdes meninger som strider mot fakta.

Der sproget tidligere var en barriere, sørger nettet for at den som kan bruke et tastatur får fremmet sitt syn, og demonstrerer dermed at alle norsktimene på skolen var fullstendig bortkastet. Så hvis landets norsklærere noensinne leser gjennomsnittlige innlegg i nettdebattene, gråter de antageligvis blod over alle forgjeves forsøk på å innpode den oppvoksende slekt så unyttige ting som sprogets traffikkregler (grammatikk), enkel rettskrivning, og til å memorere et minimum av ordforråd.

Som skribent i nettavisen Liberaleren (siden 1999) og redaktør (siden 2005) har jeg forlengst lært å debattere med ansikts- og identitetløse personer som i tillegg bruker alias (eller nick som det heter på nettet). Dette har sjelden skapt problemer. Liberaleren har fra dag én gitt leserne mulighet til å kommentere og debattere våre artikler. I så måte kan vi ønske medstrømsmedia velkommen efter.

At Liberaleren med sitt store arkiv av artikler, og med sin klare og tydelige politiske profil kan være et provoserende element for mange, er innlysende. Men kun i to tilfeller har dét faktum at debattanter er anonyme skapt debatt i redaksjonen. Ifjor sommer forsøkte en anonym debattant å drukne redaksjonen i innlegg preget av ordonani med hyppige gjentagelser, utklipp av våre artikler der en setning eller bisetning blir satt under debatt. Redaksjonen måtte tilslutt minne om at vi kommenterer saker i nyhetsbildet – med vår ideologiske vinkling og mening. Vi er positive til at våre artikler blir kommentert og debattert, og ser gjerne at debatten fortsetter i andre fora. Men vi gjennomskuer forsøk på å hindre oss i å utøve vår egentlige funksjon, ved at anonyme debattanter prøver å drukne oss i omfangsrike debattinnlegg som ikke flytter debatten en milimeter.

I sommer har en annen anonym debattant lagt igjen kommentarer med invektiver, banneord, sjikane av redaksjonsmedlemmer og en debattstil langt utenfor det akseptable (og vi er liberale!). Dette har fått redaksjonen, for såvidt jeg vet første gang i Liberalerens historie, til å blokkere denne debattantens mulighet til å legge igjen kommentarer på Liberaleren. Dette var for redaksjonen et meget betenkelig skritt, og det satt langt inne. Vennlige henstillinger via epost og i kommentarfeltet hjalp ikke, og gav oss tilslutt intet annet valg enn å blokkere.

 Så til bloggernes hypede innflydelse. Åmås skriver: "Én gruppe nettdebattanter, bloggerne, pleier programmatisk å fremheve at de utfordrer "autoritære offentlighetsregimer". Men er nå de reelle lenger? Bloggernes betydning er hypet i Norge. Selv de viktigste blir lest av bare noen hundre mennesker. Felles for de fleste bloggene er at de plasserer seg forutsigbart på én side i enhver debatt. Man vet på forhånd hva de vil mene. Det blir ikke mangfold av dét. Avisene er mye mer åpne."

 Sier bloggenes besøkstall noe om deres innflydelse? Kan Åmås måle den indirekte innflydelse bloggenes innhold har på meningsdannelsen hos leserne generelt, og hos opinionsdannere spesielt?

Jeg vet ikke om mange eksempler på at norske bloggere setter dagsorden, som det heter. Et unntak er naturligvis debatten tidligere iår om publiseringen av de danske Muhammedkarikaturene. Innsatsen VamPus og andre gjorde, har fått msm til å ta sjelden selvkritikk. Hjalp det? Jostein Gaarder fikk ihvertfall publisert sin kronikk i Aftenposten – og hylekoret satte igang som en flokk ulver ved fullmåne. Åmås skriver selv at det var et markant skille mellom motstanden Gaarder møtte i trykkede media, og støtten han fikk på nettet.

Selv har jeg omtalt bloggerne som De som beveger verden. Det er nok mer et lønnlig håp enn en realitet. Foreløbig. Men at bloggere og blogging får øket betydning i samfunnsdebatten og nyhetsbildet, er åpenbart.

Dessverre er det få medstrømsmedia som plukker opp konkrete saker fra bloggville. For egen del opplevet jeg VG som et hederlig unntak, da de valgte å kjøre historien om sultestreiken til bonden i Ørsta, med utgangspunkt i en av mine bloggposter.

 Bloggere kan bidra til at media blir mer grundige i sin kildekritikk, og er mindre tilbøyelige til å trykke historier fordi de passer med det enkelte mediums (eller journalistens) politiske tilbøyeligheter. Dessverre er det få eksempler som efterfølger Bjørn Stærks demontering av en artikkel i Dagsavisen. Selv skrev jeg om hvordan media har definisjonsmakt, noe VG fant interessant nok til å plassere blogposten på sin nettforside.

Som jeg har skrevet tidligere; "Fenomenet blogg kan gjøre nye stemmer kjent – i bred forstand. Om det gjelder politikk, journalistikk, graving – eller mer spesifikke temaer. Om du var sommervikar eller gikk på journalisthøyskolen – nåløyet for å havne i kommentarredaksjonen i VG var trangt. Om du gikk partiskolen og veien fra kommunestyre til storting, eller ble hentet inn som kjendis fra en annen sektor. Glem det."

VamPus er en slik stemme (og det finnes mange flere). Ville hun noensinne blitt plukket opp av media, om hun ikke hadde valgt denne utdannelsesveien eller dette yrket? Jeg tviler. Jeg har tidligere skrevet om opptakskravene for en formell utdannelse som vei inn i medieyrket.

Påstanden til Åmås om at medstrømsmedia er mye mer åpne synes jeg faktisk er skivebom. At (noen) bloggere er forutsigbare, kan så være. Det gjør dem slett ikke uinteressante å lese av den grunn. Kvaliteten på det som skrives, og temavalget, kan være grunn god nok. Og bloggerne lar seg ikke styre av salgstall, deadline, eller spekulasjoner om hvaslags stoff som er interessant for leserne.

Jeg tror at bloggene langt på vei har funnet sin form, og vi ser allerede at det er en viss tendens til å samle blogger i større fora. Bloggene er et åpenbart korrektiv og alternativ til medstrømsmedia. Det som ennå kan utvikles i Norge, og som har kommet betraktelig lenger f.eks i USA, er at bloggerne makter å vise medias vridde tendenser

Det som er åpenbart, er at medstrømsmedia foreløbig ikke har funnet hvilken form for sameksistens man skal ha med bloggville, og heller ikke hvilke ressurser (og korrektiv) som befinner seg der. Dermed gjenstår det fortsatt å se hvilke synergieffekter man kan få av medstrømsmedia og bloggville.

Oppdatert: Hjorten og en annen blogger har kommentert samme sak. Og Åmås har vært i nettmøte i egen avis idag.

Vurdert til: av 22 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende