Om to dager feires Norges nasjonaldag, som egentlig er grunnlovsdagen. Dagen da Grunnloven utarbeidet på Eidsvoll i løpet av 5 uker våren 1814 ble signert – og prins Christian Fredrik (arvingen til Danmarks trone) ble valgt til norsk konge (så Haakon VII var ikke den første valgte kongen i nyere tid). Sorenskriver Christian Magnus Falsen har fått hedersnavnet Grunnlovens far. Hvor mange vet at han egentlig var kongemaktens mann på Eidsvoll, der han konsekvent jobbet for å styrke kongemaktens stilling i grunnloven?

Det er dette dagens artikkel skal handle om.

Det er to grunner til at Falsen har fått hedersnavnet: For det første er det grunnlovsutkastet utarbeidet av Falsen og Johan Gunder Adler som ble mest dominerende i den endelige grunnnloven av 17.mai. For det annet var han leder for den dominerende politiske gruppering i Riksforsamlingen på Eidsvoll; "Selvstendighetspartiet". Som grupperingens fremste mann og ubestridte leder drev han arbeidet med grunnloven fremover mot dens endelige utforming. Den andre grunnen er historisk uomtvistelig, mens den første er mer tvilsom. Dessuten ligger hans kongevennlighet under all hans gjerning både før, under og efter det urolige år 1814.

Christian Magnus Falsen var kongens mann før 1814, før og under arbeidet med grunnloven på Eidsvoll i 1814, og i årene efter 1814. Selv om det var 3 (4) forskjellige konger; Fredrik VI av Danmark-Norge, Christian Fredrik av Norge, eller Carl XIII av Sverige-Norge (eller Carl XIV/III av Sverige-Norge, efter 1818).

La oss først ta et par skritt tilbake. Norge var en del av Helstaten Danmark-Norge, et eneveldig monarki (siden 1660). Norge hadde ingen egen adel (døde ut under middelalderen), så dansker og andre utlendinger dominerte både det politiske, økonomiske og administrative liv. Norge hadde opplevet en økonomisk blomstringstid de siste 100 – 150 årene før 1814, men på grunn av napoleonskrigene (fra 1803) var det nød og uår.

Den direkte foranledningen til nøden var at Storbritannia i 1807 tok Danmark-Norges flåte. Danmarks konge Fredrik VI valgte da å gå inn i krigen på Napoleons side, noe som igjen førte til britisk blokade av Norge. Helt avhengig som Norge var av forsyninger utenfra skapte blokaden nød og uår ("barkebrødstiden").  I 1809 ble den krigergale kongen Gustav IV Adolf avsatt i Sverige (blant annet fordi Sverige året før hadde tapt Finland til Russland), og hans barnløse og allerede aldrende onkel Carl XIII ble plassert på tronen. Behovet for en arving førte til at revolusjonsgeneralen Jean Bernadotte ble adoptert av svenskekongen i 1810. Bernadotte hadde allerede en sønn – og erfaring både fra slagmarken og som administrator av hærtatte områder. Bernadotte var også en fiende av Napoleons diktatur – og begynte som svensk kronprins med en gang å danne en ny allianse mot sitt gamle fedreland. Russland, Stortbritannia og Østerrike-Ungarn ble med. Under "folkeslaget i Leipzig" 16. – 19.oktober 1813 påførte koalisjonen Napoleon militært nederlag. Bernadotte delte sin kunnskap om Napoleons strategi, og hans svake punkter, med sine allierte. Belønningen skulle være at Danmark måtte avstå Norge. Efter Leipzig vendte Carl Johan (som Bernadotte nå het) hæren nordover, for å tvinge danskekongen til avståelse. Med Kieltraktaten 14.januar 1814 ble belønningen offentlig kjent; Norge og Sverige skulle forenes under én konge.

La oss vende nesen mot Norge igjen. I 1813 kom den danske kronprinsen Christian Fredrik til Norge som ny dansk stattholder. Han var nå Makten i Norge, i egen person. På grunn av blokaden måtte han smugles inn. 26 år gammel, uten både militær og administrativ erfaring skulle han styre landet.

Da meldingen om Kielfreden kom, fikk prinsen beskjed om å vende tilbake til Danmark. Isteden valgte han å bli, og igangsette et opprør mot Kieltraktaten. Denne delen av historien er velkjent: På et stormannsmøte på Eidsvoll 16.februar ble prinsen overtalt (av Georg Sverdrup) til å akseptere folkesuverenitetsprinsippet, sammenkalle en grunnlovsforsamling for å gi et uavhengig Norge en egen konstitusjon. I takknemlighet ville nordmennene helt sikkert skjenke Christian Fredrik tronen – som et fritt folk. Nøyaktig hva som skjedde.

Hva så med "grunnlovens far", Christian Magnus Falsen? Han var ikke med på stormannsmøtet 16.februar. Dermed gikk han glipp av et av de viktige veiskiller i det moderne Norges fødsel. Som sorenskriver i Follo var han embedsmann i eneveldet, og vant til å følge kongens befalinger. Han ble valgt til riksforsamlingen på Eidsvoll, og var en av flere representanter som møtte med ferdigskrevne utkast til grunnlov. Ifølge historikeren Knut Mykland var det ikke noe originalt ved "Det adler-falsenske utkast". Utkastet var en konstruksjon med ideer hentet fra flere av datidens grunnlover, og ikke et egetkomponert verk modnet i forfatterens hode over flere år. Utkastet var også forelagt prins Christian Fredrik, som hadde gjort flere rettelser.

Ifølge Johan Gunder Adler (på hans eldre dager) var det ham selv, og ikke Falsen, som hadde skrevet de viktigste delene av grunnlovsutkastet. Som altså var et hastverksarbeide. Utkastet som fikk så stor betydning for den endelige grunnlovens utforming var altså ikke Falsens verk.

Likevel: Falsen var "Selvstendighetspartiets" leder, og satte derfor sitt stempel på den endelige grunnloven likevel. Da er det viktig å stille spørsmålet; var han Norges, folkets – eller kongens mann?

I løpet av de 5 ukene på Eidsvoll (10.april – 17.mai) holdt Falsen prins Christian Fredrik underrettet om forhandlingenes gang, og kom med forslag og innlegg for å sikre en sterk kongemakt. Blant annet sørget Falsen under det viktigste sammenstøtet mellom "selvstendighetspartiet" og "unionspartiet" 19.april for at forslaget om en egen utenrikskomite ble nedstemt. Den utøvende makt (kongen) skulle fortsatt ha ansvaret for utenrikspolitikken.

Falsens "motkraft" på Eidsvoll var grev Wedel. Allerede i 1809 begynte han og kretsen rundt ham å sende "følere" til Sverige, for å få istand en union på den skandinaviske halvøy. Wedel krevet en mer selvstendig stilling for Norge enn landet hadde i eneveldet Danmark-Norge, og fikk løfter om dette.

Det skjedde viktige endringer i utkastet til fredsavtale før den ble signert i Kiel 14.januar 1815. Norge skulle ikke underlegges Sverige, men være to land i personalunion (under én konge). Det har vært teorier om at britene presset på, men mer sannsynlig er det at Carl Johan følte seg forpliktet av løftene gitt til kretsen rundt Wedel.

Wedel er blitt "brennemerket" som leder av "svenskepartiet" på Eidsvoll. I motsetning til Falsen var Wedel mer opptatt av hvordan konstitusjonen skulle bli enn hvilken makt kongen skulle ha. Da Falsen i tiden efter 1814 stilte seg på (svenske-)kongens side, søkte Wedel å bevare grunnloven han ønsket så sterkt. Grunnlovsverket var selve forsvarsverket mot kongemakten i i unionen med Sverige.

Da grunnlovsverket var fullført, forsvant Eidsvollsmennene hver til sitt. Christian Fredrik var valgt til konge, og skulle styre innenfor rammen av en splitter ny konstitusjon; Norges første grunnlov basert på demokratiske prinsipper.  

Slutt på selvstendigheten – gjennomføring av unionen: Efter at Napoleon var slått (april 1814) vendte Sveriges kronprins Carl Johan tilbake til Norden, og skulle sette bestemmelsene i Kieltraktaten ut i livet. Norge hadde ingen militær kraft til å stå imot, og kong Christian Fredrik var altfor uerfaren. Mossekonvensjonen i august ((Falsen ble bedt om å bistå, og talte for fortsatt kamp) satte bom for forsøket på å skaffe Norge uavhengighet. 04.november 1814 ble en ny grunnlov vedtatt (istedenfor kun å behandle paragrafene som måtte endres for å gjennomføre unionen med Sverige, behandlet en ny riksforsamling hver eneste paragraf i grunnloven på nytt. Christian Fredrik dro deprimert tilbake til års lediggang i Danmark (uansett hvor viktig Lars Roar Langslet forsøker å gjøre ham), mens Carl XIII ble valgt til norsk konge.

Falsen tjener ny konge: Falsen ble flere ganger valgt til Stortinget, de første årene efter at unionen med Sverige var et faktum; både i 1815, 1818 og i 1821. Valget i 1818 ble ikke godkjent (fordi han ikke bodde i valgdistriktet). Han kom på kant med bøndene (han ville at bare bondegutter skulle avtjene verneplikt, og ville begrense bøndenes makt på Stortinget), og med de andre fra Selvstendighetspartiet; han tok kongens parti i adelssaken (Carl Johan ville ha rett til å oppnevne ny adel), og i spørsmålet om gjelden fra dansketiden. I 1822 ble han kongens oppsynsmann med embedsstanden – og kom dermed også på kant med sin egen stand. Falsen døde i 1830, og er gravlagt på Gamlebyen kirkegård i Oslo. Hver 17.mai blir det holdt tale ved hans grav, med kransenedleggelse.

Iår er det Oslos biskop Ole Christian Kvarme som taler.

I 2005 utkom boken "Virksomme ord", om politiske taler i Norge. På nettstedet med samme navn finnes en tale Falsen holdt på Eidsvoll. Falsen skrev i årene efter 1814 en rekke skrifter, for å "forklare" Grunnloven for almuen – og for å forsvare den mot angrep (bl.a fra faren til Henrik Wergeland).

På det kjente bildet (fra riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814) over presidentplassen i Stortinget ser vi Falsen halvveis med ryggen til, mens han leser opp Grunnloven.

Parlamentarismens innføring i Norge i 1884 tok ikke bare knekken på maktfordelingsprinsippet slik det ble innført i norsk statsskikk med grunnloven i 1814, men kan også ses på som et oppgjør med kongens mann på Eidsvoll; Christian Magnus Falsen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende