De fleste forbinder kanskje sivil ulydighet med aktivister i miljøbevegelsen og på den politiske venstresiden. I denne artikkelen vil jeg ta for meg fenomenet slik det kan fortone seg når det er høyresiden som begår sivil ulydighet – og begrunnelsene for dette.

For liberalister finnes det moralske og umoralske lover – eller lover og ulover. Umoralske krenker individets frihet. Kan man da bryte disse lovene? Ja, det kan man – og bør man.

”Ringeakt mot lovene” straffbart

Vær oppmerksom på følgende: Er man villig til å ta i bruk sivil ulydighet må man også være beredt til å ta konsekvensene. For samfunnet godtar ikke at du med vilje bryter lovene, og har sanksjonene klare; bøter eller fengselsstraff.

Til og med den gamle § 100 i Grunnloven, om ytringsfrihet, hadde bestemmelser til å ramme dem som oppfordret til ”ringeakt mot lovene”. Denne bestemmelsen ble utdypet i Straffelovens oppviglerparagraf. En lovparagraf jeg mener at er brukt både mot Einar Gerhardsen og Stein Lillevolden. Uten sammenligning for øvrig.

Legitimt å bryte lover som reduserer din frihet

Hvordan kan liberalister forsvare sivil ulydighet? Når lovene brukes til å utvide det offentliges ansvar ut over kjerneoppgavene, og til å redusere individets frihet og råderett over eget liv. Som jeg skrev i Per og Pål – en historie mener liberalister at staten er en organisasjon opprettet for å beskytte individets medfødte rettigheter; retten til liv, til personlig frihet, og til søken efter individuell lykke. Staten trenger et apparat til dette; politi, rettsvesen, forsvar, fengsler. Og et apparat som administrerer staten; individenes valgte representanter. Disse representantene er valgt med et begrenset mandat for et begrenset tidsrom.

Hvis politikerne bruker statens makt til å vedta lover som skal øke statens omfang og oppgaver, og tar dine penger til å finansiere oppgavene (via skatteseddelen), er dette lover, skatter og avgifter du ikke trenger å følge. Skillet går altså mellom lover som skal beskytte dine rettigheter, og lover som innskrenker din frihet. De første lovene kan vi si at er moralske, mens de siste er umoralske.

Et annet syn på hva kriminalitet er

Med et slikt syn på hva som er politikernes oppgaver, og hva som er akseptable lover, får man også et annet syn på hva som er kriminelt – og ikke: Med kriminalitet mener ikke liberalister ethvert lovbrudd, med kriminalitet menes krenkelser av individers rettigheter. Med kriminalitet menes altså slike ting som tyveri, innbrudd, ran, overfall, drap, voldtekt, hærverk, svindel, piratkopiering, etc. Krenkelse av individers rettigheter kan kun skje ved initiering av tvang, og initiering av tvang overfor et annet menneske er det mest umoralske man kan foreta seg overfor mennesker.

Hva gjør man så med alle lover som man ikke anerkjenner? Forsøker man å få dem avskaffet? Ja, naturligvis, såfremt det finnes partier som har slikt på programmet. Men man kan også nekte å akseptere og respektere disse lovene. Det er dette siste som er sivil ulydighet.

Leksikalsk definisjon

I Caplex karakteriseres ”ulydighet” med ”systematisk motstand, uten bruk av våpen”. Mest kjent fra Mahatma Gandhis kamp for Indias selvstendighet. Wikipedia har en definisjon som er mer presis, og som jeg kan kjenne meg igjen i: ” Sivil ulydighet er et politisk virkemiddel som brukes for å markere motstand mot en spesiell politisk sak ved å bryte loven.”

Det finnes to former for sivil ulydighet.

Å bryte lover man ikke anerkjenner

uten å fortelle det til noen, er den ene formen. Man anerkjenner ikke reguleringer av hva man kan ta med seg over grensen, over hvor mye man maksimalt kan jobbe overtid, over hvor mye skatt man skal betale til formål andre finner prisverdig etc. Derfor smugler man, jobber mer overtid enn reglene tillater, og jobber svart – for å unngå skattetrykket.

Man forteller ingen at man gjør det. Dermed unngår man represalier i form av bøter og/eller straff (forutsatt at man ikke blir oppdaget), og samfunnets generelle misbilligelse overfor lovbrytere.

Jeg vil tro at mange, både liberalister og andre, bruker denne formen for sivil ulydighet relativt ofte. For de eksemplene jeg har brukt, er noe mange ikke-liberalister vil være enige i at er for strengt lovregulert.

Lovbrudd som politisk protest

er den mest kjente formen for sivil ulydighet, og den formen de fleste vil nevne hvis de blir bedt om å svare på hva de forbinder med sivil ulydighet. Miljøvernere bruker denne formen for å protestere mot vedtak de er uenige i. Venstresideanarkister som mener eiendom er tyveri bruker husokkupasjon for å protestere, både mot lovgiver og eiendomsbesitter.

Hensikten med å begå lovbrudd som politisk protest, er å få endret loven eller vedtaket. Da må man nødvendigvis fortelle andre om at man bryter loven – og hvorfor.

Også høyresiden har brukt sivil ulydighet på denne måten. Et eksempel er Henning Holstad, gründeren og FrP-politikeren som tidlig på 1980-tallet gikk i fengsel for å ha solgt melk og brød på bensinstasjoner. Han vant frem, og loven ble endret.

Noen eksempler

Politikerne vil beskytte deg mot deg selv, og vedtar en rekke lover med dette formålet: Det er lovgiverne og ikke du som bestemmer hvor mye du skal jobbe, både vanlig og overtid. De definerer hva du ikke bør se på TV og kino. De definerer hvor mye alkohol, tobakk og andre varer du kan ta med deg fra utlandet. De sier at det er best for deg at du ikke bruker egne penger på egen eller familiens helse, og på dine barns utdannelse. Derfor skal du helst ikke bruke private sykehus og skoler. De tar fra deg penger og gir dem til aviser du ikke leser, og på kulturformål du ikke konsumerer. Eller de tar fra deg eiendommen din hvis du ikke aksepterer å selge til det offentlige. De kaller det ekspropriasjon – jeg kaller det tyveri.

Det finnes uendelig mange eksempler på at lovene ikke beskytter dine rettigheter, men innskrenker din frihet – til å bruke din egen tid, dine egne penger, din egen eiendom, og til å foreta dine egne valg.

Er det kriminalitet – eller sivil ulydighet

Når du bryter reglene for importkvoter når du kommer fra Sverige eller Danmark? Når du sier til arbeidsgiveren din at du er villig til å jobbe overtid ut over grensene fastsatt av lovgiverne? Når du sier nei til å avtjene verneplikten – fordi kompensasjonen for at staten beslaglegger din tid er for dårlig? Når du jobber svart for å beskytte deg mot skattekåte politikere?

Tenk over det..

Og så har vi Harry, da. Som sultestreiket mot ekspropriasjon i Ørsta. Er sultestreik sivil ulydighet? Nei. Fordi han bryter ingen lover ved å sultestreike. Det er imidlertid en aksjonsform som skal vekke oppmerksomhet om en konkret sak – og det klarte han.

Svart arbeid – økonomisk selvforsvar

Ja, det påstod i hvert fall nestformann Pål Atle Skjervengen på slutten av 1980-tallet (nestformann 1987 – 1991). Når staten tar så mye av pengene dine for å bruke til formål de finner nødvendige – og like mye for å hindre deg i å bruke egne penger på formål du ønsker men som de ikke ønsker at du bruker dem på, da kan det forsvares å jobbe svart. Det er ikke kriminelt – men en forsvarshandling mot en gruppe mennesker som har alle maktmidler på sin side; lovgiverne.

Ikke akseptér at politikerne reduserer friheten!

Det er naturligvis flere alternativer til sivil ulydighet. Å velge politikere som konsentrerer seg om statens kjerneoppgaver, er en opplagt metode. En annen metode er å velge private løsninger fremfor offentlige – der det er mulig. Der du ikke har valgfriheten, må du kreve den. Møt opp i kommunestyrenes åpne spørretimer, og spør hvorfor det ikke er fritt valg mellom skoler, barnehaver, søppeltømmere etc. Ikke godta at politikerne pålegger deg å velge en (kommunal) leverandør av tjenester. Jeg har skrevet mer om dette på Liberaleren.

Med lov skal landet bygges – ikke med ulov ødes

At sivil ulydighet nytter finnes det mange eksempler på. Spørsmålet er om sivil ulydighet kan brukes for å oppnå større tilslutning til liberalistenes kamp for øket individuell frihet. Blir det for mange lover i et land, er det umulig å kontrollere at folk ikke bryter lovene. Ofte er man  ikke engang klar over at man bryter loven – og dermed risikerer straff. Mengden av lover fører til at respekten for lovene synker. Hvordan skal lovgiverne sikre at de viktigste lovene i et samfunn overholdes, når innbyggerne hele tiden dynges ned av lover? Svaret er naturligvis å kun lovregulere det man synes er viktigst.

Mengden av lover er uttrykk for én bestemt holdning hos politikerne; at de i prinsippet har rett til å regulere hva som helst. Og gjør det. Å bruke sivil ulydighet for å oppnå større individuell frihet kan godt lykkes, men betyr ikke at man endrer politikernes holdning. Og det er holdningen som er det reelle problemet – ikke lovene.

Det er ikke bare krenkende lover som må fjernes, men politikerne med en grunnholdning som får dem til å vedta krenkende lover. Ergo er ikke kun sivil ulydighet det rette virkemiddelet liberalister kan bruke – man må også sørge for at politikere med rett holdning blir valgt. Da må slike politikere stille til valg.

I mellomtiden kan alle minne om det gamle prinsippet fra Magnus Lagabøtes landslov fra 1274: ”Med lov skal landet bygges – ikke med ulov ødes.”

Vurdert til: av 26 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende